Hva gjør man når kjæresten ikke vil....?

[Gjest Lokalinnbygger]

Hei,har et lite sp.mål jeg...

Helt siden høsten -05 har jeg ofte snakket med kjæresten min om at jeg vil flytte sammens med han. 1. gang var i fjord høst og da sa han at han så for seg samboerskap Mai -06. Yess, tenkte jeg....Mnd gikk og Mai stod i full blomst...Tok opp samtalen med han igjen, men da hadde han ombestemt seg...."Ikke Mai, men hva med rundt Juni Juli da?" sier han...

Ok,tenker jeg....Men hvorfor ombestemte han seg? Joda,han var usikker...kom en rekke argument. Bl.a så var det litt fordi jeg hadde vært på nachspiel uten lov, han måtte fixe bad og kjøkken først...Men går det ikke an å pusse opp bad og kjøkken sammens da? Ellers kan det jo ta på årsvis(han skal betale av lønn og gjøre alt selv).

Men dagen etter denne samtalen,kom det opp igjen...Men _nå_ var han ikke usikker mer...Hadde fått tenkt endel da, å funnet ut at det kanskje ikke var så dumt å ta den sjansen om samboerskap! Akkurat det jeg hadde sagt dagen...mnd`ene før...

Vi hadde en ganske stygg krangel om dette, og jeg ble ganske lei meg over argumentene hans og at han drev å ombestemte seg og gav meg falske forhåpninger hele tiden...Fant ut at han hadde gjort det 4-5 ganger på bare èn mnd`s tid! Da ble jeg sliten i hodet, bestemte meg for å ikke fortsette mer med han....Men da villa han likevel.Gjerne i mårra..

Dette var for ca 3-4 uker siden, at han sa det. Vi ble enig om å få det bra igjen, og han sa da at han skulle ta det opp med meg igjen da.(det er 4 uker siden det nå)

Men det har han altså ikke gjort. Selv om jeg viste det og sa det til han at han alldri kom til å ta opp dette temaet selv, av egen vilje....Joooodaaaa, det skulle han gjøre ja.....Men har han gjort det? NEI!

Nå er det sånn at jeg er nødt til å ut av leiligheten min så fort som mulig, dette vet han. Og senest i dag skrev jeg SMS til han om han kunne hjelpe meg se i avisen etter leiligheter...

Yes!! Null problem, det ville han gjerne ja!

Vi har vært sammen i nesten 2 år, har hvert vårt barn som er gode venner.

Men det har vært så mye tull i det siste, at det er på grensa at jeg mister følelser for han og nesten ikke vil bo sammens med han lenger...

Vet ikke om jeg gidder vente på han lenger, vente på at det skal passe han...Særlig fordi han gir meg sånne blanda signaler om det...JA ene dagen, NEI andre dagen og JA igjen dagen etter der....

Det er vel ganske tydlig at han ikke vil, eller hva? :-(

[Gjest Aina E]

Ja, så når de endelig flytter sammen med deg, så holder de ut noen år, før de stikker igjen av akkurat samme grunn som da de var usikre FØR man flytta sammen...

Typisk.

[Gjest Settlers]

Jeg vil nok si at det er ganske tydelig at han ikke vil, ja. Spør han rett ut; vil du at vi skal flytte sammen?

Kanskje han trenger mer tid? Det må jo respekteres det, i så fall..

[Gjest tidligere '!-o-!']

For å ta den enkle varianten og svare på spørsmålet i overskrifta:

Man slutter å mase og later som ingen ting. :-)

[Gjest tålmodighetsproblemer]

Kjenner godt igjen problemet. Jeg og min kjære hadde vært sammen i 3 år da temaet om å flytte sammen kom opp. Jeg ville - det ville han også først. Jeg ble i hundre og satte igang Meeen, så var han plutselig ikke så sikker likevel. ar så mye han måtte gjøre først, hadde ikke tid, passet dårlig etcetc. Jeg ble kjempe lei meg, gråt og tenkte at nå var dette forholdet garantert over. Tvilte han på meg? Likte han meg ikke? Hva faen var galt med meg som gjorde at han ikke ville bo med meg, men ellers egentlig tilbringe alle døgnets tider med meg?

Stygge krangler ble det mange av, men han forholdt seg rolig og sa gang på gang at han var like glad i meg, men.....blablabla. Og var jo glad i han jeg og. Ville jo bo med han! Så endte med at vi flytter hver for oss. "Tålmodiget er en dyd" heter et ordtak, så vi avsluttet "bråket", han fikk "viljen sin" og vi fortsatte ellers som før. Det at vi egentlig bodde sammen enten hos meg eller han, nevte jeg ikke for han - men hadde sinnsykt lyst til å gni det inn innimellom.

2 år gikk det - da skulle han flytte sammen. Jeg var ikke tung og be, men tok forsiktig opp hvorfor han ikke ville før. God, gammel etableringsangst var svaret. JEg kunne fortelle han at det å flytte sammen IKKE nødvenigvis er ensbetydene med fengsel, overvåking og sur kjerring, og han visste jo forsåvidt det - men menn er menn - men hva forstår vel en forelsket overivrig dame seg på etableringsangst?

Nå har vi bodd sammen i 2 år og stortrives. Skjønner godt at du tar det personlig, men ikke press han. La han gjøre ting i sitt eget tempo. Og som min venninne sa til meg "kjære vene, om du isåfall klarer å overbevise han om å flytte med deg nå - vil du virkelig bo med en som ikke vil bo med deg??? Det høres svært lite trivelig ut - tenk på hvor mye du kommer til å anstrenge deg og være småfalsk bare for å overbevise han enda mer at dette var det rette??" Så sant, så sant....

Tålmodiget, vennen

[Gjest heffalumpen]

Kjenner godt igjen problemet. Jeg og min kjære hadde vært sammen i 3 år da temaet om å flytte sammen kom opp. Jeg ville - det ville han også først. Jeg ble i hundre og satte igang Meeen, så var han plutselig ikke så sikker likevel. ar så mye han måtte gjøre først, hadde ikke tid, passet dårlig etcetc. Jeg ble kjempe lei meg, gråt og tenkte at nå var dette forholdet garantert over. Tvilte han på meg? Likte han meg ikke? Hva faen var galt med meg som gjorde at han ikke ville bo med meg, men ellers egentlig tilbringe alle døgnets tider med meg?

Stygge krangler ble det mange av, men han forholdt seg rolig og sa gang på gang at han var like glad i meg, men.....blablabla. Og var jo glad i han jeg og. Ville jo bo med han! Så endte med at vi flytter hver for oss. "Tålmodiget er en dyd" heter et ordtak, så vi avsluttet "bråket", han fikk "viljen sin" og vi fortsatte ellers som før. Det at vi egentlig bodde sammen enten hos meg eller han, nevte jeg ikke for han - men hadde sinnsykt lyst til å gni det inn innimellom.

2 år gikk det - da skulle han flytte sammen. Jeg var ikke tung og be, men tok forsiktig opp hvorfor han ikke ville før. God, gammel etableringsangst var svaret. JEg kunne fortelle han at det å flytte sammen IKKE nødvenigvis er ensbetydene med fengsel, overvåking og sur kjerring, og han visste jo forsåvidt det - men menn er menn - men hva forstår vel en forelsket overivrig dame seg på etableringsangst?

Nå har vi bodd sammen i 2 år og stortrives. Skjønner godt at du tar det personlig, men ikke press han. La han gjøre ting i sitt eget tempo. Og som min venninne sa til meg "kjære vene, om du isåfall klarer å overbevise han om å flytte med deg nå - vil du virkelig bo med en som ikke vil bo med deg??? Det høres svært lite trivelig ut - tenk på hvor mye du kommer til å anstrenge deg og være småfalsk bare for å overbevise han enda mer at dette var det rette??" Så sant, så sant....

Tålmodiget, vennen

"vil du virkelig bo med en som ikke vil bo med deg??? "

Dæsken så godt sagt! Honnør til deg for den

hilsen en fornøyd særboer ..enn så lenge

[Gjest lokalinnbygger]

Ja, så når de endelig flytter sammen med deg, så holder de ut noen år, før de stikker igjen av akkurat samme grunn som da de var usikre FØR man flytta sammen...

Typisk.

Men jeg syns jeg har vært tålmodig jeg. Skal man gå å være tålmodig lenge da?? Kan risikere at det faktisk _aldri_ skjer her i gården,skal det gå på det viset...

[mrxx]

At du gidder.

[Gjest sandex]

jepp.. tror det er VELDIG tydelig! Beklager...