Om å ikke kunne norsk..noe annet!

[Dorthe]

Nei, jeg er kjempegod..;-P Og dæven så mye flinkere jeg blir til å snakke englsk også!

;-)

Det tviler jeg ikke et øyeblikk på hihi.

[Dorthe]

Sånt er litt skrekk ja..:-o

Prøv du, å snakke med kjæreste på telefon, sånn bare for å snakke, når du ellers er vant til å kunne kysse bort alle språktabber, og det alternativet plutselig er utradert..:-o

Mye brydd pusting over atlanteren..;-P

Jeg har opplevd den ja, selv om det ikke var med en amerikaner. Fytti )

[morsan]

Kom på en annen ting, nemlig det litt motsatte problemet: Jeg har ei amerikansk venninne som virkelig jobber med å lære seg norsk. Hun har blitt ganske god, men strever av og til en del for å finne de rette ordene.

Men for henne er utfordringen at folk stort sett alltid insisterer på å snakke engelsk med henne, så hun har nok brukt litt lenger tid enn nødvendig. Folk gidder liksom ikke å sitte og vente på at hun skal finne de norske ordene, når de bare kan bable i vei på engelsk... ;o)

Det der er et skikkelig dilemma.

Jeg kjenner flere engelskspråklige som har komme til til Norge, og de vil jo gjerne lære seg norsk, men som du sier blir de ofte bare snakket engelsk til.

Men en mann jeg kjenner ble veldig frustrert over at hans svigerfamilie "bestemte" seg for at to uker med engelsk var "nok" - fra da av snakket de KUN til ham på norsk UANSETT!

Jeg tror at han hadde følt seg mer velkommen i sitt nye land dersom de hadde hatt en mer glidende overgang, selv om det kanskje hadde tatt litt lenger tid å lære seg norsk.

[nick]

Ja, og ja!

Det er ganske særnorsk. Jeg opplever det hele tiden, en eller to (norske) snakker engelsk og resten klumper seg sammen og norsker. Det er forbanna uhøflig!

[den opprinnelige m&m]

Jeg synes det er sært å kreve at alle skal snakke fremmedspråk selv om de snakker bare med nordmenn rundt seg. Jeg snakker OK engelsk, men det er mye jeg ikke kan si på engelsk allikevel. Samtalen vil bli annerledes, jeg kan f.eks. ikke tulle og slå vitser på engelsk. Jeg synes man må kunne slå over på norsk når man bare snakker med nordmenn, og de engelsktalende snakker med andre. At man slår over når det er engelsktalende i nærheten, og prøver å inkludere dem i samtalen er noe annet - det ville jeg gjøre.

Har forresten en engelsktalende kollega. Han har jobbet i Norge i 5 år, og er gift norsk. Han prøver jeg å snakke mest mulig norsk til, synes det er en uting at han alltid bare snakker engelsk.

[Mrs. Wallace]

Det der er et skikkelig dilemma.

Jeg kjenner flere engelskspråklige som har komme til til Norge, og de vil jo gjerne lære seg norsk, men som du sier blir de ofte bare snakket engelsk til.

Men en mann jeg kjenner ble veldig frustrert over at hans svigerfamilie "bestemte" seg for at to uker med engelsk var "nok" - fra da av snakket de KUN til ham på norsk UANSETT!

Jeg tror at han hadde følt seg mer velkommen i sitt nye land dersom de hadde hatt en mer glidende overgang, selv om det kanskje hadde tatt litt lenger tid å lære seg norsk.

Ja herlighet, to ukers "språkreise" er ikke store greiene. Man bør jo først og fremst rette seg etter vedkommendes ønsker.

[laguna1365380434]

Ja, og ja!

Det er ganske særnorsk. Jeg opplever det hele tiden, en eller to (norske) snakker engelsk og resten klumper seg sammen og norsker. Det er forbanna uhøflig!

Ja det er en forbanna uting, jeg blir lei meg på vegne av vennene mine, og flau på vegne av de andre.

Jeg fatter ikke at det går an å være så bondsk og uhøflig. Det er ille. Jeg prøver dog å være en skikkelig nazi på det, i mitt hus snakkes det jaggu engelsk når jeg har engelskspråkelige venner der, om det så bare er noen som vil bomme røyk av en annen nordmann... Det burde jo ikke være så umulig å være litt grei!

:-)

[laguna1365380434]

Jeg synes det er sært å kreve at alle skal snakke fremmedspråk selv om de snakker bare med nordmenn rundt seg. Jeg snakker OK engelsk, men det er mye jeg ikke kan si på engelsk allikevel. Samtalen vil bli annerledes, jeg kan f.eks. ikke tulle og slå vitser på engelsk. Jeg synes man må kunne slå over på norsk når man bare snakker med nordmenn, og de engelsktalende snakker med andre. At man slår over når det er engelsktalende i nærheten, og prøver å inkludere dem i samtalen er noe annet - det ville jeg gjøre.

Har forresten en engelsktalende kollega. Han har jobbet i Norge i 5 år, og er gift norsk. Han prøver jeg å snakke mest mulig norsk til, synes det er en uting at han alltid bare snakker engelsk.

Om du slår over til norsk når du snakker til andre nordmenn, gjør du akkrat det jeg prøver å beskrive at jeg avskyr.

Å bare få med seg akkurat det som blir sagt til deg, når du til og med er den som kjenner de andre minst, og ikke ha den ringeste mulighet til å forstå hva de andre snakker om er nok LANGT verre enn å ikke få til å tulle akkurat sånn du får til på norsk.

Jeg får heller ikke til å være like god med morsomheter og tonefall & lignende på engelsk, men det er jo et lite tap mot å fremstå som en lat og uengasjert tulling..;-)

Å nakke norsk seg i mellom sånn er ufint, og jeg ønsker virkelig ikke at enkelte av mine gjester(som dessuten er i flertall!) eksuderer andre gjester så effektivt. Uff.

[mrxx]

Helt uenig, det kan det neggu ikke.

Du KAN engelsk, mine amerikanske venner kan IKKE norsk.

Om du ikke VIL snakke med meg på premisser mine andre gjester har mulighet til å inkluderes i, da kan du bare omgåes folk en og en da eller? Å snakke engelsk for folk som ikke kan norsk er like selvfølgelig som å IKKE sitte å bare fortelle interne jakthistorier for folksom var med på akkurat disse historiene når det er andre tilstede.

Hos meg synes jeg det er en selvfølge atfolk utviser _nødvendig_ hensyn og inkluderer hverandre. Dermed er mitt hus internasjonalsone når det er fremmedspråkelige her, alt annet er for meg helt uhørt.

Fordi de norske KAN. Mine amerikanske og tjekkiske venner kan IKKE.

Så du mener at dette ikke kan ses fra flere sider??

Så ensporet er du neppe ikke.

Hva med de som ikke kan engelsk f.eks?

morsan hadde forresten et bra innlegg til meg.

[Velouria]

Ja, det er jo fint mulig at andre også oppfører seg sånn..Jeg får bare litt sånn "vrangsida av norskhet" følelse..Det skal jo MYE til for at nordmenn ikke KAN snakke noe engelsk..(Med mindre de er 80!)

Det er uansett kjempeuhøflig og sikkert ikke særlig kult!

:-)

Jeg tror bare de fleste er redde for at de ikke snakker godt nok, særlig når de er sammen med andre nordmenn som snakker flytende, slik som jeg antar at du gjør.

Uansett så har jeg samme syn som deg på, uten at jeg har lest hele tråden her, men utagangspunktet er jeg iallefall enig i.

[Velouria]

Ja, det er jo fint mulig at andre også oppfører seg sånn..Jeg får bare litt sånn "vrangsida av norskhet" følelse..Det skal jo MYE til for at nordmenn ikke KAN snakke noe engelsk..(Med mindre de er 80!)

Det er uansett kjempeuhøflig og sikkert ikke særlig kult!

:-)

Jeg tror bare de fleste er redde for at de ikke snakker godt nok, særlig når de er sammen med andre nordmenn som snakker flytende, slik som jeg antar at du gjør.

Uansett så har jeg samme syn som deg på, uten at jeg har lest hele tråden her, men utagangspunktet er jeg iallefall enig i.

[Gjest enig med deg]

Jeg er husnazi på det der..Alle KAN jo (gamle bestemødre og sånn untatt), og jeg mener det går på ren vilje til høflighet (og kanskje litt sjenanse..men altså..get over it..;-))

Greit nok å glippe innimellom, men jeg blir forbanna på gjester som tydeligvis driter i de andre gjestene mine..

:-)

Jeg tror kanskje du overvurderer engelskkunnskapene til mange mennesker, eller du har en spesielt språkmektig omgangskrets. Inviterer jeg 15 venner, vil en prosentandel av disse (2-5 mennesker kanskje) ikke kunne snakke om det samme på engelsk som de vil kunne på norsk. Og da mener jeg ikke stotring og litt gramatikkfeil, men at de ikke har ordforråd til å diskutere de samme tingene som de egentlig har mange meninger om og gjerne ville snakket om.

Så jeg er nødt til å tenke bordplassering og hvem som snakker best engelsk, med mindre jeg bare skal invitere forl jeg vet snakker godt engelsk.

Andre venner jeg har, holder nesten bare kontakten med de av oss som har studert lenge eller har samme type stillingsnivå som på jobben, og da er det klart de fleste kan ha en spennende selskapskonversasjon på flere språk. Men jeg har også gode venner som ikke har lang utdannelse / ikke var skoleflinke osv, men som er fantastiske mennesker allikevel. Og de kan ikke følge en hver spennende diskusjon (i hvertfall ikke delta selv) på annet enn norsk.

[Gjest Persille]

Jeg snakker flytende engelsk, så flytende at jeg vanligvis blir tatt for å være fra London.

Men; likevel orker jeg ikke konversere på engelsk HELE kvelden, konstant, selv om det er ikkenorskspråklige tilstede.

At den generelle samtalen går på engelsk er greit nok, men om du går mot kjøkkenet hadde jeg glatt bedt deg ta med vann til meg på norsk. Eller spurt deg hvordan det gikk med han du vet, eller om noen kunne sende salt.

Det har ingenting med at jeg ikke vil, gidder eller kan - det blir bare sånn...

[laguna1365380434]

Så du mener at dette ikke kan ses fra flere sider??

Så ensporet er du neppe ikke.

Hva med de som ikke kan engelsk f.eks?

morsan hadde forresten et bra innlegg til meg.

Jeg kjenner ingen (under 75) som ikke kan engelsk.

Hvis folk er så sjenerte at de nesten har en diagnose, så OK..Men det gjelder vel neppe folk som tjater i vei om alt og ingenting, så lenge det er på norsk?

Jeg mener at dette har en, overtydelig, side, nemlig at mange av oss er late, egoistiske, uhøflige og utrolig eksluderende. Til nød tankeløse, men det får jeg ikke til å rime, etter så mange oppforringer som gies.

Det er ufint! Jeg har ingen andre synspunkter på dette, og de få av dere som har vært uenige har ikke så mye som fått meg til å tenke på å nyansere det.

[laguna1365380434]

Jeg snakker flytende engelsk, så flytende at jeg vanligvis blir tatt for å være fra London.

Men; likevel orker jeg ikke konversere på engelsk HELE kvelden, konstant, selv om det er ikkenorskspråklige tilstede.

At den generelle samtalen går på engelsk er greit nok, men om du går mot kjøkkenet hadde jeg glatt bedt deg ta med vann til meg på norsk. Eller spurt deg hvordan det gikk med han du vet, eller om noen kunne sende salt.

Det har ingenting med at jeg ikke vil, gidder eller kan - det blir bare sånn...

Men hadde jeg vært på kjøkkenet med noen, alene, kunne jeg også begynt å mimre historier eller temaer som bare jeg og denne hadde opplevd sammen, sånn f.eks, uten å være uhøflig..;-) Det kunne jeg ikke i stua.

Det ER selvfølgelig "lov"..Akkurat som å si at hm..Hva faen er egentlig det og det på engelsk igjen..Du vet akebrettrtåkjøring..Sånne ting..;-P

Jeg er dessuten uenig i at det er vanskelig å holde på et språk, jeg synes personlig det blir mye lettere å holde ting på engelsk hele tiden enn å svitsje 52 ganger. Dessuten, da sklir det ikke ut.

Jeg får helt vondt av de vennene mine som ikke er herifra, og blir flau på egne av de andre, nesten hver gang, fordi dette alltid ender oppmed å peke seg ut på et eller annet tidspunkt, uansett hvor mye jeg prøver å være god vert.

:-)

[mrxx]

Jeg kjenner ingen (under 75) som ikke kan engelsk.

Hvis folk er så sjenerte at de nesten har en diagnose, så OK..Men det gjelder vel neppe folk som tjater i vei om alt og ingenting, så lenge det er på norsk?

Jeg mener at dette har en, overtydelig, side, nemlig at mange av oss er late, egoistiske, uhøflige og utrolig eksluderende. Til nød tankeløse, men det får jeg ikke til å rime, etter så mange oppforringer som gies.

Det er ufint! Jeg har ingen andre synspunkter på dette, og de få av dere som har vært uenige har ikke så mye som fått meg til å tenke på å nyansere det.

Tull og tøys, selvsagt er det mange under 75 som ikke kan engelsk, såpass vet du indelig godt.

Det er alltid flere sider i sak og det er du gammel nok til å forstå.

Generelt er jeg ikke uenig med deg, men jeg ser også at det finnes andre sider i denne saken.

[Gjest Persille]

Men hadde jeg vært på kjøkkenet med noen, alene, kunne jeg også begynt å mimre historier eller temaer som bare jeg og denne hadde opplevd sammen, sånn f.eks, uten å være uhøflig..;-) Det kunne jeg ikke i stua.

Det ER selvfølgelig "lov"..Akkurat som å si at hm..Hva faen er egentlig det og det på engelsk igjen..Du vet akebrettrtåkjøring..Sånne ting..;-P

Jeg er dessuten uenig i at det er vanskelig å holde på et språk, jeg synes personlig det blir mye lettere å holde ting på engelsk hele tiden enn å svitsje 52 ganger. Dessuten, da sklir det ikke ut.

Jeg får helt vondt av de vennene mine som ikke er herifra, og blir flau på egne av de andre, nesten hver gang, fordi dette alltid ender oppmed å peke seg ut på et eller annet tidspunkt, uansett hvor mye jeg prøver å være god vert.

:-)

Jeg svitsjer litt hele tiden jeg.

Jeg har akkurat vært i Australia og besøkt søsteren min, hun har australsk kjæreste.

Når vi har vært ute sammen har vi stort sett snakket engelsk, men når det har vært småting har jeg spurt henne på norsk, eller når vi har snaket om "gamle dager".

Når vi er ute og spiser f.eks kan jeg godt spørre hva hun skal ha på norsk - eller om kan anbefale noe, mens samtalen generelt går på engelsk.

Sånn har det vært når jeg har hatt besøk fra London også, det blir litt av hvert. Men jeg opplever ikke at det blir pinlig, eller at noen tar seg nær av det? Er du sikker på at dette ikke bare er noe du føler - og at de kanskje ikke tenker så mye over det?

[Gjest Elextra]

Ja, enig i at det udannet når de har fått den oppfordringen.

Men jeg tror/vet mange er ukomfortable med å snakke engelsk lenge av gangen, dels fordi de er uvant med det/ikke kan det godt nok, og dels fordi de blir sjenert når andre norske hører på. Kjenner faktisk til fler som babler løs overfor engelskmenn eller amerikanere, men bare så lenge andre norske ikke hører på.

Selv snakker jeg engelsk ganske godt, bruker det daglig i jobb, men må innrømme at jeg synes det er litt tungt kun å snakke engelsk en hel kveld, særlig i en norsk setting.

[laguna1365380434]

Jeg svitsjer litt hele tiden jeg.

Jeg har akkurat vært i Australia og besøkt søsteren min, hun har australsk kjæreste.

Når vi har vært ute sammen har vi stort sett snakket engelsk, men når det har vært småting har jeg spurt henne på norsk, eller når vi har snaket om "gamle dager".

Når vi er ute og spiser f.eks kan jeg godt spørre hva hun skal ha på norsk - eller om kan anbefale noe, mens samtalen generelt går på engelsk.

Sånn har det vært når jeg har hatt besøk fra London også, det blir litt av hvert. Men jeg opplever ikke at det blir pinlig, eller at noen tar seg nær av det? Er du sikker på at dette ikke bare er noe du føler - og at de kanskje ikke tenker så mye over det?

Ja, jeg har flere ganger sett at folk blir helt satt ut..Og det er ikke så rart heller spør du meg, om mere en halvparten an konversasjonssummet går over og forbi.

Jeg har også hørt det nevnt at av bereiste utendlandske venner at Norge er helt på topp når det kommer til å "norske seg" og være eksluderende.

Litt innimellom går sikkert an, men min erfaring er at når noen begynner bare fortsetter alle (det blir vanskelig også for meg, som har de beste intensjoner, når folk stadig og allikevel henvender seg på norsk) som om det ikke var andre enn norskspråkelige tilstede.

[laguna1365380434]

Tull og tøys, selvsagt er det mange under 75 som ikke kan engelsk, såpass vet du indelig godt.

Det er alltid flere sider i sak og det er du gammel nok til å forstå.

Generelt er jeg ikke uenig med deg, men jeg ser også at det finnes andre sider i denne saken.

Er det? Hva med om en ung fyr raner ei gammal uskyldig kjerring? Har den saken så mange sider?

Sikkert, om du drar det ut i filosofien, han kan ha hatt en skikkelig dårlig barndom og blablabla..Men i det store og det hele er jeg tilbøyelig til å mene at hun blir ganske råttent behandla? Er _du_ gammel nok til å mene det samme?!

Og etter min mening er et ikke så mange sider av å behandle andre gjester ufint og ekskluderende i et selskap heller. Det er uhøflig å prate norsk med utlendinger ved bordet, og det burde folk som er oppdratt med stoler, gafler og manerer vite av seg selv, ikke for å snakke om når de faktisk blir påminnet det tuden ganger i tillegg!

Enkelt og greit.