Uføretrygd ?

[LSN1365380811]

Hei,jeg er ei voksen dame på 57 år. Har nettopp hatt det veldig tøft.Min sønn kom i en motorsykkel ulykke 1 juli, og ble liggende i koma, med store hode skader.Han døde 43 dager etterpå av skaden.Jeg sliter så enormt med angst og depresjon etter dette, og har snakket med min fast lege om det.Har gått sykemeldt nå i 3 mnd,men jeg tror at jeg ikke takler det sresset mer,etter dette her.Jeg går lange turer hver dag, gråter mye, men angsten er værst.Sønnen min ble bare 34 år gammel. Hva skal jeg gjøre?Kan jeg søke om å få uføretrygd?

[Gjest ikke så lett det]

Kondolerer

Dette har jeg ikke satt meg så veldig inn i.

Men jeg mener å ha hørt,

sykemeldt ett år

ett år på attføring

Aetat er veldig mye inn i bildet når noen er langtidssykemeldte, vedr. kursing / omskolering mulighetene der.

Nei det er nok ikke bare å uføretrygde seg idag ......

[Gjest Saigon]

Kondolerer

Dette har jeg ikke satt meg så veldig inn i.

Men jeg mener å ha hørt,

sykemeldt ett år

ett år på attføring

Aetat er veldig mye inn i bildet når noen er langtidssykemeldte, vedr. kursing / omskolering mulighetene der.

Nei det er nok ikke bare å uføretrygde seg idag ......

Det er rett som "ikke så lett det" sier. Det er ikke bare å søke uføretrygd. Først skal du gå 1 år sykemeldt, ha prøvd å gå tilbake til arbeidet og du skal være ett år på rehabilitering for å se om du kommer ut av depresjonen. Etter det vil du måtte gå igjennom attføring for så å komme ut i arbeid igjen med mindre aetat finner ut at du er 100% ufør. Når aetat har funnet ut om du er ufør og hvor stor grad ufør du er da kan du søke om uføretrygd.

[Gjest amparro....]

Det er nok ikke sikkert at din situasjon blir noe bedre med uføretrygd. Tvert i mot! Nå føles det kanskje slik, men det kan være godt å ha noe å være opptatt av, et arbeid som gir deg noe - etter en tid.

Jeg har selv vært gjenom noe av det samme som deg. Jeg mistet mannen min da han var 29 år, på en traumatisk måte.

For meg er det godt å jobbe med noe som gir meg meniing. Men vi er jo forskjellige...

[hidi]

Så trist med sønnen din!

Men dødsfall gir ikke rett til uføretrygd.Det kommer inn under kategorien: naturlig.

Gå til lege eller psykolog for å få hjelp med dine vonde tanker og følelser.

Kjære deg, lykke til videre.

[MsSophie]

Det er rett som "ikke så lett det" sier. Det er ikke bare å søke uføretrygd. Først skal du gå 1 år sykemeldt, ha prøvd å gå tilbake til arbeidet og du skal være ett år på rehabilitering for å se om du kommer ut av depresjonen. Etter det vil du måtte gå igjennom attføring for så å komme ut i arbeid igjen med mindre aetat finner ut at du er 100% ufør. Når aetat har funnet ut om du er ufør og hvor stor grad ufør du er da kan du søke om uføretrygd.

Nå er det vel ikke aetat men trygdeetaten som avgjør om du får innvilget en uføre eller ikke. Men aetat skriver gjerne en innstilling til trygdeetaten som legges sammen med all annen dokumentasjon på at du ikke er arbeidsfør.

[frosken]

Det er fortsatt relativt kort tid etter at sønnen din døde, og det at du fortsatt har det vondt tetyr ikke nødvendigvis at du kommer til å ha det like ille i årevis. Derfor er det altfor tidlig å søke om uføretrygd, såfremt du ikke har hatt omfattende plager og svært lange sykemeldinger også før dette skjedde.

Får du den hjelp du ønsker til å bearbeide din sønns dødsfall? Mange steder gis det tilbud om sorggrupper for etterlatte, og hvis du ikke allerede deltar på et slikt opplegg kan det kanskje være til hjelp for deg.

Erfaringsvis vil de aller fleste ha godt av gradvis å komme i jobb igjen, så din lege vil sannsynligvis forsøke å påvirke deg til å forsøke å jobbe noe. Du trenger ikke å bli helt friskmeldt, men starte med å jobbe noen timer hver uke slik at du ikke opplever større krav enn du kan klare.

Mange sier at det tar 6-12 måneder før man begynner å fungere rimelig "normalt" igjen.

[4barns mor-77]

Det er nok ikke sikkert at din situasjon blir noe bedre med uføretrygd. Tvert i mot! Nå føles det kanskje slik, men det kan være godt å ha noe å være opptatt av, et arbeid som gir deg noe - etter en tid.

Jeg har selv vært gjenom noe av det samme som deg. Jeg mistet mannen min da han var 29 år, på en traumatisk måte.

For meg er det godt å jobbe med noe som gir meg meniing. Men vi er jo forskjellige...

Helt enig med "amparro" her... Uføretrygd er ikke nødvendigvis det beste! Men bruk den tiden du trenger med sykmelding... Og prøv å finne deg en hobby! Få deg noe å bruke tiden den på, istedet for å gå hjemme og tenke...

Jeg mistet min 5 dager gamle sønn i 98, men jeg hadde heldigvis en ett åring løpende rundt meg... Han ble nok "redningen" min.

Forstår at alt synes helt umulig om dagen, men gi deg selv den tiden du trenger for å sørge.. Det blir faktisk lettere å leve med etterhvert, men du må gi det en sjanse... Vil du ikke komme deg igjennom det, så gjør du nok heller ikke det.

Finnes det ikke noe frivillighets sentral der du bor? Kanskje følelsen av å hjelpe andre også kan hjelpe deg litt? Og samtidig får du noe "annet" å tenke på i de timene..

Jeg føler med deg, og vet akkurat hvor vanskelig alt føles. (og jeg vet også at akkurat dèt ikke hjelper deg det minste.) Men det jeg vil frem til da, tror jeg, er at... Ta den tiden du trenger!!!!

Ikke tenk på at du burde vært tilbake i jobb, eller at du burde fått deg uføretrygd istedetfor å gå sykemeldt... Bruk tiden til å komme deg igjennom sorgen, og å finne deg noe som kanskje kan synes meningsfullt å holde på med.

Alle har forskjellige sorg reaksjoner... For meg hjalp det å ha noe å holde fingrene i...

Synes du allikevel at du vil søke om uføre trygd, så snakk med legen din... H_n vet hva du har vært igjennom!

Lykke til!!!!!

[4barns mor-77]

Helt enig med "amparro" her... Uføretrygd er ikke nødvendigvis det beste! Men bruk den tiden du trenger med sykmelding... Og prøv å finne deg en hobby! Få deg noe å bruke tiden den på, istedet for å gå hjemme og tenke...

Jeg mistet min 5 dager gamle sønn i 98, men jeg hadde heldigvis en ett åring løpende rundt meg... Han ble nok "redningen" min.

Forstår at alt synes helt umulig om dagen, men gi deg selv den tiden du trenger for å sørge.. Det blir faktisk lettere å leve med etterhvert, men du må gi det en sjanse... Vil du ikke komme deg igjennom det, så gjør du nok heller ikke det.

Finnes det ikke noe frivillighets sentral der du bor? Kanskje følelsen av å hjelpe andre også kan hjelpe deg litt? Og samtidig får du noe "annet" å tenke på i de timene..

Jeg føler med deg, og vet akkurat hvor vanskelig alt føles. (og jeg vet også at akkurat dèt ikke hjelper deg det minste.) Men det jeg vil frem til da, tror jeg, er at... Ta den tiden du trenger!!!!

Ikke tenk på at du burde vært tilbake i jobb, eller at du burde fått deg uføretrygd istedetfor å gå sykemeldt... Bruk tiden til å komme deg igjennom sorgen, og å finne deg noe som kanskje kan synes meningsfullt å holde på med.

Alle har forskjellige sorg reaksjoner... For meg hjalp det å ha noe å holde fingrene i...

Synes du allikevel at du vil søke om uføre trygd, så snakk med legen din... H_n vet hva du har vært igjennom!

Lykke til!!!!!

Kremt... Han var da vitterlig nesten 2 år, den ett åringen min.... -blush-