På start igjen?

[Gjest Erikz]

Hei

Jeg føler jeg må sette noen ord på både ubehag, skuffelse og forundring.

I fjor påske fikk jeg mitt første panikkanfall som ble starten på mitt psykiske mareritt. I hele fjor sommer lå jeg i senga med depresjon og angst som hemmet livskvaliteten min fullstendig. 4 uker etter at jeg startet på cipramil i juli fikk jeg tilbake livsgnisten, og startet på utdanning fra høsten av. Videre gikk det slag i slag og jeg har følt meg ganske så bra form frem til for en mnd siden. Da fikk jeg et tilbakefall i form av et nytt panikkanfall. Dermed kom nye vonde tanker og følelser, og jeg kjenner nå at depresjonsfølelsene har kommet nærmere meg igjen. Dette skremmer meg veldig.

Medisin-fakta

: jeg gikk på 40 mg cipramil da jeg fikk tilbakefallet. Har nå økt til 60 mg, maks dose. Har gått på det i 4 uker, men har ikke følt noen virkning av dette enda.

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg plutselig skal falle tilbake etter at medisinene har fungert så godt i så mange måneder. Har jeg blitt immunn eller noe?

Legen min sier han har andre alternativer for meg, noe som bidrar til å øke motivasjonen min. Men må innrømme at jeg har blitt veldig redd for at jeg ikke vil reagere positivt på noen medisiner lenger.

Vanskelig å beskrive symptomene mine, men det er en slags angst for å ha det vondt, får mange vonde og triste følelser inni meg.

Det rareste er at jeg har et kjempegodt liv i utgangspunktet.

Kanskje noen kan gi meg noen veiledende ord? evt hvilke medisiner som kan være aktuelle..??

[bugge -jenta]

Hei igjen!

Sikkert lei av å høre fra meg, men når man har gått på cipramil, er det mitt inntrykk at cipralex er det neste naturlige å forsøke, siden det regnes

1) for å være en forbedret utgave av cipramil

2) det mange psykiatere regner som førstevalg når man skal prøve ut et SSRI. Kjent for lite bivirkninger, god virkning.

Jeg har gått på cipralex lenge, føler meg ikke immun, men har venninner som beretter om den samme følelsen over nettopp cipramil som du gjør. Cipramil blir regnet for kanskje å være det svakeste SSRI.

Muligens vil legen din foreslå efexor, og er du ikke så redd bivirkninger kan det være greit å prøve. Har temmelig mange bekjnte som har fått foreslått efexor som andrevalg hos primærlegen sin, muligens i håp om at noradrenalineffekten skal "gjøre" det. Men personlig ville jeg prøvd cipralex først, eventuelt efexor etterpå.

Tiden er vel kanskje kommet til å gjøre noe nå. Du og legen din finner sikkert ut hvilken type. Gå for det du har best magefølelse for.

Vennlig hilsen

[Gjest Erikz]

Hei igjen!

Sikkert lei av å høre fra meg, men når man har gått på cipramil, er det mitt inntrykk at cipralex er det neste naturlige å forsøke, siden det regnes

1) for å være en forbedret utgave av cipramil

2) det mange psykiatere regner som førstevalg når man skal prøve ut et SSRI. Kjent for lite bivirkninger, god virkning.

Jeg har gått på cipralex lenge, føler meg ikke immun, men har venninner som beretter om den samme følelsen over nettopp cipramil som du gjør. Cipramil blir regnet for kanskje å være det svakeste SSRI.

Muligens vil legen din foreslå efexor, og er du ikke så redd bivirkninger kan det være greit å prøve. Har temmelig mange bekjnte som har fått foreslått efexor som andrevalg hos primærlegen sin, muligens i håp om at noradrenalineffekten skal "gjøre" det. Men personlig ville jeg prøvd cipralex først, eventuelt efexor etterpå.

Tiden er vel kanskje kommet til å gjøre noe nå. Du og legen din finner sikkert ut hvilken type. Gå for det du har best magefølelse for.

Vennlig hilsen

Heidu

Du gir meg alltid gode råd, og det er fantastisk motiverende for meg.

Jeg spurte forøvrig legen min om cipralex. Han sa at det ikke var noen grunn til å gå over på cipralex da det var så og si akkurat det samme i følge han selv. Selv forstår jeg ikke hva jeg har å tape på det. Spesielt ikke om det forekommer eksempler hvor folk somhar gått fra cipramil til cipralex har oppnådd en forbedring.

Er efexor mitt eneste alternativ i tillegg til cipralex?

[bugge -jenta]

Heidu

Du gir meg alltid gode råd, og det er fantastisk motiverende for meg.

Jeg spurte forøvrig legen min om cipralex. Han sa at det ikke var noen grunn til å gå over på cipralex da det var så og si akkurat det samme i følge han selv. Selv forstår jeg ikke hva jeg har å tape på det. Spesielt ikke om det forekommer eksempler hvor folk somhar gått fra cipramil til cipralex har oppnådd en forbedring.

Er efexor mitt eneste alternativ i tillegg til cipralex?

Hei!

Med fare for å virke aldri så arrogant, så er legen din temmelig lite oppdatert hvis han ikke vet at det er forskjell på cipramil og cipralex. Og at en pasient kan reagere temmelig ulikt på de to medisinene innenfor samme gruppe. Jeg skriver ikke dette fra eget bryst. NHD har skrevet om det mange ganger. Folks primærleger her inne har begynt å få det med seg, etter å dømme hvor mange som nå prøber ut cipralex. Langt flere blir satt på cipralex nå enn cipramil, er mitt klare inntrykk etter noen år her. Min egen psykiater sier det samme, og tilbakemeldinger fra pasienter forteller historien. Det er en forbedret utgave av cipramil. Jeg velger å ta psykiaterenes ord for det.

Men det er mange muligheter.

Etter cipralex, sier NHD at andrevalget kan være seroxat.

Man har fontex, zoloft og efexor. Efexor skiller seg litt ut fra de nevnte SSRIene, fordi den påvirker både signalstoffet serotonin og noradrenalin(derav SN(noradrenalin)RI)

Så finnes det også andre grupper med antidepressiva. Aurorix er et av dem, innenfor en annen gruppe. Har den fordelaktige tingen med seg at den ikke har innvirkning på libidoet. Har du migrene og går på triptaner kan du ikke bruke den.

Et angstdempende middel heter buspar. Kan brukes sammen med antidepressiva. Det er ikke et benzodiazepin som sobril, vival.Ikke avhengighetsskapende. Selv fikk jeg ikke hjelp av den, men det kan vel være individuelt.

Jeg er uenig med legen din. Jeg har selv gått på cipramil, og det var greit nok, men det var en annen verden å begynne på cipralex. Så jeg har prøvd dette skiftet.

Primærleger har mye kunnskap, men de har lite tid og mye de skal kunne noe om. Mitt inntrykk er at mange av dem ikke er nok oppdatert på psykofarmaka. Dessverre.

Du kan helt sikkert søke tilbake på disse medisinene og finne flere innlegg hvor NHD skriver om disse to SSRIene, ta utskrift med til legen. Du er ikke til for å tekkes en lege. Han skal hjelpe deg.

Håper NHD kunne skrevet noe til deg .

vennlig hilsen

[bugge -jenta]

Heidu

Du gir meg alltid gode råd, og det er fantastisk motiverende for meg.

Jeg spurte forøvrig legen min om cipralex. Han sa at det ikke var noen grunn til å gå over på cipralex da det var så og si akkurat det samme i følge han selv. Selv forstår jeg ikke hva jeg har å tape på det. Spesielt ikke om det forekommer eksempler hvor folk somhar gått fra cipramil til cipralex har oppnådd en forbedring.

Er efexor mitt eneste alternativ i tillegg til cipralex?

Kan du gi en rask kommentar?

Man kan bli så frustert.

[Gjest Erikz]

Hei!

Med fare for å virke aldri så arrogant, så er legen din temmelig lite oppdatert hvis han ikke vet at det er forskjell på cipramil og cipralex. Og at en pasient kan reagere temmelig ulikt på de to medisinene innenfor samme gruppe. Jeg skriver ikke dette fra eget bryst. NHD har skrevet om det mange ganger. Folks primærleger her inne har begynt å få det med seg, etter å dømme hvor mange som nå prøber ut cipralex. Langt flere blir satt på cipralex nå enn cipramil, er mitt klare inntrykk etter noen år her. Min egen psykiater sier det samme, og tilbakemeldinger fra pasienter forteller historien. Det er en forbedret utgave av cipramil. Jeg velger å ta psykiaterenes ord for det.

Men det er mange muligheter.

Etter cipralex, sier NHD at andrevalget kan være seroxat.

Man har fontex, zoloft og efexor. Efexor skiller seg litt ut fra de nevnte SSRIene, fordi den påvirker både signalstoffet serotonin og noradrenalin(derav SN(noradrenalin)RI)

Så finnes det også andre grupper med antidepressiva. Aurorix er et av dem, innenfor en annen gruppe. Har den fordelaktige tingen med seg at den ikke har innvirkning på libidoet. Har du migrene og går på triptaner kan du ikke bruke den.

Et angstdempende middel heter buspar. Kan brukes sammen med antidepressiva. Det er ikke et benzodiazepin som sobril, vival.Ikke avhengighetsskapende. Selv fikk jeg ikke hjelp av den, men det kan vel være individuelt.

Jeg er uenig med legen din. Jeg har selv gått på cipramil, og det var greit nok, men det var en annen verden å begynne på cipralex. Så jeg har prøvd dette skiftet.

Primærleger har mye kunnskap, men de har lite tid og mye de skal kunne noe om. Mitt inntrykk er at mange av dem ikke er nok oppdatert på psykofarmaka. Dessverre.

Du kan helt sikkert søke tilbake på disse medisinene og finne flere innlegg hvor NHD skriver om disse to SSRIene, ta utskrift med til legen. Du er ikke til for å tekkes en lege. Han skal hjelpe deg.

Håper NHD kunne skrevet noe til deg .

vennlig hilsen

Hei Bugge-jenta

Jeg får nesten dårlig samvittighet for den informasjonen du gir til meg. Den er til stor hjelp, og det er viktig at du vet at jeg setter enormt pris på dette. Det er tross alt viktige avgjørelser i livet mitt.

Jeg har vært veldig nøye med å lese om aktuelle medisiner og cipramil, som jeg nå tar. Akkurat slik som du selv beskriver det har jeg også fått inntrykk av at flere og flere leger og psykiatere skriver ut cipralex. Jeg er dòg litt usikker hvilke argumenter jeg skal legge frem for å påvirke hans mening i dette. Cipramil har jo helt klart vært en god hjelp for meg, men tydeligvis er tiden moden for en annen medisin nå. Neste time hos han er 28. april, så frem til det må jeg nok bare smøre meg med tålmodighet og jobbe så godt jeg kan med meg selv. Ingen tvil om at det hjelper å være med venner og tenke på andre ting. Angsten kommer for fullt når jeg tenker depressive tanker. Rart hvordan et eneste panikkanfall kan forandre livet...

Heldigvis har jeg alle forutsetninger-kanskje bortsett fra en god og oppdatert lege på dette området... ?

[bugge -jenta]

Hei Bugge-jenta

Jeg får nesten dårlig samvittighet for den informasjonen du gir til meg. Den er til stor hjelp, og det er viktig at du vet at jeg setter enormt pris på dette. Det er tross alt viktige avgjørelser i livet mitt.

Jeg har vært veldig nøye med å lese om aktuelle medisiner og cipramil, som jeg nå tar. Akkurat slik som du selv beskriver det har jeg også fått inntrykk av at flere og flere leger og psykiatere skriver ut cipralex. Jeg er dòg litt usikker hvilke argumenter jeg skal legge frem for å påvirke hans mening i dette. Cipramil har jo helt klart vært en god hjelp for meg, men tydeligvis er tiden moden for en annen medisin nå. Neste time hos han er 28. april, så frem til det må jeg nok bare smøre meg med tålmodighet og jobbe så godt jeg kan med meg selv. Ingen tvil om at det hjelper å være med venner og tenke på andre ting. Angsten kommer for fullt når jeg tenker depressive tanker. Rart hvordan et eneste panikkanfall kan forandre livet...

Heldigvis har jeg alle forutsetninger-kanskje bortsett fra en god og oppdatert lege på dette området... ?

Jeg håper det kommer klart frem at andre medisiner enn cipralex godt kan hjelpe deg.

Jeg vil bare ha lagt inn en protest mot at disse to antidepressivaene er så like som din lege hevder:o)

Hovedpoenget er vel at du trenger å prøve en ny medisin. Efexor eller seroxat, eller andre SSRI kan også hjelpe. Du får vurdere om dette stresser deg slik at det beste er å prøve en av de medisinene han foreslår. Å stresse for mye rundt disse tingene er heller ikke det du trenger.

Siden du bare har prøvd ett SSRI, og har respondert på det, ville jeg holdt meg innenfor den gruppen foreløpig, da kanskje med unntak fra efexor, som er i samme "gate".

Det vil han sikkert ikke protestere på.

Lykke til neste gang hos legen.

[Gjest Erikz]

Jeg håper det kommer klart frem at andre medisiner enn cipralex godt kan hjelpe deg.

Jeg vil bare ha lagt inn en protest mot at disse to antidepressivaene er så like som din lege hevder:o)

Hovedpoenget er vel at du trenger å prøve en ny medisin. Efexor eller seroxat, eller andre SSRI kan også hjelpe. Du får vurdere om dette stresser deg slik at det beste er å prøve en av de medisinene han foreslår. Å stresse for mye rundt disse tingene er heller ikke det du trenger.

Siden du bare har prøvd ett SSRI, og har respondert på det, ville jeg holdt meg innenfor den gruppen foreløpig, da kanskje med unntak fra efexor, som er i samme "gate".

Det vil han sikkert ikke protestere på.

Lykke til neste gang hos legen.

Takk for innspillene.

Lurer også på: de du kjenner som har hatt cipramil, og følt at de har "sluttet å virke": har noen av de respondert positivt på cipralex og fått virkningen tilbake?

[bugge -jenta]

Takk for innspillene.

Lurer også på: de du kjenner som har hatt cipramil, og følt at de har "sluttet å virke": har noen av de respondert positivt på cipralex og fått virkningen tilbake?

Ja, bortsett fra meg selv(som opplevde det) har jeg anbefalt dette byttet til flere. Noen har ikke tålt cipralex, slik hender, men de fleste gir inntrykk av at bytte til cipralex har hjulpet dem. Nå høres det ut som om jeg kjenner enn hel haug med folk som går på AD, og det gjør jeg jo forsåvidt. Av og til kan det være venners venner o. l. Bytte kan også ha vært fra tolvon til cipralex, eller et annet SSRI som vedkommemde ikke syntes fungerte så godt, og de fikk bedre hjelp av cipralex.

Det er en grunn til at psykiatere ofte velger å prøve ut dette SSRIet først. MEN noen tåler den ikke. For noen er cipramil bedre, eller et annet middel. Det er individuelt. Og cipralex er ikke den eneste gode medisinen.

De to siste menneskene jeg har truffet på og som fortalte meg at de gikk på Ad, gikk nettopp på cipralex. Ikke på min anbefaling altså. Den er nok mye i bruk tror jeg.

Vh

[Gjest Erikz]

Ja, bortsett fra meg selv(som opplevde det) har jeg anbefalt dette byttet til flere. Noen har ikke tålt cipralex, slik hender, men de fleste gir inntrykk av at bytte til cipralex har hjulpet dem. Nå høres det ut som om jeg kjenner enn hel haug med folk som går på AD, og det gjør jeg jo forsåvidt. Av og til kan det være venners venner o. l. Bytte kan også ha vært fra tolvon til cipralex, eller et annet SSRI som vedkommemde ikke syntes fungerte så godt, og de fikk bedre hjelp av cipralex.

Det er en grunn til at psykiatere ofte velger å prøve ut dette SSRIet først. MEN noen tåler den ikke. For noen er cipramil bedre, eller et annet middel. Det er individuelt. Og cipralex er ikke den eneste gode medisinen.

De to siste menneskene jeg har truffet på og som fortalte meg at de gikk på Ad, gikk nettopp på cipralex. Ikke på min anbefaling altså. Den er nok mye i bruk tror jeg.

Vh

Fint å få slike tilbakemeldinger. Er litt vondt å ha falt såpass tilbake som jeg har gjort nå. Kjenner depresjonsfølelsene er plutselig mye sterkere, men jeg nekter å la de overta meg helt.

Er deilig å få være med venner - kjente det spesielt i går da jeg var på kino. Fikk fokuset utenfor meg selv. Håper bare jeg kan få bli helt frisk igjen.

En ting som er sikkert er at disse depresjonsfølelsene kommer ikke av seg selv, de kommer som følge av angsten og panikkanfallene jeg har.

[bugge -jenta]

Fint å få slike tilbakemeldinger. Er litt vondt å ha falt såpass tilbake som jeg har gjort nå. Kjenner depresjonsfølelsene er plutselig mye sterkere, men jeg nekter å la de overta meg helt.

Er deilig å få være med venner - kjente det spesielt i går da jeg var på kino. Fikk fokuset utenfor meg selv. Håper bare jeg kan få bli helt frisk igjen.

En ting som er sikkert er at disse depresjonsfølelsene kommer ikke av seg selv, de kommer som følge av angsten og panikkanfallene jeg har.

Ja, det er viktig å fokusere på at medisiner dog er bare en del av dette. De kan hjelpe deg til det viktigste, arbeide med angsten, komme deg ut, få et bedre liv. Anbefaler deg å lese om angst. Med kunnskap følger ofte trygghet, slik er det i hvertfall for meg. Og da har man så mye å jobbe med i terapien. Og jeg anbefaler deg å dele det med dine nærmeste venner. La dem ikke bli bærebjelken din, men få være gode støttende venner. Det går an å få til en slik balansegang.

Jeg lover deg en ting, som gammel "veteran" på området. Jeg er 35 år, fikk mitt første panikkanfall når jeg var 13. Når du blir kjent med angsten og måten den kan fremtre på, slutter den etter en tid å skremme vettet av deg. Som en skrekkfilm du har sett mange ganger. Den forsvinner kanskje ikke helt, jeg hadde et lite panikkanfall hos psykiateren min for ikke så lenge siden, men jeg ble ikke redd. Man hyperventilerer kanskje, får kramper i kroppen, prøver å la det ri gjennnom seg, som en bølge som kommer og går, ubehagelig, men velkjent og til å leve med. Så møt angsten istedenfor å prøve å snike seg unna den. Det er det som er eksponering. Så sørger du for den hvilen du også trenger innimellom. Man skal ikke kjempe hele tiden.

Jeg har god magefølelse når det gjelder deg, for hva den er verdt:o)

God påske videre fra

[Gjest Erikz]

Ja, det er viktig å fokusere på at medisiner dog er bare en del av dette. De kan hjelpe deg til det viktigste, arbeide med angsten, komme deg ut, få et bedre liv. Anbefaler deg å lese om angst. Med kunnskap følger ofte trygghet, slik er det i hvertfall for meg. Og da har man så mye å jobbe med i terapien. Og jeg anbefaler deg å dele det med dine nærmeste venner. La dem ikke bli bærebjelken din, men få være gode støttende venner. Det går an å få til en slik balansegang.

Jeg lover deg en ting, som gammel "veteran" på området. Jeg er 35 år, fikk mitt første panikkanfall når jeg var 13. Når du blir kjent med angsten og måten den kan fremtre på, slutter den etter en tid å skremme vettet av deg. Som en skrekkfilm du har sett mange ganger. Den forsvinner kanskje ikke helt, jeg hadde et lite panikkanfall hos psykiateren min for ikke så lenge siden, men jeg ble ikke redd. Man hyperventilerer kanskje, får kramper i kroppen, prøver å la det ri gjennnom seg, som en bølge som kommer og går, ubehagelig, men velkjent og til å leve med. Så møt angsten istedenfor å prøve å snike seg unna den. Det er det som er eksponering. Så sørger du for den hvilen du også trenger innimellom. Man skal ikke kjempe hele tiden.

Jeg har god magefølelse når det gjelder deg, for hva den er verdt:o)

God påske videre fra

Det er akkurat slik min erfaring er etter ett år i angstens verden også.

Men la meg beskrive mine plager: når jeg får anfall er jeg ikke redd for å dø, eller at noe er galt i kroppen min. Det fikk jeg slått fra meg etter første legebesøk etter anfallet. Mitt problem er at ting blir så meningsløst etter anfallet, jeg blir deprimert, får mange tunge tanker og får en slags angst for angsten. Nærmer utdypet; jeg får angst for å ha det vondt.

I tillegg får jeg en slags angst over å aldri få det bra igjen - at jeg alltid vil være deprimert.

Det positive er at jeg senest i går hadde et anfall som kom snikende mot meg da jeg satt på kafè med mor og far. Jeg klarte å ta kontrollen over det, og dermed ble anfallet over. Mine tanker gikk på det at jeg ikke skulle la meg knekke av denne følelser. "bare kom, jeg kan fremdeles klare å kose meg" ...

Så slik jeg ser det skal jeg klare å takle disse anfallene med mere trening. Verre er det med depresjonsfølelsene osv...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Disposisjonen for panikklidelse arves. Den er omtrent like arvelig som schizofreni og sosial fobi.

Den utløsende faktoren er ofte psykososialt stress. Lidelsen debuterer oftest i forbindelse med eller like etter store påkjenninger.

1. Selve panikkanfallet er biologisk. Angst er en varsler om fare. Her hyler alarmen på full styrke selv når ingen fare truer. Terskelen for alarm er altså feilstilt. Det blir som når brannvarsleren din hyler når du dusjer eller koker egg. Justeringen av terskelen skjer ved å tilføre et SSRI. Ofte i doser litt høyere enn ved depresjon.

Cipralex og Seroxat er nok bedre enn Cipramil.

Cipralex 10 mg tilsvarer Seroxat 20 mg og Cipramil 30 mg.

Når en har vært symptomfri/panikkanfallfri i to år, kan en trappe/titrere seg svært langsomt ned på medisin. Om en ønsker det.

2. Selve panikkanfallet er så forjævlig at de aller fleste får angst for det neste anfallet (angst for angsten). I tillegg knyttes ofte steder en har fått anfall til angsten, og en har utviklet agorafobi. Dette er i motsetning til panikkanfallet en ren "psykologisk betinget" angst som skal behandles med kognitiv adferdsterapi.

3. Etter debut av sykdommen gjør de fleste noe med livet sitt og alle stressorene. Når behandling virker, og det har gått et år eller to, sklir de fleste inn i sitt gamle livsmønster. Og - overraskende nok, kommer sykdommen tilbake.

Min erfaring:

Ved alvorlig panikklidelse må en intervenere på alle de tre feltene jeg har nevnt for at en skal forbli frisk.

[Gjest Erikz]

Disposisjonen for panikklidelse arves. Den er omtrent like arvelig som schizofreni og sosial fobi.

Den utløsende faktoren er ofte psykososialt stress. Lidelsen debuterer oftest i forbindelse med eller like etter store påkjenninger.

1. Selve panikkanfallet er biologisk. Angst er en varsler om fare. Her hyler alarmen på full styrke selv når ingen fare truer. Terskelen for alarm er altså feilstilt. Det blir som når brannvarsleren din hyler når du dusjer eller koker egg. Justeringen av terskelen skjer ved å tilføre et SSRI. Ofte i doser litt høyere enn ved depresjon.

Cipralex og Seroxat er nok bedre enn Cipramil.

Cipralex 10 mg tilsvarer Seroxat 20 mg og Cipramil 30 mg.

Når en har vært symptomfri/panikkanfallfri i to år, kan en trappe/titrere seg svært langsomt ned på medisin. Om en ønsker det.

2. Selve panikkanfallet er så forjævlig at de aller fleste får angst for det neste anfallet (angst for angsten). I tillegg knyttes ofte steder en har fått anfall til angsten, og en har utviklet agorafobi. Dette er i motsetning til panikkanfallet en ren "psykologisk betinget" angst som skal behandles med kognitiv adferdsterapi.

3. Etter debut av sykdommen gjør de fleste noe med livet sitt og alle stressorene. Når behandling virker, og det har gått et år eller to, sklir de fleste inn i sitt gamle livsmønster. Og - overraskende nok, kommer sykdommen tilbake.

Min erfaring:

Ved alvorlig panikklidelse må en intervenere på alle de tre feltene jeg har nevnt for at en skal forbli frisk.

Takk for informativt svar.

Ingen av mine familiemedlemmer har hatt panikklidelse.

Når det gjelder min livssituasjon synes jeg ikke dette rimer. Jeg har en fantastisk oppvekst, mange venner og i det hele tatt et godt liv. Har mine utfordringer(heldigvis), hvis ikke hadde det blitt veldig kjedelig å leve.

Derimot var jeg totalt utslitt da jeg fikk anfallet. Hadde akkurat kommet hjem på påskeferie etter en hektisk periode på skolen. Så her er nok grunnen til mitt utbrudd.

I perioden etter anfallet var jeg livredd for å bli schizofren, og derfor fikk jeg angst for mine egne tanker. Egentlig ikke en angst for å få nye anfall. Alikevel hevder min psykiater at jeg kun har en panikklidelse, og ikke en generalisert angstlidelse.

[bugge -jenta]

Takk for informativt svar.

Ingen av mine familiemedlemmer har hatt panikklidelse.

Når det gjelder min livssituasjon synes jeg ikke dette rimer. Jeg har en fantastisk oppvekst, mange venner og i det hele tatt et godt liv. Har mine utfordringer(heldigvis), hvis ikke hadde det blitt veldig kjedelig å leve.

Derimot var jeg totalt utslitt da jeg fikk anfallet. Hadde akkurat kommet hjem på påskeferie etter en hektisk periode på skolen. Så her er nok grunnen til mitt utbrudd.

I perioden etter anfallet var jeg livredd for å bli schizofren, og derfor fikk jeg angst for mine egne tanker. Egentlig ikke en angst for å få nye anfall. Alikevel hevder min psykiater at jeg kun har en panikklidelse, og ikke en generalisert angstlidelse.

Jeg tror du kan legge vekk tanken om GAD i hvertfall. GAD må være noe av det som er lettest å diagnostisere, fordi den er til å ta og føle på, har en tykk substans. Ja, jeg er litt merkelig i hvordan jeg oppplever ting:o) Og du har ikke GAD. Jeg er så sikker som en ufaglært kan være:o)

Du har en naturlig redsel for angsten du opplever. Fint NHD svarte deg.

[Gjest Erikz]

Jeg tror du kan legge vekk tanken om GAD i hvertfall. GAD må være noe av det som er lettest å diagnostisere, fordi den er til å ta og føle på, har en tykk substans. Ja, jeg er litt merkelig i hvordan jeg oppplever ting:o) Og du har ikke GAD. Jeg er så sikker som en ufaglært kan være:o)

Du har en naturlig redsel for angsten du opplever. Fint NHD svarte deg.

håper jeg ikke virker innpåsliten. Men er godt for meg å ha et forum hvor jeg kan "betro" meg til en fornuftig person, slik som du virker å være.Legen min er flink på mange måter, men som han også selv innrømmer: psykiske ting er ikke hans sterke side. Alikevel er jeg usikker på om jeg ønsker å være i noen angstgruppe o.l. Min følelse er at jeg selv vil føle meg mer "psyk" av å delta på slike ting. Mest lyst har jeg til å gjøre og fungere akkurat som normalt, med å takle angsten og la den bli en del av meg. Etter det jeg vet handler det ikke om å "vinne" over angsten, men bli ett med den.

Det jeg trudde var vanlig med panikkangst var kun å frykte nye anfall, og være redd for å få nye. Som beskrevet går min frykt mer på den følelsen av uro, depressive følelser, tomhet, og at jeg ikke er tilstede i livet. Og at de rundt meg bare blir "tomme objekter". Er også på en måte "godt" å tenke på at det "kun" er angst.

[Gjest Erikz]

håper jeg ikke virker innpåsliten. Men er godt for meg å ha et forum hvor jeg kan "betro" meg til en fornuftig person, slik som du virker å være.Legen min er flink på mange måter, men som han også selv innrømmer: psykiske ting er ikke hans sterke side. Alikevel er jeg usikker på om jeg ønsker å være i noen angstgruppe o.l. Min følelse er at jeg selv vil føle meg mer "psyk" av å delta på slike ting. Mest lyst har jeg til å gjøre og fungere akkurat som normalt, med å takle angsten og la den bli en del av meg. Etter det jeg vet handler det ikke om å "vinne" over angsten, men bli ett med den.

Det jeg trudde var vanlig med panikkangst var kun å frykte nye anfall, og være redd for å få nye. Som beskrevet går min frykt mer på den følelsen av uro, depressive følelser, tomhet, og at jeg ikke er tilstede i livet. Og at de rundt meg bare blir "tomme objekter". Er også på en måte "godt" å tenke på at det "kun" er angst.

må bare føye til for min angst for schizofreni etter mitt første panikkanfall. Det var helt grusomt. ble livredd for å høre lyder som ikke var der osv. (gjorde selvsagt aldri det) , men ekle ekle tvangstanker..som det sikkert kan kalles.

I tillegg begynte jeg å lese om alle symptomene på schizofreni, og fikk da naturligvis angst for at disse symptomene skulle dukke. Rett og slett fryktelig flaut

[bugge -jenta]

håper jeg ikke virker innpåsliten. Men er godt for meg å ha et forum hvor jeg kan "betro" meg til en fornuftig person, slik som du virker å være.Legen min er flink på mange måter, men som han også selv innrømmer: psykiske ting er ikke hans sterke side. Alikevel er jeg usikker på om jeg ønsker å være i noen angstgruppe o.l. Min følelse er at jeg selv vil føle meg mer "psyk" av å delta på slike ting. Mest lyst har jeg til å gjøre og fungere akkurat som normalt, med å takle angsten og la den bli en del av meg. Etter det jeg vet handler det ikke om å "vinne" over angsten, men bli ett med den.

Det jeg trudde var vanlig med panikkangst var kun å frykte nye anfall, og være redd for å få nye. Som beskrevet går min frykt mer på den følelsen av uro, depressive følelser, tomhet, og at jeg ikke er tilstede i livet. Og at de rundt meg bare blir "tomme objekter". Er også på en måte "godt" å tenke på at det "kun" er angst.

Etter et angatanfall, når det var på det verste, følte jeg meg svært ofte sliten, tom, ensom, atskilt fra resten av verden, litt deprimert, apatisk, nummen. Det kan på en måte være en del av en fase i et angstanfall. Dette har også avtatt etterhvert.

Når det gjelder gruppe, har jeg aldri vært med på det. Man kan gi noe en sjanse, men man må ikke gi alle behandlingsformer en sjanse. Det er lov at noe byr en litt i mot. Og det går an å sette det på en liste over muligheter som en kan prøve senere. Systemet vil ha en i behandling, men det betyr ikke at all behandling hjelper eller er rett for alle på ethvert tidspunkt.

Det virker som om det ikke alltid er det viktigste for systemet, så lenge du er i behandling. Men prøv å finn en behandlingsform du synes passer for deg.

Vh

[bugge -jenta]

må bare føye til for min angst for schizofreni etter mitt første panikkanfall. Det var helt grusomt. ble livredd for å høre lyder som ikke var der osv. (gjorde selvsagt aldri det) , men ekle ekle tvangstanker..som det sikkert kan kalles.

I tillegg begynte jeg å lese om alle symptomene på schizofreni, og fikk da naturligvis angst for at disse symptomene skulle dukke. Rett og slett fryktelig flaut

De første årene var jeg sikker på at jeg gradvis kom til å bli "gal" av angsten. Det var bare et tidsspørsmål, og en dag ville jeg synke så langt ned, at jeg ikke kom meg opp igjen. Angstanfallene mine var svært dramatiske både for meg og de som så dem.

Så skjedde det jeg fryktet mest. Jeg var vel rundt 18 år og temmelig sliten av uendelig med angstanfall og et totalt sviktende helsevesen. Jeg fikk et slags utmattelsesanfall/sammenbruddsliknende anfall på skolen. Ble sendt på psykiatrisk,(mine foreldre var på reise) og tenkte at nå skjer det; Nå fikk jeg rett, jeg faller ned i dypet, blir "gal", kommer meg ikke opp igjen.

Men jeg hadde "bare" angstproblemer slik som du, og var rett og slett helt utmattet av angst og søvnløshet. Jeg gråt i noen timer, og mye er uklart fra disse timene, men det tok ikke mange timer før jeg kjente jeg begynte å bli iritert på personalet. Det var visst liv i meg likevel. Skulle jeg ikke være på bunnen lenger? Holdt ikke jeg på å bli "gal" da? Jeg var ikke så lite forskrekket over det.

Dagen etter reiste jeg hjem, etter at de skulle aktivisere meg og få meg til å lage en rosa skimrende nålepute på aktivitetsstua:o)

Skjelvende og sliten, med permanentkrøllene fra 80- tallet totalt glattet ut av anstrengelsen. Men jeg visste fra da av at jeg ikke kom til å bli "gal" av angst, uansett hvordan det kjentes ut. Uansett hvor dypt ned jeg falt, kom jeg til å komme meg opp igjen med min lidelse, som er angst(ev. depresjon), det samme som din.

Du kommer ikke til å bli det jeg som tenåring kalte "gal".

men jeg har følt redselen din jeg også, og tror svært mange har gjort det sammen med oss.

For angst er dramatisk.

[Gjest Erikz]

De første årene var jeg sikker på at jeg gradvis kom til å bli "gal" av angsten. Det var bare et tidsspørsmål, og en dag ville jeg synke så langt ned, at jeg ikke kom meg opp igjen. Angstanfallene mine var svært dramatiske både for meg og de som så dem.

Så skjedde det jeg fryktet mest. Jeg var vel rundt 18 år og temmelig sliten av uendelig med angstanfall og et totalt sviktende helsevesen. Jeg fikk et slags utmattelsesanfall/sammenbruddsliknende anfall på skolen. Ble sendt på psykiatrisk,(mine foreldre var på reise) og tenkte at nå skjer det; Nå fikk jeg rett, jeg faller ned i dypet, blir "gal", kommer meg ikke opp igjen.

Men jeg hadde "bare" angstproblemer slik som du, og var rett og slett helt utmattet av angst og søvnløshet. Jeg gråt i noen timer, og mye er uklart fra disse timene, men det tok ikke mange timer før jeg kjente jeg begynte å bli iritert på personalet. Det var visst liv i meg likevel. Skulle jeg ikke være på bunnen lenger? Holdt ikke jeg på å bli "gal" da? Jeg var ikke så lite forskrekket over det.

Dagen etter reiste jeg hjem, etter at de skulle aktivisere meg og få meg til å lage en rosa skimrende nålepute på aktivitetsstua:o)

Skjelvende og sliten, med permanentkrøllene fra 80- tallet totalt glattet ut av anstrengelsen. Men jeg visste fra da av at jeg ikke kom til å bli "gal" av angst, uansett hvordan det kjentes ut. Uansett hvor dypt ned jeg falt, kom jeg til å komme meg opp igjen med min lidelse, som er angst(ev. depresjon), det samme som din.

Du kommer ikke til å bli det jeg som tenåring kalte "gal".

men jeg har følt redselen din jeg også, og tror svært mange har gjort det sammen med oss.

For angst er dramatisk.

Bugge-jenta.

Det var en sterk historie jeg fikk høre her. Kjente noen klumper i halsen da jeg leste igjennom dette. Du har helt tydelig vært i krigen, og mine utfordringer blir veldig små i forhold.

Det er pussig dette med angst. Jeg har aldri hatt noen problemer i livet mitt. Har mange venner, gode foreldre, gode ressurser selv slik jeg ser det. Blir sett på som en ressurssterk person på alle måter.

De depressive tankene jeg får i forbindelse med denne angsten er det verste. Men det er vel slik at denne depresjonen/depressive tankene kommer som følge av angst. Egentlig elsker jeg jo livet mitt. Det er ingen grunn til at jeg skal ha det vondt. Alikevel har slike depressive tanker kommer som følge av angsten. Er ganske engstelig for at disse depressive tankene aldri vil forsvinne, selv om angsten skulle gjøre det.Det er som om alt blir så meningsløst.

Jaja..jeg får vel egentlig slutte å klage