Får kun depresive folk nære venner?

[Gjest tuulla]

Ja overskriften var kanskje ikke helt korrekt, men dog...

Jeg er en glad og lystig person. Min bakgrunn er ganske enkel og harmonisk i grunn. En harmonisk familie oppvokst i utkanten av en by. Omgitt av mennesker og venner fra første stund. Livet har så langt omtrent vært en dans på roser. Ingen særlig store problemer. (klart der ikke alltid har vært rosenrødt, men dog...)

Jeg har mange venner og bekjente. Jeg er sosial og utadvent. Men det har gått opp for meg: Jeg har ingen nære venner. Jeg har aldri tenkt over dette, før jeg flyttet inn med ei jente for en liten stund siden. Ei jente med mye problemer, en tragisk oppvekst og bakgrunn. Denne romvenninnen min har visstnok ei veldig nær venninne i følge henne selv. For venninna hennes veit om alle problemene hennes, og hennes forferdelige opplevelser. De er så close at de kan snakke om ALT. Nå i det siste har jeg blitt litt irritert over dette. Det er jo bra at hun har en hun virkelig er nær til, men jeg blir kanskje litt sjalu..? Er det kun de som har hatt det tragisk som kan få nære venner? Det virker ofte sånn. Jeg er med vennene mine, vi finner på gøye ting, ser film, spiser, fester, tøyser og tuller. Men jeg har ingen tragsike hendelser og dype triste ting å dele med dem. Da blir det liksom aldri dype samtaler og slikt. Og om mine venner skulle ha slike ting å vise til, blir det bare ensidig. Man kommer ikke like close da har jeg en følelse av. Må man ha triste ting å dele for å ha _nære_ venner?

[Gjest bådeog]

Nei, det tror jeg absolutt ikke. Men det er ikke lett å betro seg til folk som synes den største bekymringen man kan ha i verden er at motoren i den store fine båten er ødelagt. Jeg har en slik venninne, og selv om vi er nære, kjenner jeg at jeg ikke orker å dele alt med henne, for hennes liv er så sinnsykt perfekt, mens jeg lever et mer berg og dalbane liv.

Det er vanvittig slitsomt å være sammen med folk som hele tiden er negative. Men jommen er det slitsomt med overpositive folk også.

En annen type folk som er håpløse å komme nært innpå er de du deler problemene dine med, også svarer de alltid: å, glad det ikke er meg, jeg. Jeg har IKKE problemer med slikt.

Nei,er nok feil av meg å generalisere så veldig. Folk er forskjellige, og det er om man er på bølgelengde som avgjør om folk er typen man ønsker å være nær og betro seg til.

Når det er sagt, er det et must for meg at en nær venn deler like mye med meg som jeg deler med han/henne. Ensidige forhold er slitsomme.

[Gjest tuulla]

Nei, det tror jeg absolutt ikke. Men det er ikke lett å betro seg til folk som synes den største bekymringen man kan ha i verden er at motoren i den store fine båten er ødelagt. Jeg har en slik venninne, og selv om vi er nære, kjenner jeg at jeg ikke orker å dele alt med henne, for hennes liv er så sinnsykt perfekt, mens jeg lever et mer berg og dalbane liv.

Det er vanvittig slitsomt å være sammen med folk som hele tiden er negative. Men jommen er det slitsomt med overpositive folk også.

En annen type folk som er håpløse å komme nært innpå er de du deler problemene dine med, også svarer de alltid: å, glad det ikke er meg, jeg. Jeg har IKKE problemer med slikt.

Nei,er nok feil av meg å generalisere så veldig. Folk er forskjellige, og det er om man er på bølgelengde som avgjør om folk er typen man ønsker å være nær og betro seg til.

Når det er sagt, er det et must for meg at en nær venn deler like mye med meg som jeg deler med han/henne. Ensidige forhold er slitsomme.

men ikke alle har så mange ting å betro seg om. Jeg ser ikke på meg selv som en over-positiv person. Men jeg er glad i livet, og gir meg aldri,- det er kanskje derfor jeg ikke opplever så mye tragisk? Jeg har opplevd masse spennende i livet, og jeg er åpen og ærlig om alt, men det er sjelden veldig negative og triste saker. Kanskje folk tror at de ikke kommer innpå meg, men de kommer jo like mye innpå meg som de gjør med en som har opplevd de mest tragiske ting.

[Gjest bådeog]

men ikke alle har så mange ting å betro seg om. Jeg ser ikke på meg selv som en over-positiv person. Men jeg er glad i livet, og gir meg aldri,- det er kanskje derfor jeg ikke opplever så mye tragisk? Jeg har opplevd masse spennende i livet, og jeg er åpen og ærlig om alt, men det er sjelden veldig negative og triste saker. Kanskje folk tror at de ikke kommer innpå meg, men de kommer jo like mye innpå meg som de gjør med en som har opplevd de mest tragiske ting.

Hmmm. Du får spørre en venn du anser som relativt nær om hva h*n synes om deres vennskap. Det er jo de som kjenner deg som best kan svare på dette.

[Perlemoren]

Hei du,

Det hadde vært helt forferdelig om man måtte hatt en tragisk bakgrunn for å ha gode venner. Jeg tror absolutt ikke det er sånn. Selv om det kan føles godt å dele vanskelige ting med andre som har hatt det like vanskelig.. Andre som "forstår". Men det bekrefter ikke det du tenker. Er du lykkelig sammen med dine venner? Deler du gode og dårlige dager med dem? For selv om man ikke er depressiv, så har man dårlige dager. Kanskje du ikke er så lik dem som du trodde? At du ikke har funnet den personen som skjønner deg best. Tror og at de fleste går gjennom en slik periode hvor man stiller spm til folk rundt seg. "Er vi venner fordi vi studerer det samme eller fordi vi går godt sammen som personer? Liker jeg han/hun egentlig? Hva er det som er viktig for dette vennskapet? Fungerer det for meg?"

Jeg mener ikke at man skal kutte ut de man ikke har nærmest, men tror det kan gjøre godt å tenke litt over hva man setter pris på hos andre og dele det med dem.

Håper dette gav deg noe..

[Gjest PandaMiranda]

men ikke alle har så mange ting å betro seg om. Jeg ser ikke på meg selv som en over-positiv person. Men jeg er glad i livet, og gir meg aldri,- det er kanskje derfor jeg ikke opplever så mye tragisk? Jeg har opplevd masse spennende i livet, og jeg er åpen og ærlig om alt, men det er sjelden veldig negative og triste saker. Kanskje folk tror at de ikke kommer innpå meg, men de kommer jo like mye innpå meg som de gjør med en som har opplevd de mest tragiske ting.

Kanskje du savner en venninne som er mer som deg? Med litt mer gå-på-vilje enn de du allerde kjenner? Så kunne dere dele både gledene og de erfaringene dere har om ting dere begge oppfatter som utfordrende.

Hvis du kjenner mange depressive personer, og ikke har hatt så mye depressive følelser selv, så har dere kanskje ikke så mye felles?

Eller kan det være at du ikke deler følelsene dine med noen hvis det er noe du sliter med? I så fall er utfordringen kanskje å åpne seg mer om de vanskelige tingene?

[Gjest amparro..]

Nei, sånn er det neppe! Jeg har flere, nære, nære venninner og de er jo ikke like. Fordi om en ikke har hatte n tragisk oppvekst osv, så er det jo ting i livet som ikke altid er like bra. Det kan jo være ulike bekymringer en har, kjærester, ja - alt mellom himmel og jord. Nære venner snakker om alt dette. Vi snakker om "våre innerste" tanker" (høres klissete ut), men sant. Vi snakker om sex, betror oss og det kan bli detaljert. Vi snakker om drømmer, vi snakker om foreldrene våre, søskenene våre, ja du skjønner hvor jeg vil. En behøver vel ikke ha hatt dyyype alvorlige problemer for å snakke nært og oppriktig med hverandre.

Den type vennskap du beskriver er sånn jeg har til de vennene jeg ikke er så nære. For jeg har jo "sånne" venner også.

Jeg tror nok kanskje dine venner har andre som er nærere en deg.

Savner du ikke det og kunne snakke fortrolig med noen og virkelig vite at du kan stole 100% på en venn...?

[Gjest blue cucumber]

Jeg tenker at selv om du stort sett har vært forskånet for de store nedturene i livet, så er det sikkert noen småting som irriterer eller plager deg. Kanskje en person som slang med leppa. søvnløse netter, problemer med helsen.

Jeg tror det viktigste er at du spør de vennene du har om hverdan de har det, og er opptatt av dem. Dere kan ha fine samtaler selv om du ikke sliter like mye som dem. dessuten kan det jo hende at du også en gang vil oppleve en krise i livet, og da er det greit å ha venner.

Jeg kjenner folk som stort sett er lykkelige og fornøyde og som har nære venner. Jeg tror nøkkelen er at de viser omsorg for vennene sine og er opptatt av dem.

[Gjest MistahFox]

Tja...har nok ikke bare med depressivitet å gjøre, men også andre ting, som f.eks personlighet. Jeg har også meget meget nære venninner og venner, som jeg forteller ALT til, og da mener jeg ALT. For meg er det veldig naturlig, og de vennene er noe av det jeg setter aller mest pris på i livet mitt. SOm jeg så ofte sier til andre "en kjæreste kan komme og gå, til tross for at en ofte føler at dette er forever..MEN..det som er sikkert med hensyn til GODE venner, er at de blir der for alltid. ALltid alltid alltid:)

[Tralla]

Jeg har et par nære venninner som jeg deler alt med, og flere som jeg deler litt med. Men det er ikke bare negative og triste ting vi deler, og det er derfor vi er så nære. Venner har en heldigvis i både gode og dårlige tider.

Du har vel også opplevd noe som er trist eller spesielt i livet ditt vel? Slutt med en kjæreste, dødsfall eller sykdom i familien, og andre ting. Dessuten er det kjekt å dele med noen når en er sååå forelska og lurer på om det kan bli noe. Og ha noen som gidder å høre på når du legger ut om hvor bra han er..

Dessuten er vi nære fordi vi er gange like på mange måter og trives godt i hverandres selskap uten at det skal være noe spesielt som må skje. Vi kan bare møtes og traske en tur i gatene, eller sitte hjemme og se på tv og skravle.

Men hvor gammel er du siden du "aldri" har opplevd noe som du føler behov for å dele med noen da? Synes det høres litt vel utrolig ut. En vokser mye i motgang.

Har du ingen du ville snakket med om du i morgen fikk beskjed om at du har en alvorlig sykdom da? Som et eksempel?

Kankje du finner ut at du har noen nære venner alikevel