blir ikke klok på dette mannfolket

[Gjest wonderinggirl]

Jeg er interessert i denne flotte mannen. Har nå vært interessert i han i nesten et år. Han er den litt rolige og avslappede typen. Jeg "oppdaget" han fordi jeg synes at han tittet litt på meg uten å si dette med sikkerhet. Ihvertfall så har nå tiden gått. Vi har en del felles venner, så det har nå hendt i ny og ne at vi har havnet i samme besøk og slike ting. En gang havnet vi to på kafe og det var koselig det. Han refererte liksom hele tiden til "neste gang". eks: "neste gang kan vi gå der og der og spise" osv. Jeg hadde en følelse av at der var en viss interesse. Men jeg har hele tiden vært ganske dårlig å vise min interesse tror jeg. Etter kafeturen gikk der flere uker før jeg traff han igjen, pga ulike utenlandsreiser i ferien ol. Vi utvekslet aldri telefonnummer. jeg har bare aldri mannet meg opp til å spørre om det. Og han har heller aldri spurt, desverre. Så det blir med tilfeldige møter og slikt. Nå er det lenge siden kafebesøket. Her en dag var jeg på besøk hos noen venner og han var der også. Jeg kom inn i rommet, stod der og pratet litt med en gjeng. Etter noen minutter gikk han inn i et annet rom. Etter en stund gikk jeg inn i samme rom som han hadde gått inn i. Jeg satte meg ned der med dem som satt der. Etter noen minutter gikk han vekk igjen. Jeg har en følelse av at han "unngår" meg. Men når jeg først kommer i snakk med han er han like sjarmerende som før. Jeg tenker at det må være et av følgende alternativer:

- Han har vært interessert i meg, men har ikke følt at interessen var gjensidig, så han prøver å glemme meg.

- Han er interessert, og er veldig sjenert og nervøs ovenfor meg.

- Han har aldri vært interessert, bare hyggelig og interessert i å bli litt kjent med meg som en venn. Det er bare tilfeldig at han går når jeg kommer, og kommer når jeg går.

- Han tror at jeg er interessert i han, men han er interessert i ei annen, så han unngår meg for å ikke gi meg falske forhåpninger.

Jeg vet at ingen her kan svare meg sikkert på dette. Men jeg er så fryktelig redd for å bli skuffet. Jeg tar avvisning veldig innpå meg. Og om han er interessert, er det ikke normalt å vise det litt?

[sheba]

kanskje best og ikke håpe altfor mye, ta ting mer som de kommer:)

kan hende han er sjenert, men også en som kanskje bare ville være hyggelig som en venn etc... alltid vanskelig det der.-)

[songbirdy]

Vi er alle redde for å bli skuffet og avvist - sikkert også han. Det kan selvsagt være at ALLE alternativene dine er like sannsynlige for alt vi vet.

Men hva har du egentlig å tape på å vise mer interesse? Smile og flørte, få han litt på gli? Og om du gjør det, hiv deg litt utpå og spør om han kunne tenke seg en kaffekopp eller noe en dag. Eller noe.. Jeg vet alt om at det er skummelt.. Er ikke verdens flinkeste på slikt selv.

Men dess mer man tenker på det, dess større blir det. Det vokser seg og blir nærmest til en uoverkommelig mur. Så blir det så vanskelig at man dropper hele greia, og der gikk den sjansen... Livet er virkelig for kort til å miste de gode gutta som kommer forbi.. Ta sjansen!! Hva annet kan du risikere enn et høflig nei takk? Du risikerer i såfall kanskje å få mye mindre vond grubling... Hopp i det!! )

Lykke til...

[Lillemus]

Dere har møttes en del ganger og til og med vært på cafe sammen, men ikke utvekslet telefonnummer?! På den annen side - du vet vel hva han heter til etternavn og hvor han bor? Finn ham i telefonkatalogen og send ham en melding da vel! )

Du vil aldri få vite hva han egentlig mener med mindre du tar saken i egne hender og satser litt.

Hvorfor har du vist så liten interesse tilbake når du egentlig er interessert i ham? Jeg innrømmer glatt at om jeg hadde jaktet på en fyr i ett år uten respons så hadde jeg takket for meg forlengst...

[Gjest kjærligheten er rar]

Min hjertens utkårede var dypt interessert i meg i et år før vi fant sammen.

Hele den tiden kunne jeg ikke se, ane eller føle noe i det hele tatt fra hans side.

Når jeg da endelig "hadde tid til forhold" og fattet interesse så "kom bomben"

Denne karen er også av den rolige typen, som synes jeg var "ei bombe" og som trodde han aldri ville ha sjangs på meg.

Ps. Vi nærmer oss 2.5 års tid sammen nå

[Gjest nicole40]

På meg høres det ut som han er kjempeusikker på seg selv.Det der er helt typisk meg også nemlig,å opptre på en sånn måte når en mann "gjør kur" til meg.Jeg vil,jeg vil men får det ikke til.....