Å lese andres dagbøker etter de er døde.

[cathlin]

Jeg begynte å tenke på hvor mye man egentlig vil vite om andre menneskers privatliv.

Av og til tenker jeg at -jeg vil ikke vite mer! eller jeg skulle ønske jeg ikke visste det jeg vet om dette menneske. Det blir liksom for mye å ta del i.

Derfor lurer jeg på hvordan det er med andre folks dagbøker når de er døde. La oss si en i familien, ville dere ha lest i den?

Jeg er i tvil fordi jeg vet ikke hvordan jeg ville takle å ta del i all informasjonen, å vite om de innerste tankene til vedkommende og kanskje få vite noe jeg ikke vil vite. På andre siden vet jeg ikke om det er moralsk rett å bryte inn i andres privatliv, selv etter deres død.

Og hva når en selv nærmer seg slutten, bør en rydde opp etter seg, eller har det en etterlater seg en verdi?

Har andre tanker om dette?

[mariaflyfly]

Min mormor brant en del gamle brev og dagbøker før hun døde. Hun mente det ikke var vår interesse å lese dette, og jeg aner den dag i dag ikke hva dette dreide seg om.

Men hun sørga for å gjemme på en del andre brev, som hun sa vi kunne lese når hun var borte. Det var korrespondanse mellom henne og min morfar mens de var forlovet og bodde i forskjellige byer, samt en del korrespondanse hun hadde med sin søster i USA under krigen. Begge deler var veldig rart, rørende og spesielt å lese.

[laguna1365380434]

Jeg vet iallefall at jeg hater tanken på at noen skulle lee mine! Død eller levende! :-o De er BARE for meg.

Brev og mere sånne ide & notat bøker kanskje. Men dagbok? Nope.

[Gjest signatura]

Vil en ikke at andre skal lese dagbøker, så brenn dem! Eller skriv på første omslagsside i boka at du ønsker ingen leser den, men brenner den for deg. Kan jo hende en dør før en tror, mener jeg. Ellers er det jo en kalkulert risiko å skrive ned ting som skal være hemmelig. Skyld deg selv på en måte, hvis andre kommer til å lese det.

Jeg har lest min avdøde mors dagbøker. Det var en fin opplevelse, men hadde vært dumt å lese om at jeg hadde et stesøsken, at min mor egentlig var lesbisk, at hun ikke hadde elsket min far, at jeg var et uønsket barn og slike ting. Heldigvis var det ikke noen slike overraskelser for meg.

[Åsemor]

Småparanoid som jeg er så har jeg skrevet på første side i alle dagbøkene mine at "denne må brennes når jeg er død, vær snill å gjøre det av respekt for meg..." eller noe sånt.

Men tok et raus for et par år siden og brant de sjøl.

Nå om dagen er det vel mye mer blogging som gjelder og de er gjerne offentlige uansett.

[org]

Jeg har brent mine. Enkelt og greit.

Og det er fordi at jeg vet at mine nærmeste er like nysgjerrige som jeg selv er.

[Hatsumomo]

Jeg tror jeg ville ha foretrukket å ikke lest slike dagbøker.

Har ikke lyst på lese noe som kan pluselig forandre mitt syn på dette familiemedlemmet, eller sitte igjen med 1000 spørsmål som jeg aldri vil kunne få svar på uansett.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av.

Hvis det var meg det gjaldt, så ville jeg selv ha foretrukket at noen brente mine dagbøker. De var ment for meg, og bare meg.

[flisa]

Har aldri forstått vitsen med å etterlate seg ting som kan såre andre. Hvorfor i huleste skrive dagbok i det hele tatt?

[Gjest sjøstjerna]

Har aldri forstått vitsen med å etterlate seg ting som kan såre andre. Hvorfor i huleste skrive dagbok i det hele tatt?

Dagbok kan være en ventil for vonde tanker.

Dagbok kan være "vennen" du betror dine innerste tanker til. Rett og slett som terapi for din egen psyke.

Eller dagbok kan være en minnebok for å skrive hyggelige opplevelser.

En dagbok er noe personlig. En hver får ta stilling til om man vil skrive en slik eller ikke.

Så får de etterlatte vurdere om de vil lese eller ikke. De kan jo la være. Det er jo også et valg, ikke sant?

[Gyda]

Jeg er veldig usikker på om jeg ville ha lest dagbøker skrevet av nære familiemedlemmr etter deres død. Eller - jeg ville nok ikke det. I alle fall ikke hvis vedkommende ikke spesielt hadde sagt noe om at det var greit e.l. før h*n døde.

Jeg reagerer litt på at dagbøkene til kjente personer blir gitt ut i bokform etter deres død. Man kan da ikke alltid vite noe om dette er noe vedkommende hadde ønsket.

Så på det grunnlaget så har jeg i grunn forståelse for at Prinsesse Ragnhild brente alle brevene Kong Olav hadde skrevet til henne. Det ble vel for privat.

[keinstein]

En homofil som begikk selvmord, ville at årsakene skulle gå i graven med han. Det fikk de ikke lov til. De som fikk vite sannheten, fikk en meget belastende tid etter at de fikk vite det.

La livet gå i graven med folk.

[maire]

Jeg leste alt som ble igjen etter min mor. Både diktbøkene hennes, dagbøkene og alle brever og kort hun hadde mottatt gjennom tidene. Helt fantastisk! Fikk innblikk i sider av min mor jeg ikke kjente til på forhånd.

Før jeg leste det hun etterlot seg, visste jeg at det ikke var noe jeg kom til å lese som jeg ikke kunne leve med eller akseptere i etterkant. For meg ble hun bare enda mer et menneske med menneskelige sider.

Har aldri hatt dårlig samvittighet for dette. Min mor leste forresten dagbøkene mine da jeg var tenåring. Har ikke skrevet en side dagbok etter det, og tre-fire årganger med tenåringstanker gikk i peisen etter at hun hadde smuglest i dem...

Jeg har også bunkevis med brevveksling mellom min mormor og morfar, fra den gangen de bare var kjærester. Disse brevene fant jeg først da jeg ryddet opp i boet. Er så glad jeg fant dem og fikk lese dem.

Vil man ikke at familien skal snoke i private papirer, får man sørge for at de ikke finnes. Jeg rydder jevnlig opp etter meg selv. Går jeg i morra, så er det ikke mye spennende igjen.

[flisa]

Dagbok kan være en ventil for vonde tanker.

Dagbok kan være "vennen" du betror dine innerste tanker til. Rett og slett som terapi for din egen psyke.

Eller dagbok kan være en minnebok for å skrive hyggelige opplevelser.

En dagbok er noe personlig. En hver får ta stilling til om man vil skrive en slik eller ikke.

Så får de etterlatte vurdere om de vil lese eller ikke. De kan jo la være. Det er jo også et valg, ikke sant?

Ja, jeg hadde i alle fall valgt å brenne det. De var jo i utgangspunktet ikke ment for mine øyne.

[yellow]

Av respekt for avdøde ville jeg ikke lest det...

Og håper at ingen vil lese mine private brev / dagbøker heller, selv om det ikke står brenn på de.

Isåfall...leser man ting som ikke er til deg, så får man skylde seg selv for ubehaglighetene man kan få.

[Dorthe]

Jeg har lest de brevene jeg fant etter faren min. Men han hadde ryddet skikkelig og tydeligvis kastet det han ikke ville jeg skulle se hvis det overhode fantes noe hemmelig.

[Elis31]

En grunn til at dagbøker ikke bør brennes, er jo at de er en fantasisk dokumentasjon på en tid som har vært, og for en personsliv. En historie om et liv rett og slett. Jeg skulle gjerne overlatt mine dagbøker,men tror jeg hadde latt en venninne lese dem først og makulert ting det eventuelt ikke skulle være så morsomt for barna mine å lese.

Om man ikke ønsker å lese noens dagbøker, kan man jo gjemme de til neste generasjon....

[Lillemus]

Har aldri forstått vitsen med å etterlate seg ting som kan såre andre. Hvorfor i huleste skrive dagbok i det hele tatt?

Jeg har skrevet mye "dagbok" i tunge perioder og det har hjulpet meg masse! Vær interessant å lese det i ettertid også og se hva jeg tenkte og følte og se at jeg faktisk har kommet et langt stykke. )

Og jeg skriver når det skjer ting som er hyggelige og koselig også - det er koselig å lese om senere.

[bugge -jenta]

Nei, jeg ville ikke lest mine foreldres eller søskens dagbøker. For meg er det noe privat, og jeg måtte stilt meg spørsmålet om de ville likt det. Nå skriver ikke min familie dagbøker i noen stor utstrekning.

Hovedregelen er vel om du tolker det slik at de ikke ville at du skulle gjort det. Kjenner man dem ikke godt nok til å vite det, bør man i hvertfall ikke lese dagbøkene synes jeg.