Om å kappe balla av eldre herrer

[Gjest uhelbredelig]

A'Salaam Aleykum, Ramadhan Kareem!

Han lå på Tønsberg sykehus.

Det var knapt noen av oss som fikk noe informasjon, aller minst han selv. Han var veldig forvirret og usikker, selvfølgelig siden ingen egentlig ville fortelle han noe som helst. Det tok flere dager før en lege faktisk sa til han at han hadde prostatakreft, dagen etter kom det inn en lege som spurte han om han hadde lyst til å dra hjem? Den legen hadde ingen snøring på hva diagosen var!

Dagen deretter ble det debattert om han skulle strålebehandles eller ikke (med oss, han fikk ikke vite noen ting).

Det var et valg mellom pest eller kolera. Uten strålebehandlig ville han bli lam og etterhvert dø. Med strålebehandlig ville han beholde førligheten, men slite med bivirkningene (og bussing til og fra Oslo), og uansett dø til slutt.

Lungebetennelsen/kreften var en ekstra belastning, og det var sannsynligvis det som tok knekken på han.

Jeg håper det går bra med din far. Prostatakreft har god helbredelsesstatistikk, nøkkelen er å komme til behandlig tidlig nok. Det er bra at dere er fornøyde, men det er da sånn det skal være?

Jeg bestrider ikke at fjerning av nøttene bremser kreften, jeg bare mener det er fullstendig unødvendig når diagonsen er uhelbredelig kreft.

men uhelbredelig behøver jo ikke bety at man dør veldig snarlig? Det er jo forskjell på om man kjøper seg en måned med smerter eller to ganske greie år, med mye kontakt med familien osv?

Og det vet man vel ikke alltid på forhånd?

men jeg er enig i at historien din vitner om ekstrem mangel på verdig behandling.

[libra]

Verdigheten er noe av det første som går ut av vinduet når man blir syk. Det vet alle vi som har hatt leger rotende oppe i analen.

Legene ser ikke dette selv, det vel derfor leger er de verste pasientene?

Jeg er bare glad det ikke drøyde i månedsvis. Det var skrekken hans.

Jeg sa rett ut til legene når de drev og eksperimenterte med forskjellige antibiotika (lungebetennelsen), at det kanskje ikke var så veldig hensiktsmessig å jobbe hardt for å forlenge lidelsene hans? En av de ok legene sa da at vi nå beveget oss inn på temaet aktiv dødshjelp, og det hadde de ikke lov til. Dog kunne de "la være" å sette inn livreddende tiltak dersom han gikk bort.

Det ble en slags stilltiende avtale mellom oss. Høres kanskje jævlig kynisk ut, men jeg vet akkurat hva han ønsket selv.

Han ble bevisstløs om morgenen og sluttet å puste utpå formiddagen. Jeg var ikke der da (ikke alltid greit å bo i utlandet), men det ble ikke dratt i alarmen før det hadde gått en liten stund.

Å finne ut at verdiene hans var stjålet var nesten som forventet.

Kondolerer.

Det er trist å lese om behandlingen faren din fikk, mangelen på respekt for mennesket bak sykdommen. Det er dessverre mange som opplever noe av det samme i kontakt med helsevesenet. Man blir ofte en diagnose, en sykdom, og ikke et menneske. Ddet har ikke nødvendigvis så mye med alder å gjøre, men mer med mennesketypene man treffer på.

Når det gjelder avtalen om å ikke prøve å holde liv i en døende lengst mulig er ikke det helt uvanlig. Da bestefaren min lå på det siste ble det gjort en avtale om at han ikke skulle ha annet enn væsketilførsel. Han hadde lungebetennelse og fikk ikke en gang antibiotika.

Noen ganger er det bedre å la naturen gå sin gang i stedet for å forlenge en vond dødskamp.

[Sofline]

Jeg vil bare si kondolerer! Jeg mistet selv farfaren min til samme sykdom for kort tid siden. Han var syk i mange år, men fikk bo hjemme det meste av tiden, og han fikk en verdig avslutning på livet med de nærmeste rundt seg.

Jeg synes noe av det verste med prostatakreft er at man kunne rukket å oppdage det tidlig og helbredet mange fler hvis leger fikk laget det til en rutinekontroll, som livmor og brystkreft hos kvinner. Den andre bestefaren min har hatt samme sykdommen, men han ble helbredet.

[nick]

Jeg vil bare si kondolerer! Jeg mistet selv farfaren min til samme sykdom for kort tid siden. Han var syk i mange år, men fikk bo hjemme det meste av tiden, og han fikk en verdig avslutning på livet med de nærmeste rundt seg.

Jeg synes noe av det verste med prostatakreft er at man kunne rukket å oppdage det tidlig og helbredet mange fler hvis leger fikk laget det til en rutinekontroll, som livmor og brystkreft hos kvinner. Den andre bestefaren min har hatt samme sykdommen, men han ble helbredet.

Takk! Jeg sjekker PSA nivået hvert år fra nå av. En enkel blodprøve og den kan redde livet mitt.

[kaffepiken]

Kondolerer.

Dette var trist lesning!

[nick]

Det var trist å lese. Bestearen til minstemann fikk det for tre år siden og døde i sommer. Exen bodde der og stellte ham i tre år, det var nok litt av en opplevelse.

Dessuten har jeg mora mi på sykehjem pga Altzheimer og der opplever jeg personale slik du beskriver. Og faren min døde for nesten et år siden.

Det er vondt å miste foreldrene sine selv om de er gamle. Og det er kjipt å oppleve at de ikke får den behandlingen som de bør få.

Ser ut til at det er liten respekt for gamle folk.

Mora mi døde på sykehjem for litt over to år siden. Hun led av en coktail av nerveproblemer og Alzheimer. Det er mange år siden jeg "mistet" henne.

Da eiendelene hennes skulle deles (det var ikke så mye), så manglet det smykker for titusenvis av kroner. Hun bodde alene og hadde hjemmehjelp før hun havnet på sykehjem.

Hos far manglet det anslagsvis 2-300000 kr. Han hadde en privat hjemmehjelp som melket han for det hun kunne. Han førte dagbok, så det var dokumentert. Enda manglet det mye mere penger enn det han dokumenterte å ha "gitt" henne.

[Sofline]

Takk! Jeg sjekker PSA nivået hvert år fra nå av. En enkel blodprøve og den kan redde livet mitt.

Bra!

[nick]

Kondolerer.

Det er trist å lese om behandlingen faren din fikk, mangelen på respekt for mennesket bak sykdommen. Det er dessverre mange som opplever noe av det samme i kontakt med helsevesenet. Man blir ofte en diagnose, en sykdom, og ikke et menneske. Ddet har ikke nødvendigvis så mye med alder å gjøre, men mer med mennesketypene man treffer på.

Når det gjelder avtalen om å ikke prøve å holde liv i en døende lengst mulig er ikke det helt uvanlig. Da bestefaren min lå på det siste ble det gjort en avtale om at han ikke skulle ha annet enn væsketilførsel. Han hadde lungebetennelse og fikk ikke en gang antibiotika.

Noen ganger er det bedre å la naturen gå sin gang i stedet for å forlenge en vond dødskamp.

Takk! Jeg er helt enig.

[nick]

Kondolerer.

Dette var trist lesning!

Takk! Sånn er livet?

Jeg ser ikke frem til å bli gammel.

[nick]

*klem*

Hjelp!

[nick]

Ok,mulig jeg har misforstått. Tror ikke pappa har fått vite hva slags type kreft han har, altså om den er uhelbredelig eller ei. Er ikke alltid man vil vite det heller. Men har forstått det slik at hvis det er spredning så er den uhelbredelig uansett. Dermed skulle jeg tro at pappa sin også er uhelbredelig siden den hadde spredd seg til skjelettet. Men etter han opererte bort ballene, går på medisiner samt cellegift har kreften stoppet å spre seg for lengst og t.o.m. gått en del tilbake etter det jeg har forstått. Han har t.o.m. sluttet med cellegift og sykehusbesøk all the time. Så selvom den er uhelbredelig er det mye man kan gjøre. De sier jo det at "prostatakreft er noe man dør MED, ikke AV". Men selvsagt kommer det helt an på fra tilfelle til tilfelle. Alder, hvor langt kreften har kommet osv.

Du har nok ikke misforstått, men det jeg mente var at han led av uhelbredelig og langt fremskreden prostatakreft. Det var ganske åpenbart at han ikke ville vare lenge. Livslysten var heller ikke til stede.

[nick]

men uhelbredelig behøver jo ikke bety at man dør veldig snarlig? Det er jo forskjell på om man kjøper seg en måned med smerter eller to ganske greie år, med mye kontakt med familien osv?

Og det vet man vel ikke alltid på forhånd?

men jeg er enig i at historien din vitner om ekstrem mangel på verdig behandling.

Jeg skjønner hva du mener, men uten å gå i detaljer så var det ikke så mye samvær å se frem til.

Vi var ingen A4 famile, om jeg kan si det sånn.

[nick]

"Ellers takk for sympatien!"

Jeg sa jo det, da :-)

Eller - mulig det ikke ble tydelig nok. I såfall: Kondolerer.

"........................................"

Det var ikke spydig ment, Prozak.

Igjen, takk!

[Prozak]

Det var ikke spydig ment, Prozak.

Igjen, takk!

Ok, for jeg så etterpå at det kunne virke som om jeg var spydig, noe som selvsagt ikke var meningen i en slik tråd :-)

"......................................."

[Gjest Ulvinnen]

Ok, for jeg så etterpå at det kunne virke som om jeg var spydig, noe som selvsagt ikke var meningen i en slik tråd :-)

"......................................."

Her så jeg bare denne overskriften på 100 nyeste, så jeg ble alvorlig bekymret for deg, Prozak.

Ikke bare var du blitt en eldre mann, men kastrert attpå til!

(Beklager, nick, at jeg ler, jeg ser jo nå at det er en alvorlig tråd. Men den overskriften ble litt spesiell)

[Dorthe]

Mora mi døde på sykehjem for litt over to år siden. Hun led av en coktail av nerveproblemer og Alzheimer. Det er mange år siden jeg "mistet" henne.

Da eiendelene hennes skulle deles (det var ikke så mye), så manglet det smykker for titusenvis av kroner. Hun bodde alene og hadde hjemmehjelp før hun havnet på sykehjem.

Hos far manglet det anslagsvis 2-300000 kr. Han hadde en privat hjemmehjelp som melket han for det hun kunne. Han førte dagbok, så det var dokumentert. Enda manglet det mye mere penger enn det han dokumenterte å ha "gitt" henne.

Mora mi har hatt Alzheimer i over 20 år så du kan vel si at det er mange år siden jeg har mistet henne også.

Jeg fant alle smykkene hjemme hos dem da jeg tømte leiligheten. Heldigvis. Men gullkjede og øredobbene hennes ble borte på aldershjemmet og jeg vet at de skal ha to vielsesringer og en diamantring i safen men de ville ikke gi meg det enda jeg er verge. Og jeg vil ha dem for jeg stoler ikke på dem.

Jeg har lagt igjen sigaretter der, de blir alltid borte, jeg har gitt penger til hårklipp, de blir borte. Er det rart at man ikke stoler på dem? Til jul kjøpte jeg en eske med konfekt til henne, den tok personalet med seg på personalrommet og spiste opp. Håper de ikke satte den stjålne konfekten fast i halsen.

Jammen meg sjelden at jeg hører folk som har like dårlig erfaring med helsevesentet som jeg har.

[Prozak]

Her så jeg bare denne overskriften på 100 nyeste, så jeg ble alvorlig bekymret for deg, Prozak.

Ikke bare var du blitt en eldre mann, men kastrert attpå til!

(Beklager, nick, at jeg ler, jeg ser jo nå at det er en alvorlig tråd. Men den overskriften ble litt spesiell)

*ROTFLMAO*

Jeg tror ikke den humoren ødelegger tråden :-)

".............................."

[Gjest Ulvinnen]

*ROTFLMAO*

Jeg tror ikke den humoren ødelegger tråden :-)

".............................."

*Ler så jeg faller av stolen*

Takk, da våger jeg også å slippe latteren løs :-D :-D !!

[dolores83]

Mora mi har hatt Alzheimer i over 20 år så du kan vel si at det er mange år siden jeg har mistet henne også.

Jeg fant alle smykkene hjemme hos dem da jeg tømte leiligheten. Heldigvis. Men gullkjede og øredobbene hennes ble borte på aldershjemmet og jeg vet at de skal ha to vielsesringer og en diamantring i safen men de ville ikke gi meg det enda jeg er verge. Og jeg vil ha dem for jeg stoler ikke på dem.

Jeg har lagt igjen sigaretter der, de blir alltid borte, jeg har gitt penger til hårklipp, de blir borte. Er det rart at man ikke stoler på dem? Til jul kjøpte jeg en eske med konfekt til henne, den tok personalet med seg på personalrommet og spiste opp. Håper de ikke satte den stjålne konfekten fast i halsen.

Jammen meg sjelden at jeg hører folk som har like dårlig erfaring med helsevesentet som jeg har.

Jeg vet at jeg er altfor naiv, men dette blir jeg faktisk sjokkert av å lese. Fryktelig trist at familiemedlemmene deres ikke har blitt tatt godt nok vare på.

[Dorthe]

Jeg vet at jeg er altfor naiv, men dette blir jeg faktisk sjokkert av å lese. Fryktelig trist at familiemedlemmene deres ikke har blitt tatt godt nok vare på.

Det er helt tragisk. Man blir fryktelig lei seg og opplever at eldre ikke blir tatt på alvor.

Jeg synes nesten det verste er at folk tror at ting er bra før de kommer inn i mølla og så blir sjokket stort den dagen de oppdager hvordan virkeligheten er.