kanskje jeg ikke var deprimert likevel?

[Gjest vioola]

Jeg har vært skikkelig deppa en stund nå , til og med sånn at jeg har suicidaltanker. Men nå for ca to uker siden tok jeg meg skikkelig sammen. OG begynte å jobbe mye med fagene , og jeg startet å trene ganske ofte. Passet på kostholdet mitt.

Det var sinnsykt fælt og tung og komme igang. Men nå går det bra egentlig , humøret er fint. Hadde jeg gått til legen hadde jeg sikkert bare fått beskjed om at jeg var klinisk deprimert og fått beskjed om å begynne på medisiner.

[Gjest MInniela]

Jeg får medisiner, men blir også oppfordret STERKT til å gjøre det du driver med. Trene, gå på skolen, jobbe, spise bra.

Men... uten medisiner ville depresjonen kommet tilbake etter kortere eller lengre tid, selv om jeg fikk Skjerpa meg i ei tid.

Får håpe den ikke kommer tilbake hos deg )

Jeg trodde bestandig den aldri ville komme tilbake, men den gjorde jo bestandig det. Medisin var en stor lettelse, endelig slipper jeg smertehelvete!

På sykehuset her kan du få billigere pris på treningssentret etter innleggelse, for trening priser de faktisk høyt. De har hatt foredrag om trening og psyke her også. Pasientene får trent på treningssenter mens de er innlagt.

De er ikke helt svart/hvit heller da.

[Gjest Saigon]

Kosthold og fysisk aktivitet har mye å si for å holde en depresjon unna. En annen ting som er viktig for å motvirke en depresjon er kreativitet.

Stå på vioola

[Gjest MInniela]

Kosthold og fysisk aktivitet har mye å si for å holde en depresjon unna. En annen ting som er viktig for å motvirke en depresjon er kreativitet.

Stå på vioola

hehe er ikke manisk depressive de mest kreative menneskene da? De er jo også mest deprimert.

ironisk.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du var nok deprimert, men du har iverksatt en virksom behandling. Fortsett med denne behandlingen. Den har god effekt og lite bivirkninger.

[Gjest PandaMiranda]

Kjempebra!! Supert at du hjelper deg selv.

Til syvende og sist er det en selv som må ta et tak. Det er selvsagt et viktig steg å innrømme at en trenger hjelp, og så ta imot den hjelpen, men ingen kan greie å hjelpe en som ikke hjelper seg selv.

Så derfor kan du være stolt av at du er inne i et godt spor. Det er din egen fortjeneste.

Hvis en tung stund kommer sigende en dag, så håper jeg den bølgedalen blir mindre enn den forrige, og lettere å bekjempe. Og at du nok en gang vil erfare at du selv bygger ditt eget liv. Som du har erfart er det tungt å dra seg opp, men nå har du bevist at du klarer.

Lykke til! Nyt din nye energi.

[Bixit]

Gratulerer :-) så må jeg si at du er en inspirasjon for andre, godt å høre det går mye bedre, fortsett slik.

[Gjest vandreulven]

Takk for flott - og inspirerende - innlegg!

[Gjest vandreulven]

Du var nok deprimert, men du har iverksatt en virksom behandling. Fortsett med denne behandlingen. Den har god effekt og lite bivirkninger.

Betyr dette at depresjon kan leges med viljesbeslutninger som ikke involverer ytre (altså medikamenter) stimuli? Hmmm....

[bugge -jenta]

Betyr dette at depresjon kan leges med viljesbeslutninger som ikke involverer ytre (altså medikamenter) stimuli? Hmmm....

Når jeg begynte på cipralex sist gang, var jeg gått temmelig langt ned. Men jeg ønsket å prøve uten siden jeg hadde gått på den noen år. Etter en stund der nede i mørket bestemte jeg meg for å begynne på igjen. Vi diskuterte da muligheten for om jeg kunne komme opp av dette uten. Den så han absolutt, men det ville garantert ta lengre tid. Og jeg er glad jeg begynte på igjen. Merket forandring ganske så umiddelbart, og jeg er ikke den typiske placebovirkningstypen, om du skjønner.

Men det trenger ikke være helt enten eller. Med terapi kunne det snudd, men hvor lenge det ville tatt. ? Jeg ville ikke vente å se lenger, med tårer glitrende på kinnet mitt hele tiden. Livet er nå, mens vi vandrer.

[PieLill]

Så flott at det går bedre med deg. Det du forteller gir meg mange tanker om både diagnose-/spesialistsamfunnet og innfallsvinkler til depresjon.

Depresjon har grunnelementene av normale og ofte sunne menneskelig reaksjoner. Tap, nederlag, savn, utslitthet etc. Man kan lulle seg inn i en depresjon ved pasivitet og ensidig fokusering på det negative. Depresjonen kan bli så kraftig at man kan trenge hjelp for å komme ut av den.

Samfunnet generelt og helsevesnet spesielt befinner seg i grensesonen mellom å behandle det psyke og å psykeliggjøre det normale.

På andre områder angående blir man stadig oppfordret til å ta tak i ting selv og hjelpe seg selv. Se hvordan folk som sliter med kraftig overvekt blir overlatt til seg selv og kritisert til døde. Men når det kommer til psyken er det nesten bare "lov" å snakke med en lege. Da er det ingen andre som kan ha peilig. Etter mitt syn er dette med på å psykeliggjøre folk og gjøre dem mer hjelpesløse enn de egentlig er.

Det er normalt innenfor visse grenser å ha perioder der man kjenner man ikke strekker til og det meste går på tverke. De fleste vil også vite hvordan de skal jobbe seg gjennom og komme seg videre. Da tror jeg den pasientifiseringen et besøk på legekontoret med ditto medfølgende resepter kan være til hinder for at folk tar i bruk sine egne og ofte bedre resurser.

Men det finnes også helt klart situasjoner der både et og flere besøk på legekontoret og spesialister er helt nødvendig.

Jeg savner sterkt en mer helhetlig tenkning omkring psykiske plager. Det kan være ting i en persons liv og omgivelser som er hovedårsaken til depresjonen, eller tuen som veltet lasset. Iblant kan man med en forholdsvis enkel intervensjon/hjelp i en persons hverdan kurrere depresjonen eller gi vedkommende de nødvendige resursene til selv å håndtere den. Noen hadde kanskje trengt et årskort på et badeland framfor dyre medisiner. Eller en treukers ridetur over Hardangervidda.

Mange fødselsdepresjoner burde behandles med husmorvikar og grundig behandling av morens eventuelle fysiske plager. På sikt hadde det kanskje vært bedre samfunnsøkonomi.

Men ordninger som husmorvikar eller hjelp til et treningsopplegg som vedkommende faktisk kan klare å følge, er fjernet fra helsebudsjettene. Igjen står resepter og de øvrige midlene ekspertene har monopol på.

Jeg savner også vakthavende medmennesker i denne sammenhengen. Det er ikke slik at man ikke kan hjelpe hverandre med psykiske plager. Men det er slik at man, som med alt man skal hjelpe noen med, må kjenne sin begrensning.

Trenger mennesker som har opplevd et stort traume et proffesjonelt upersonlig kriseteam eller trenger de å kjenne støtten, trøsten og tryggheten i sine nære og kjære?

Du kunne på egen hånd ta deg sammen og se at det gav resultater. Det er flott. Ikke alle vil være i stand til det. Da er det godt om de kan få god og riktig hjelp.

Da min første mann døde hadde jeg mange flotte mennesker å snakke med. Men en av mine beste terapeuter var en som ikke sa så mye, men fikk meg ut på tur og trodde h*n gjorde så lite...

mvh