Hva skjedde ?

[Gjest Very very tired]

Har tre små barn og trodde jeg var i et forhold hvor han var min store kjærlighet. Men ting har skranta så j....lig den siste tiden, tenker mer og mer tanken om å flytte, finne egen leilighet, bryte opp osv.Slike tanker var helt utenkelige for et år siden, men nå kommer de jevnlig. Ja, barna krever sitt, de er fra 1 til 5 år gamle og vi er i fulle jobber begge to.Vi sliter med søvnen, samlivet og romantikken er totalt ikke-eksisterende, men det er nesten som om vi er helt numne begge to, at det ikke betyr noe lenger.Jeg er bare glad til hvis jeg får sove en hel natt og hvis barna holder seg friske. Jeg forlanger ikke mer, og samliv om morsomme opplevelser betyr ingenting lenger.

Kranglet nettopp, jeg sa masse stygge ting som aldri skulle vært sagt, herregud.Sa at jeg ville ha en time-out osv. Han lurer nok nå, ja.

Åh, er dette begynnelsen på slutten....hjelpe meg:-(

[Gjest Debra irl]

For gode og onde dager... Dette er en dårlig periode. Når man er sliten, så er man ikke så flink til å ta vare på seg selv/ andre/ forholdet. Negative tanker har lett for å slå rot og så kan det bli en selvoppfylt profeti. Se om dere kommer dere gjennom denne heftige perioden.

Hvis du angrer, så si det, og si unnskyld for alt det teite du sa.

[Gjest just someone.]

Når man er trett, sliten, sulten, har mensen, syk, har hodepine er samtaler om vanskelige temaer ikke rett tid. Prøv å ta slike samtaler når du er opplagt til det. Be om unnskyldning. Oppsøk familevernkontor.

Be om sykemeldig og hjelp til å få normal søvnrytme. Depresjon kommer ofte med forstyrret søvnrytme eller for lite søvn. Pass deg så det ikke går feil vel.

[jubalong70]

Nei, nei, nei. Ikke gjør noe overilet når du er så sliten som du er nå. Småbarnstiden er til tider grusom, og det tærer veldig på forholdet. Man har hverken tid eller overskudd til å pleie kjærligheten. Da er det også lett at gnissninger oppstår.

Men, dere er jo glade i hverandre - ikke sant. (Selv om du kanskje ikke liker ham så veldig godt akkurat nå.)

Om ikke så lenge er minstemann i familien blitt større, og dere får igjen litt mer tid til hverandre.

Det å leve sammen er ikke et statisk forhold. Følelsene vil jo gå opp og ned. Og det er ganske normalt at det er endel nedturer mens barna er små. Men holder man ut vil det stort sett ordne seg.

Tenk deg litt om, hva skjer om dere går fra hverandre? Du blir alenemor, han blir alenefar. Dere må finne måter å dele omsorgen for barna.

Kanskje du finner en ny kjæreste, men vil nå det nødvendigvis være så mye bedre?

Gresset er veeeeldig sjelden grønnere på den andre siden av gjerdet. Hverdagen innhenter ethvert forhold, ikke sant?

Prøv heller å jobbe med det forholdet du er i nå. Kanskje dere kan få barnevakt en kveld og finne på noe sammen? Eller kanskje barna kan overnatte hos noen andre slik at dere får en god natts søvn (med eller uten sex).

Kanskje dere kan reise bort en helg? Gjøre noe sammen bare dere to?

Er ting litt fastlåst kan det være en tanke å oppsøke familievernkontoret. Der kan dere få snakke med en uhildet tredjeperson som kan sette ting litt i perspektiv.

For all del, ikke gjør noe overilet nå!