Det skumleste?

[Gjest Princess Peach]

Det skumleste? Det må være alle de gangene de ulike leieboerne her har hylt og blitt skrekkslagne over å ha hørt meg gå opp og ned trappene (i serken min) de siste 400 årene...

Synes det er så ekkelt og skikkelig skummelt når de hyler sånn, og at ansiktene deres forandres på den måten...

Du får ta på deg mer enn en serk da, ikke rart de hyler over en 400 år gammel kjerring i bare underkjolen.

[laguna1365380434]

Jeg var alene i byen og ventet på trikken engang, det var bekmørkt og stille, og jeg delte trikkeholdeplassen med en dame som så åpenbart forvirret ut..Snakket med seg selv med flere forskjellige stemmer..Kranglet og gråt og forsvarte seg på samme tid. Det var guffent.

Så, jeg er glad når trikken kommer. Jg kjører flere stopp før jeg går av..Det er fortsatt et stykke å rusle hjem, jeg går i egne tanker før jeg blir avbrutt av en illevarslende slags hvesing ca 5 cm unna ryggen min..! :-o

Jeg bråsnur meg, og der er denne samme damen, rablende sinnsyk og ca seksti år, vil jeg tro..Hun å ha _listet_ seg etter meg, og det må ha foregått helt stille, for dette er en lydløs, sen Oslo høstnatt..Brr..Jeg fikk gåsehud og totalt innover rygg, og det blir ikke bedre av at hun plutselig sier med lys, helt autentisk småpike stemme "hjelp meg..Mamma kan ikke"

Det var sikkert bare en harmløs gærning hun hadde det nok kjipt også, men jeg tror jeg nesten aldri har blitt så overumplet og dritskremt! :-o

Eller jo..Vi lekte med ouijabrett og spiritisme når jeg var tidlig tenåring...Og grøss som det skremte oss..Jeg kunne fortelle mange ting der som jeg knapt hadde trodd på om jeg ikke hadde vært der. Det kan selvsagt være noe massehypnose og suggesjon blandt tenåringer, men gud bedre så redd jeg var! :-o

Også er det skummelt når pusene får strittehale og nistirrer på ting jeg ikke ser og lager sånn illevarslende strupelyd. Da blir jeg mørkredd! ;-)

[laguna1365380434]

Nå vet jeg ikke hvor mye jeg tror på sånne ting, men har opplevd et par ting som har vært litt ekkelt.

Den ene gangen var jeg og en venninne ute i mørket. Plutselig ser vi begge i øyekroken en kvinne kledd i hvitt og skvetter til, akkurat samtidig. Når vi snur oss helt rundt, så er hun borte.

En annen gang satt vi barnevakt. Vi sto ute på verandaen, når jeg så en skygge bevege seg inne i stua. Vi kommer inn dit og det er en kvist i sofaen. Det er selvøflgelig usikkert om den har vært der fra før av, men det var merkelig. Så har jeg ungen på armen og går ned trappa. Barnet peker opp på sofaen og sier: "Mannen" flere ganger. Vi kommer ned i underetasjen og ser at en av lekene som før var inne på badet, nå ligger i gangen utenfor soverommet hans. Barnet hadde ikke vært der alene.

Det var ganske ekkelt

Brrr! :-o

[Gjest Princess Peach]

Jeg var alene i byen og ventet på trikken engang, det var bekmørkt og stille, og jeg delte trikkeholdeplassen med en dame som så åpenbart forvirret ut..Snakket med seg selv med flere forskjellige stemmer..Kranglet og gråt og forsvarte seg på samme tid. Det var guffent.

Så, jeg er glad når trikken kommer. Jg kjører flere stopp før jeg går av..Det er fortsatt et stykke å rusle hjem, jeg går i egne tanker før jeg blir avbrutt av en illevarslende slags hvesing ca 5 cm unna ryggen min..! :-o

Jeg bråsnur meg, og der er denne samme damen, rablende sinnsyk og ca seksti år, vil jeg tro..Hun å ha _listet_ seg etter meg, og det må ha foregått helt stille, for dette er en lydløs, sen Oslo høstnatt..Brr..Jeg fikk gåsehud og totalt innover rygg, og det blir ikke bedre av at hun plutselig sier med lys, helt autentisk småpike stemme "hjelp meg..Mamma kan ikke"

Det var sikkert bare en harmløs gærning hun hadde det nok kjipt også, men jeg tror jeg nesten aldri har blitt så overumplet og dritskremt! :-o

Eller jo..Vi lekte med ouijabrett og spiritisme når jeg var tidlig tenåring...Og grøss som det skremte oss..Jeg kunne fortelle mange ting der som jeg knapt hadde trodd på om jeg ikke hadde vært der. Det kan selvsagt være noe massehypnose og suggesjon blandt tenåringer, men gud bedre så redd jeg var! :-o

Også er det skummelt når pusene får strittehale og nistirrer på ting jeg ikke ser og lager sånn illevarslende strupelyd. Da blir jeg mørkredd! ;-)

Iiiiik, for en skummel kjerring! Tror jeg hadde fått helt svikt i knærne hvis hun hadde fulgt etter meg.

Og katter ja. De er noen lumske dyr, skjønner ikke hvorfor de må skremme meg sånn med å stirre på usynlige ting!

Samboeren min jobber forresten sammen med en som bor i en leilighet hvor det spøker noe helt forferdelig. Samboeren min merket det selv da han var der en gang, og da fikk han utallige historier om ting som hadde skjedd der.

Det verste er at jeg pleide å overnatte der da jeg var mindre, for jeg var venninne med datteren hans!

[laguna1365380434]

Iiiiik, for en skummel kjerring! Tror jeg hadde fått helt svikt i knærne hvis hun hadde fulgt etter meg.

Og katter ja. De er noen lumske dyr, skjønner ikke hvorfor de må skremme meg sånn med å stirre på usynlige ting!

Samboeren min jobber forresten sammen med en som bor i en leilighet hvor det spøker noe helt forferdelig. Samboeren min merket det selv da han var der en gang, og da fikk han utallige historier om ting som hadde skjedd der.

Det verste er at jeg pleide å overnatte der da jeg var mindre, for jeg var venninne med datteren hans!

:-o Sånt er spooky å få greie på i ettertid!

[Gjest Princess Peach]

:-o Sånt er spooky å få greie på i ettertid!

Ja, jeg fikk helt ståpels da samboeren min kom hjem og fortalte alt som hadde skjedd der. Jeg kommer aldri til å dra dit igjen!

[fresja]

Jeg sov hjemme hos foreldrene mine på gjeste-/datarommet, mens de var borte en helg. Jeg våknet midt på natten av at lillebroren min gikk på do som er rett utenfor.

Så kom jeg på at det bare var jeg som var hjemme, og jeg lå med bankende hjerte og forsøkte å fortelle meg selv at uansett hvor ekte det hadde hørtes ut, så var det nok bare en drøm eller noe sånt.

Idet jeg var iferd med å gli tilbake i søvnen, ble rommet opplyst. Pc\en som hadde stått i dvalemodus kom på, på den siden der alle de forskjellige brukerkontoene står på reke og rad. Pila på musa stod over lillebroren min sitt navn, og man er nødt å bevege på musa for at den skal slå seg på.

Kanskje lillebroren din savnet dataen der han var, og at han på en måte hadde kontakt med deg telepatisk.

Hadde noe lignende skjedd meg, haddde jeg trodd lillebroren min døde, og at han var innom for å ta farvel.

[fresja]

Du får ta på deg mer enn en serk da, ikke rart de hyler over en 400 år gammel kjerring i bare underkjolen.

Jeg har vel ikke opplevd nifse ting som spøkelser og sånt. Men en eldre slektning av meg fortalde nylig noe nifst. Hun sa at hun hadde aldri trodd på spøkelser, men nå var hun begynt å lure.

Hennes eldste barnebarn er etablert med samboer og barn. Så begynte uforklarlige ting å skje i huset deres. De hørte skritt, gjenstander flyttet på seg. Et veggur for ut fra veggen og slo til samboeren og gikk tilbake på plass! Den siste hendelsen så også en venninne av henne, så det kan ikke være oppspinn.

Til slutt kjøpte de seg ny leilighet. Men det hjalp ikke, spøkelset fulgte med på lasset! De søkte hjelp hos noen som får kontakt med og "ser" gjengangene. På beskrivelsen å dømme måtte spøkelse være farfaren til vår unge slektning. Denne gutten hadde alltid vært hans yndlingsbarnebarn, og da bestefaren døde for noen år siden, klarte han ikke gi slipp på barnebarnet. En del av spøkeriene gikk utover samboeren, så han har vel ikke så mye til overs for henne, kanskje.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro! Disse slektningene mine har aldri drevet med løgn og fantasier før. Selv har jeg ikke vært i spøkelseshusene.

[Piraye]

En dame påviste en gang 7 hjelpere hos meg, men min venninne, som jeg stoler mye mer på, fant bare tre. )

To eldre kvinner (tror jeg det var) og en yngre, liten mann. Han har jeg på en måte alltid visst om og han er en ertekrok. ) Har ofte sett ham i øyekroken, men nå er det lenge siden, men alikevel er jeg sikker på at han og de andre er der et sted i nærheten av meg.

Hehe. Så spennende. Vel, jeg har bare som sagt fått bevist at de eksisterer, uten at jeg vet hvem de er. Man har visstnok en rekke bak hver skulder, der de mest fremtredende står nærmest. Dog jeg stoler på at bestefar er der, og en av de nærmeste!

Spennende det der!

[flisa]

Hehe. Det var det pappa sa til meg da jeg var liten. Om sommeren bodde vi i en gammel slektnings store ville fra 1700-tallet. Huset ser til og med ut som et spøkelseshus, og familien har bodd og dødd der i alle år.

Han sa: Det er ingenting å være redd for, SDD, spøkelsene her er ikke farlige. Det er dine slektninger, og de er bare her for å passe på deg.

Er det rart jeg blei vettskremt? Jeg fikk jo for faen en bekreftelse på at de var der - om de var aldri så gode.

Bare de ikke ser sånn ut, så kan det være det samme: http://i33.photobucket.com/albums/d80/JRIBUSTELLO/SCARYGIRL.jpg

[Gjest togli]

Rart. Var det en form for vardøger, kanskje?

Jeg tør nesten ikke å si det, for egentlig så tror jeg ikke så mye på denslags - men har man erfart det så har man erfart det...

Eldstejenta prata veldig tidlig, så hun klarte å gi uttrykk for det meste rundt ett og et halvtårs alderen. Min morfar døde når jeg var to mnd på vei med henne, så hun hadde selvsagt aldri sett ham.

En gang viste jeg bilde av ham og sa at det var oldefar. Da lyst hun opp og sa at "fa" var der inne (pekte mot gangen som hun brukte som lekerom). Hun brukte også tegnspråk, så tegnet hun brukte var tegnet for "oldefar". Gjennom flere episoder viste hun oss hvordan han gikk (hendene på ryggen, strak i kroppen, labbet litt hardt i gulvet). Hun gikk presis som han hadde gjort...

Hun klappa seg selv oppå hodet og sa at "fa gjøl sånn", noe han alltid gjorde med små barn...

Vi måtte også gi oldefar tran om kveldene. Hun visste akkurat hvor skeia skulle føres. I omtrent samme høyde som han hadde...

Det var dunkene i senga som vekket meg den natta. Uten dunkene er det ikke sikkert jenta mi hadde levd idag... Kan oldefar være hennes "hjelper" (for de som tror på slikt...). Var det han som vekket meg?

Mannen min fortvilte litt over disse greiene her. Han slet med å finne en naturlig forklaring... Fornuften hans ville bare ikke akseptere at dette skjedde. Den dagen han virkelig skjønte at hun så noe vi ikke så, glemmer han (og jeg) aldri!

Vesla hadde lagt seg for kvelden (soveromsdøra vendte ut mot "lekerommet" der oldefar tilsynelatende alltid var ;-)). Mannen min gikk for å se om vesla hadde sovna. Han åpna døra til soverommet og hun stod i senga og titta ham henrykt over skuldra: "Pappa, se! Der fa!". Hun så helt tydelig noe vi ikke kunne se...

Når vesla runda toårsdagen sa hun aldri noe mer om oldefar og nå har hun glemt det hele.

I ettertid har jeg lest at helt små barn er så lite påvirket av "vår verden" at de er åpne for alle inntrykk. Når de når en viss alder (oftest før de begynner å prate), er de såpass påvirket at de ikke lenger enser "utenomjordiske" ting lengre...

Jeg hadde forresten en kollega som tilsynelatende har spesielle evner. Episodene med datteren min hadde jeg aldri fortalt henne. Hun fikk hilse på datteren min en dag og utbrøt: "Åh, se på de øynene! Hun kan "se".....

Vel, foreløpig har jeg ikke merket noe til det - og ikke vil jeg hun skal vite om dette heller...

Folk her får tro hva de vil. Jeg sier bare hva vi har opplevd :-)

[Gjest togli]

Jaaaa, argh! Det gjør jeg også nemlig! Fyttirakkern, det er så skummelt å tenke på at jeg blir helt skjelven. Av og til går jeg fra bilen med kupelyset på så jeg kan se i baksetet når jeg kommer ut igjen.

Hehe, jammen godt det ikke bare er jeg som driver på sånn ;-)

[citygirl]

Jeg ble vekket av tre ganger tre kraftige dunk i senga den natta eldstemann fikk feberkramper 15 mnd gammel...

Det er sterke bånd mellom barn og foreldre! Selv når barna blir voksne kan man oppleve slike ting.

Ei jeg kjenner bråvåknet midt på natten fullstendig gjennomsvett - noe som for henne er svært uvanlig. Hun følte på seg at noe var galt, men skjønte ikke hva. Hun tok en runde i huset for å se etter innbrudd, brann etc, men alt var OK. Ungene er voksne og flyttet ut. Hun fikk ikke ro - og til slutt ringte hun ungene en etter en... rimelig flau fordi hun trodde hun var blitt gal.

Den ene ungen hennes med familie var i Thailand - og klarte seg så vidt unna flodbølgen den natta...

En annen mor jeg har truffet fortalte følgende; hun hadde reist på jobben som vanlig om morgene og satt i bilkø. (uendelig lang og kjip som vanlig) Masse hun skulle gjøre på jobben den dagen og rimelig stressa. Plutselig slår et eller annet ned i hodet hennes om at hun må snu - hun klarer ikke kvitte seg med tanken... Ungene er halvstore og skal på denne tida ha stått opp og gjort seg klar til skolen. Hun snur - og bestemmer seg for å sjekke ungene.

Mens hun er på vei tilbake - nesten hjemme igjen - ringer eldstemann - yngstemann har krampeanfall og eldstemann er hysterisk.... Yngstemann hadde denne dagen et svært alvorlig epilepsianfall - sitt første.

*grøsser*

[Gjest togli]

Det er sterke bånd mellom barn og foreldre! Selv når barna blir voksne kan man oppleve slike ting.

Ei jeg kjenner bråvåknet midt på natten fullstendig gjennomsvett - noe som for henne er svært uvanlig. Hun følte på seg at noe var galt, men skjønte ikke hva. Hun tok en runde i huset for å se etter innbrudd, brann etc, men alt var OK. Ungene er voksne og flyttet ut. Hun fikk ikke ro - og til slutt ringte hun ungene en etter en... rimelig flau fordi hun trodde hun var blitt gal.

Den ene ungen hennes med familie var i Thailand - og klarte seg så vidt unna flodbølgen den natta...

En annen mor jeg har truffet fortalte følgende; hun hadde reist på jobben som vanlig om morgene og satt i bilkø. (uendelig lang og kjip som vanlig) Masse hun skulle gjøre på jobben den dagen og rimelig stressa. Plutselig slår et eller annet ned i hodet hennes om at hun må snu - hun klarer ikke kvitte seg med tanken... Ungene er halvstore og skal på denne tida ha stått opp og gjort seg klar til skolen. Hun snur - og bestemmer seg for å sjekke ungene.

Mens hun er på vei tilbake - nesten hjemme igjen - ringer eldstemann - yngstemann har krampeanfall og eldstemann er hysterisk.... Yngstemann hadde denne dagen et svært alvorlig epilepsianfall - sitt første.

*grøsser*

Huff....

Jeg får innimellom slike rare innskytelser jeg også, men etterhvert har jeg skjønt at jeg ikke eier intuisjon ;-)

Nå har jeg heldigvis *banker hardt i bordet* aldri ellers opplevd slike alvorlige saker - bortsett fra denne ene da.. Kan ha vært intuisjon det..

En prest jeg kjenner sa at tre ganger tre dunk hører han ofte bli fortalt av folk som nettopp har mistet en kjær slektning. De hører disse dunkene uten grunn... Hmm, det _kan_ være mye mellom himmel og jord vi ikke vet om...

[citygirl]

Huff....

Jeg får innimellom slike rare innskytelser jeg også, men etterhvert har jeg skjønt at jeg ikke eier intuisjon ;-)

Nå har jeg heldigvis *banker hardt i bordet* aldri ellers opplevd slike alvorlige saker - bortsett fra denne ene da.. Kan ha vært intuisjon det..

En prest jeg kjenner sa at tre ganger tre dunk hører han ofte bli fortalt av folk som nettopp har mistet en kjær slektning. De hører disse dunkene uten grunn... Hmm, det _kan_ være mye mellom himmel og jord vi ikke vet om...

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, rett og slett:-)

[Angelica :o)]

Nå vet jeg ikke hvor mye jeg tror på sånne ting, men har opplevd et par ting som har vært litt ekkelt.

Den ene gangen var jeg og en venninne ute i mørket. Plutselig ser vi begge i øyekroken en kvinne kledd i hvitt og skvetter til, akkurat samtidig. Når vi snur oss helt rundt, så er hun borte.

En annen gang satt vi barnevakt. Vi sto ute på verandaen, når jeg så en skygge bevege seg inne i stua. Vi kommer inn dit og det er en kvist i sofaen. Det er selvøflgelig usikkert om den har vært der fra før av, men det var merkelig. Så har jeg ungen på armen og går ned trappa. Barnet peker opp på sofaen og sier: "Mannen" flere ganger. Vi kommer ned i underetasjen og ser at en av lekene som før var inne på badet, nå ligger i gangen utenfor soverommet hans. Barnet hadde ikke vært der alene.

Det var ganske ekkelt

*DØØØR*

Tør jeg å besøke deg tro?

[Glimtipper]

[quote name=Angelica )' timestamp='1160173041' post='3327797]

*DØØØR*

Tør jeg å besøke deg tro?

*ler* Joa, vi ringer SDD for å komme å passe på oss om det blir for ille

[Angelica :o)]

*ler* Joa, vi ringer SDD for å komme å passe på oss om det blir for ille

Ja, han har lovt å passe på meg

[ylvali1365381015]

Jeg var alene i byen og ventet på trikken engang, det var bekmørkt og stille, og jeg delte trikkeholdeplassen med en dame som så åpenbart forvirret ut..Snakket med seg selv med flere forskjellige stemmer..Kranglet og gråt og forsvarte seg på samme tid. Det var guffent.

Så, jeg er glad når trikken kommer. Jg kjører flere stopp før jeg går av..Det er fortsatt et stykke å rusle hjem, jeg går i egne tanker før jeg blir avbrutt av en illevarslende slags hvesing ca 5 cm unna ryggen min..! :-o

Jeg bråsnur meg, og der er denne samme damen, rablende sinnsyk og ca seksti år, vil jeg tro..Hun å ha _listet_ seg etter meg, og det må ha foregått helt stille, for dette er en lydløs, sen Oslo høstnatt..Brr..Jeg fikk gåsehud og totalt innover rygg, og det blir ikke bedre av at hun plutselig sier med lys, helt autentisk småpike stemme "hjelp meg..Mamma kan ikke"

Det var sikkert bare en harmløs gærning hun hadde det nok kjipt også, men jeg tror jeg nesten aldri har blitt så overumplet og dritskremt! :-o

Eller jo..Vi lekte med ouijabrett og spiritisme når jeg var tidlig tenåring...Og grøss som det skremte oss..Jeg kunne fortelle mange ting der som jeg knapt hadde trodd på om jeg ikke hadde vært der. Det kan selvsagt være noe massehypnose og suggesjon blandt tenåringer, men gud bedre så redd jeg var! :-o

Også er det skummelt når pusene får strittehale og nistirrer på ting jeg ikke ser og lager sånn illevarslende strupelyd. Da blir jeg mørkredd! ;-)

jeg har en sånn dame vandrende rundt i min hjemby. totalt fraværende i vår alles virkelighet, men dog vandrende rundt i den... det å møte på slike, og endog oppfatte at de har bitt seg merke i nettopp deg er bare jævlig skummelt!!! denne dama jeg sikter til har tydeligvis en multippel personlighet, og kommuniserer innsides med alle sine stemmer, samtidig som hun er utaggerende og aggressiv. og tatt i betraktning de salvene hun utgyter, kan jeg ikke klandre henne heller- det har tydeligvis vært mangt et overtramp som har blitt henne til del. det jeg ikke skjønner er at hun bare kan vandre rundt, mad all sin eder og galle og skremme vannet av sine omgivelser?!

en gang var hun i et særdeles dårlig humør, og skulle tydeligvis straffe alle hæstkuker av noen mannfolk som hadde forvoldt henne skade... fektet rundt seg og beskyldte kvinner for å være horer og "tjuvfitter", alt mens hun stirret meg i øynene... totalt hinsides. da hun oppsøkte min oppmerksomhet ble jeg mer enn redd,

gåsehuden brer seg når du står ansikt til ansikt med galskapen, og ikke vet hvordan du skal takle et eventuelt angrep... det er min største redsel, denne uforutsigbsre

galskapen. og det er jo kanskje det som er frykten jeg kjenner for eventuelle voldtektsforbrytere også. men disse gir deg sjelden en mulighet til å være forutinntatt.

en annen gang var jeg vitne til at en totalt hinsides og voldelig mann

godt oppe i årene gikk til angrep på en familie av indisk avstamning - med fekting og skjellsord. da ingen andre så ut til å bryte inn, følte jeg selvfølgelig at jeg måtte

avhjelpe dem... med det resultat at denne vanskapningen vender sitt utaggerende hat mot meg. jeg måtte springe derfra med ham i hælene, han kastet til og med steiner etter meg!! ... og jeg som bare var atten år og trodde det lønte seg å si ifra... :-( trodde jeg skulle få støtte fra andre rundt meg, så ville vi fått denne idioten til å rømme... men folk er jammen feige!

det har jeg også erfart ved de to anledninger jeg har brutt inn i slosskamper. menn står der, totalt ubrukelige og skjelvne... livredde for å påkalle harme.

men slår vi oss sammen, alle vi som ferdes ute etter mørkets frembrudd,

kan vi bare overse og overkomme disse sinnsyke eller voldelige kreftene. politiiet hadde kanskje endog vært overflødige i et par tilfeller der borgervernet trådte inn?

[Gjest togli]

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, rett og slett:-)

Ja, kan jo ikke annet ennå tro det....

Mormoren min hadde nok en anelse synske evner. Flere ganger opplevde vi at hun "så" ting som hadde skjedd uten å være tilstede. Hun "så" bl.a. farens dødsfall (han var frisk og rask, men falt om på jobb). "Heldigvis" fortalte hun moren sin hva hun "så", så det var ingen tvil om at hun hadde disse evnene...

Hun "så" også andre, mindre alvorlige, ting. F.eks. at båten hadde slitt seg og drev utover mot havet.

Det var ikke ofte hun "så" slikt, men nok til at vi visste hun kunne noe "uforståelig" ;-)