Bør jeg ringe tilbake?

[songbirdy]

Jeg har en veninne som jeg har kjent siden ungdomsskolen. Det har vært litt av og på gjennom årene, og nå bor vi over 60 mil fra hverandre. Så det sier seg selv at kontakten vi har er ganske begrenset. Hun er ganske spesiell, og har gjort maaassse rart i livet sitt. Hun blir vel sett på med en god del skjeve øyne.

Men, hun er så herlig fordomsfri og åpen, og driter en lang marsj i hva andre sier. Hun går sin egen vei. Vi har samtaler om ting jeg ikke kan snakke med mange av de andre veninnene mine om. Hun er morsom og litt sprø, og det er stadig noe nytt. Jeg liker det.

MEN. Hun har et komplisert forhold til økonomi og menn, og sliter med nerver. Det er stadig rot og tull med de mennene hun forelsker seg i, og den dårlige økonomien henger over henne som et stort svart spøkelse.

Hun ringer meg stadig vekk - og snakker og snakker og snaaaaakker i det lange og breide om X (mann). Og det er det samme hver gang. Hver gang hun ringer har det skjedd "noe nytt", som kan bety at hun har fått en tekstmelding eller lignende som må tolkes (som regel en bagatell). Men hun er så forferdelig usikker, at hver lille detalj må gjennomdiskuteres opp og ned i mente. Jeg blir småsprø av å sitte å lytte (til det samme) hver j**la gang. For hun vil EGENTLIG ikke ha mine ærlige råd, hun vil bare tømme seg, og høre at hun har rett. Det er utrolig irriterende. Hun har en tendens til å bli sur hvis jeg motsier henne.

Så... som du skjønner, det er ganske slitsomt å snakke med henne på telefon! (Når vi treffes er det noe HELT annet. Da er hun bare søt og hyggelig, og temaene fra tlf-samtalene blir bare nevnt i forbifarten..) Da er det bare helt greit å være sammen. Men de telefonsamtalene tar "knekken" på meg. De er så intense at jeg ikke orker å snakke så mye med henne.

Men jeg vil ikke avvise henne totalt. Hun er tross alt en _nær_ venn, og jeg vet at hun ikke har så mange andre i livet sitt. Hun hadde blitt veldig lei seg om jeg brøt kontakten feks. Jeg har ikke lyst til å la det gå så langt.

Så det jeg har gjort (over laang tid nå), er å la være å ta tlf mange av gangene når hun ringer så mye. Jeg tar den når jeg har tid og overskudd til å snakke litt. Jeg har prøvd å forklare at jeg har blitt flink til å la være å ta tlf og åpne døra når det ikke passer, og sånn... Det har fungert, hun ringer sjeldnere.

Men - så har hun begynt med en ny "strategi" - hun ringer meg, vil ha et råd "må bare snakke med deg om noe", og ber meg ringe tilbake (hun har bare mobil m/kontantkort)! ..Og samtalen dreier seg da (selvsagt) om X, og de samme (for meg) "bagatellmessige" bekymringene som hun blåser opp i dimensjoner.. Det er de samme "spørsmålene" som går igjen; "han MÅ da være glad i meg?" "han ville vel ikke gjort/sagt slik hvis han ikke brydde seg om meg?" "Tror du han har andre?" osv osv

Jeg har ganske lite penger selv, og telefonregningene mine er de jeg virkelig strever med å få betalt. Sist gang hun ringte og ba meg ringe tilbake, dro jeg på det en stund før jeg sa ja. Men med forbehold om at det ikke skulle snakkes om X og disse tingene. For jeg har jo svart på dem hundreogørti ganger før! Hun unngikk temaet en 10 minutters tid, før hun kom inn på det... Og til slutt var jeg så mektig irritert at jeg bare hadde lyst å slenge på røret..

Hva gjør jeg for å få henne til å skjønne hvordan jeg føler det uten å avvise henne totalt? Jeg VIL jo ha kontakt med henne, men ikke på den måte det har blitt nå! De samtalene tar knekken på meg - samtidig som jeg vet at hun trenger dem..

Min søster vet om dette, og mener jeg skal si tydelig fra, og nekte å ringe tilbake. Men hvordan gjør jeg det uten å såre? Jeg vet jeg må sette grenser, men hvordan?

Tusen takk om du orket lese hele innlegget og en ekstra takk til deg som vil svare =)

[Gjest Signert]

Jeg har ett råd å gi deg: Si sannheten. Ærlighet varer lengst. Si at du har dårlig råd og at telefonregningene tar knekken på deg. Du kan også si at du ikke har inntrykk av at det hjelper henne særlig å prate med deg om X - de samme problemene kommer jo tilbake. Si at du alltid vil gi de samme rådene du alltid har gitt og at det ikke er så lett for deg å gi råd, ettersom du ikke kjenner X så godt (regner jeg med?) Og at det ikke virker som om hun følger rådene. Si at du heller vil snakke om noe hyggelig. At du ikke er verken psykolog eller kjærlighetsspesialist. Det pleier jeg å si når jeg har fått nok.

[Gjest signatura]

Si bare som det er du, at du ikke har råd til å snakke så lenge på telefonen. Det behøver du ikke unnskylde.

[Dorthe]

Ajajaj, jeg har også en venninne som driver med den der strategien. Jeg har begynt å si at jeg ikke har råd å ringe tilbake og at jeg synes det er på tide hun

1.skaffer seg fast telefon eller

2.ordner seg et billigere mobilabonnement.

Hun har bedre råd enn meg men er et surrehode når det gjelder penger men jeg kan ikke lenger betale for hennes samtaler. Jeg har mer enn nok med å betale for de samtalene jeg har lyst å ringe, ikke de jeg blir pålagt. I grunnen synes jeg den der "ring tilbake"metoden er sleip, klart det er billigere å ha kontantkort når man får alle til å ringe tilbake og kun kjøper tellerskritt for 150 kr i mnd.

[songbirdy]

Ajajaj, jeg har også en venninne som driver med den der strategien. Jeg har begynt å si at jeg ikke har råd å ringe tilbake og at jeg synes det er på tide hun

1.skaffer seg fast telefon eller

2.ordner seg et billigere mobilabonnement.

Hun har bedre råd enn meg men er et surrehode når det gjelder penger men jeg kan ikke lenger betale for hennes samtaler. Jeg har mer enn nok med å betale for de samtalene jeg har lyst å ringe, ikke de jeg blir pålagt. I grunnen synes jeg den der "ring tilbake"metoden er sleip, klart det er billigere å ha kontantkort når man får alle til å ringe tilbake og kun kjøper tellerskritt for 150 kr i mnd.

hehe... godt å høre fra noen som har vært i tilsvarende situasjon.

Hva ER det med "slike"... de må da ha usedvanlig dårlige antenner?

Takk for råd. Skal kvinne meg opp! =)

[songbirdy]

Jeg har ett råd å gi deg: Si sannheten. Ærlighet varer lengst. Si at du har dårlig råd og at telefonregningene tar knekken på deg. Du kan også si at du ikke har inntrykk av at det hjelper henne særlig å prate med deg om X - de samme problemene kommer jo tilbake. Si at du alltid vil gi de samme rådene du alltid har gitt og at det ikke er så lett for deg å gi råd, ettersom du ikke kjenner X så godt (regner jeg med?) Og at det ikke virker som om hun følger rådene. Si at du heller vil snakke om noe hyggelig. At du ikke er verken psykolog eller kjærlighetsspesialist. Det pleier jeg å si når jeg har fått nok.

Tusen takk for råd. Jeg skal ta meg i nakken og si fra. =)

[songbirdy]

Si bare som det er du, at du ikke har råd til å snakke så lenge på telefonen. Det behøver du ikke unnskylde.

Ja, jeg vet det.. Jeg sliter vel generelt med å unnskylde meg for ting jeg ikke bør.. Det er vel derfor dette er så vanskelig. Takk for svar! =)

[Ugga Bugga]

Det kan nok være en grunn til at hun har få venner, for å si det sånn.

Jeg synes du høres tålmodig ut.

Hvis jeg var deg, hadde jeg antakelig fortsatt med samme taktikk som du allerede driver med, nemlig å ikke alltid svare når hun ringer, med mindre du har ork til det.

Og så går det an å holde samtalene ganske knappe, med en gang hun begynner å utbrodere problemene med X, sier du at du ikke orker å snakke om det, eller du finner på en unnskyldning for å avslutte samtalen.

[songbirdy]

Det kan nok være en grunn til at hun har få venner, for å si det sånn.

Jeg synes du høres tålmodig ut.

Hvis jeg var deg, hadde jeg antakelig fortsatt med samme taktikk som du allerede driver med, nemlig å ikke alltid svare når hun ringer, med mindre du har ork til det.

Og så går det an å holde samtalene ganske knappe, med en gang hun begynner å utbrodere problemene med X, sier du at du ikke orker å snakke om det, eller du finner på en unnskyldning for å avslutte samtalen.

Hei.

Ja, det er det jeg har gjort til nå. Men er økende irritert fordi det aldri skjer en utvikling.. Er ekspert på å avslutte samtaler med div. unnskyldninger.. Men det beste hadde vel vært om jeg fikk en slutt på problemet - og ikke unngå det, som jeg har gjort til nå..

Jeg skal tenke litt til på det før jeg gjør noe med det.

Takk for svar! =)

[Gjest heffalumpen]

Hei, du har fått gode råd!

Helt kort:

Du skriver " .. og nekte å ringe tilbake. Men hvordan gjør jeg det uten å såre?"

Du kommer til å såre henne. Problemet ditt er at du er så redd for å såre. Men det kommer du ikke utenom.

(PS: En bekjent ba noen ganger om jeg kunne hente/kjøre henne osv. Jeg sa at det kan jeg gjerne, bare vi kan la være å snakke om akkurat "problem YY" for det orker jeg ikke. Det funka bra )