Redd for å spise...

[Gjest sliter litt ja]

Hva gjør jeg når jeg begynner å skrike og får lyst å skade meg selv etter å ha spist en matbit? Har spist kanskje 1000 kalorier siden midten av september, ellers levd på melk, brus og jus.Har gått ned 15 kilo og ligger nå rett under BMI-grensen til undervektig.

Tror sultingen har blitt en måte å stenge alle følelser ute. Går til psykologen, men den mentale sperren for å spise igjen virker for enorm.

Har for det meste svevd gjennom dagene i en lykkerus av sult. Samtidig kjenner jeg at jeg får kraftig hjertebank, blir svimmel og slapp innimellom.

Noen som har vært i en lignende situasjon?

[serenity777]

Jeg hadde også en periode, hvor jeg gikk kraftig ned i vekt og nesten ikke spiste noenting. Kroppen venner seg jo fort til sult, og det var ikke ubehagelig. Det som derimot var ubehagelig var å prøve å spise. Jeg tror jeg brukte en time og en liter veske på å presse ned en halv brødskive. Jeg veide tilslutt 62 kg, og jeg er nesten 190 høy. Tilslutt ble jeg tvangsmedisinert grunnet noe annet, og en av bivirkningene til den medisinen, var kraftig appetitt. Så jeg gikk opp fra 62 kg til 105 kg på 3 måneder.

[Gjest sliter litt ja]

Jeg hadde også en periode, hvor jeg gikk kraftig ned i vekt og nesten ikke spiste noenting. Kroppen venner seg jo fort til sult, og det var ikke ubehagelig. Det som derimot var ubehagelig var å prøve å spise. Jeg tror jeg brukte en time og en liter veske på å presse ned en halv brødskive. Jeg veide tilslutt 62 kg, og jeg er nesten 190 høy. Tilslutt ble jeg tvangsmedisinert grunnet noe annet, og en av bivirkningene til den medisinen, var kraftig appetitt. Så jeg gikk opp fra 62 kg til 105 kg på 3 måneder.

Men hvorfor spiste du ikke? Jeg får skikkelig angst bare av å holde en brødskive i munnen. Ikke fordi jeg er så redd for å legge på meg, men fordi jeg er redd for å miste kontrollen.

[Gjest Soumi]

Hvordan klarer du å gå så lang tid uten så lite mat? Hvordan fungerer du i hverdagen da? Hva med forbrenninga, den må jo bli helt ødelagt?

Synes synd på deg, uten at det hjelper dessverre! Du må få henvisning til psykolog. Jeg tror bare dette kommer til å balle på seg.

Kanskje du ikke trenger hjelp til å lære og spise, men å få snakket om disse følelsene du kontrollerer ved å la være å spise.

[Gjest sliter litt ja]

Hvordan klarer du å gå så lang tid uten så lite mat? Hvordan fungerer du i hverdagen da? Hva med forbrenninga, den må jo bli helt ødelagt?

Synes synd på deg, uten at det hjelper dessverre! Du må få henvisning til psykolog. Jeg tror bare dette kommer til å balle på seg.

Kanskje du ikke trenger hjelp til å lære og spise, men å få snakket om disse følelsene du kontrollerer ved å la være å spise.

Jeg er overrasket selv over hvor lenge det går ann å gå uten mat, men jeg drikker mye og tar kosttilskudd. Er vel det som har berget meg, men jeg er veldig sulten og merker at kroppen skranter ja.

Er to uker til jeg skal til psykologen min. Var med legen å fikk sykemelding i dag, men noe hjelp hadde han ikke å tilby. Ser ut til at jeg bare må vente til jeg har en bmi på 16-17, men det er ikke så veldig lenge til.

[frosken]

Jeg er overrasket selv over hvor lenge det går ann å gå uten mat, men jeg drikker mye og tar kosttilskudd. Er vel det som har berget meg, men jeg er veldig sulten og merker at kroppen skranter ja.

Er to uker til jeg skal til psykologen min. Var med legen å fikk sykemelding i dag, men noe hjelp hadde han ikke å tilby. Ser ut til at jeg bare må vente til jeg har en bmi på 16-17, men det er ikke så veldig lenge til.

Hva slags hjelp tror du kan hjelpe deg?

[Gjest sliter litt ja]

Hva slags hjelp tror du kan hjelpe deg?

At noen kunne ha spist med meg og trøste meg når jeg blir hysterisk, og passet på at jeg ikke fikk slike oksehunger-matkick.

[Gjest Soumi]

Jeg er overrasket selv over hvor lenge det går ann å gå uten mat, men jeg drikker mye og tar kosttilskudd. Er vel det som har berget meg, men jeg er veldig sulten og merker at kroppen skranter ja.

Er to uker til jeg skal til psykologen min. Var med legen å fikk sykemelding i dag, men noe hjelp hadde han ikke å tilby. Ser ut til at jeg bare må vente til jeg har en bmi på 16-17, men det er ikke så veldig lenge til.

Får du i deg juice, Cultura eller næringsdrikker, liksom for å få næring? Det kan kanskje være en begynnelse å drikke næring, etterhvert gå over til suppe, så grøt osv.. Sånn Rett i koppen må jo også være et alternativ?

Det er vanskelig, men du bør ta et godt tak i nakken din, og gjøre noe med det. ( Nå får jeg vel kjeft, men.. ) For uansett om du kommer til psykolog, så er det likevel slik at det er DU som må spise, psykologen kan ikke spise FOR deg..

Ang det å miste kontrollen, så kan det jo hende at det etterhvert har blitt en tvangstanke - at du TROR du mister kontrollen ved å spise? Til slutt kan jeg jo nevne at det er noe som heter å ha angst for angsten også.

Beklager hvis du føler jeg bagatelliserer problemene dine, det er IKKE meningen. Jeg VET du har det tøft, men det er bare DU som kan hjelpe deg selv.

[Gjest mij]

Men hvorfor spiste du ikke? Jeg får skikkelig angst bare av å holde en brødskive i munnen. Ikke fordi jeg er så redd for å legge på meg, men fordi jeg er redd for å miste kontrollen.

Jeg har ingen erfaring med spiseforstyrrelser, så jeg beklager hvis jeg tar helt feil - men når du skriver at du er redd for å miste kontrollen så tenker jeg at det er jo nettopp det du har? Altså mistet kontrollen.

Det er jo ikke du som har kontroll over maten slik du beskriver situasjonen - å unngå noe er ikke det samme som å ha kontroll over det.

Ergo er det maten som har kontroll over deg, siden du får så vonde følelser av å ha en brødskive i munnen?

Igjen, jeg har ingen erfaring, men spør likevel.. :-)

[Gjest sliter litt ja]

Får du i deg juice, Cultura eller næringsdrikker, liksom for å få næring? Det kan kanskje være en begynnelse å drikke næring, etterhvert gå over til suppe, så grøt osv.. Sånn Rett i koppen må jo også være et alternativ?

Det er vanskelig, men du bør ta et godt tak i nakken din, og gjøre noe med det. ( Nå får jeg vel kjeft, men.. ) For uansett om du kommer til psykolog, så er det likevel slik at det er DU som må spise, psykologen kan ikke spise FOR deg..

Ang det å miste kontrollen, så kan det jo hende at det etterhvert har blitt en tvangstanke - at du TROR du mister kontrollen ved å spise? Til slutt kan jeg jo nevne at det er noe som heter å ha angst for angsten også.

Beklager hvis du føler jeg bagatelliserer problemene dine, det er IKKE meningen. Jeg VET du har det tøft, men det er bare DU som kan hjelpe deg selv.

Jeg prøvde å spise på onsdag, men det resultatet at jeg ble hysterisk og kastet all maten etter 2 brødskiver. Den store trøsten den kvelden var at jeg trengte ikke spise neste dag.

Jeg ble liggende å gråte under stuebordet med en kniv i handen og lengtet etter å kutte meg.

Vet jeg høres sikkert veldig håpløs og sytete ut, men det er fakta.

Problemet er vel kanskje at jeg er så todelt. Vil ikke ha hjelp - vil ha hjelp. Vil spise - vil ikke spise. Er vel kanskje ikke motivert nok til å ta tak i problemet.

[Gjest Soumi]

Jeg prøvde å spise på onsdag, men det resultatet at jeg ble hysterisk og kastet all maten etter 2 brødskiver. Den store trøsten den kvelden var at jeg trengte ikke spise neste dag.

Jeg ble liggende å gråte under stuebordet med en kniv i handen og lengtet etter å kutte meg.

Vet jeg høres sikkert veldig håpløs og sytete ut, men det er fakta.

Problemet er vel kanskje at jeg er så todelt. Vil ikke ha hjelp - vil ha hjelp. Vil spise - vil ikke spise. Er vel kanskje ikke motivert nok til å ta tak i problemet.

Høres ikke bra ut dette! Men jeg ville likevel prøvd, fordi det er maten som har kontroll over deg, og du liker vel ikke å tenke på at noe kan ha kontroll over deg? Uten din egen vilje? Det gjør i allefall ikke jeg!

Kanskje det ikke blir fullt så grusomt neste gang du spiser?

Du vet, de som har angst, får jo råd om å oppsøke det de har angst for, og det er jo på en måte en slags angst du har?

Hadde selv en lang periode der jeg ikke spiste særlig, det hadde også med kontroll og følelser å gjøre.. Likevel bestemte jeg meg for at ETT måltid per dag, det MÅTTE jeg spise! Av og til var det middag, andre ganger kun EN brødskive, men uansett, jeg spiste i allefall slik jeg hadde bestemt meg for.

Kan jo si at det gikk bedre etterhvert, for jeg hadde jo kontrollen selv, og lot ikke maten kontrollere MEG!

Høres det ut som et greit forslag? Skal vi inngå en avtale, jeg og du?

[frosken]

At noen kunne ha spist med meg og trøste meg når jeg blir hysterisk, og passet på at jeg ikke fikk slike oksehunger-matkick.

Hvor gammel er du og hvor lenge har du gått i behandling?

[Gjest sliter litt ja]

Hvor gammel er du og hvor lenge har du gått i behandling?

Er 25 år og har gått til behandling et halvannet år, men var i sommer jeg begynte å slite med maten.

[frosken]

Er 25 år og har gått til behandling et halvannet år, men var i sommer jeg begynte å slite med maten.

Snakker du med psykologen om dette og dine ønsker om å bli tatt vare på?

Du beskriver vel et ønske om å få lov til å regrediere, og sannsynligvis vil behandlingssystemet være skeptisk til å gi deg for mye mulighet til dette. Hva med å spørre om hyppigere samtaler med psykologen i stedet for innleggelse?

[Gjest sliter litt ja]

Snakker du med psykologen om dette og dine ønsker om å bli tatt vare på?

Du beskriver vel et ønske om å få lov til å regrediere, og sannsynligvis vil behandlingssystemet være skeptisk til å gi deg for mye mulighet til dette. Hva med å spørre om hyppigere samtaler med psykologen i stedet for innleggelse?

Tidligere i dag spiste jeg en halv muffins... tenker på det enda. Men var langt oppå et fjell med søskenbarnet mitt og hun hadde kjøpt muffins til meg og de to barna vi hadde med. Turte ikke si nei, så jeg spiste deler av den. Gav litt til hunden, en av ungene, smulet vekk en del... og nå føler jeg meg egentlig smellfeit. Men det gikk bedre enn da jeg slukte to skiver. Jeg tenkte at jeg hadde nå gått i en time.

Psykologen tilbydde meg hyppigere timer, men så var det den jobben da. Nå skal jeg ikke til psykologen før om en halvannen uke. Er ganske opptatt for tiden med andr eting. Takk for svar :-)

[frosken]

Tidligere i dag spiste jeg en halv muffins... tenker på det enda. Men var langt oppå et fjell med søskenbarnet mitt og hun hadde kjøpt muffins til meg og de to barna vi hadde med. Turte ikke si nei, så jeg spiste deler av den. Gav litt til hunden, en av ungene, smulet vekk en del... og nå føler jeg meg egentlig smellfeit. Men det gikk bedre enn da jeg slukte to skiver. Jeg tenkte at jeg hadde nå gått i en time.

Psykologen tilbydde meg hyppigere timer, men så var det den jobben da. Nå skal jeg ikke til psykologen før om en halvannen uke. Er ganske opptatt for tiden med andr eting. Takk for svar :-)

Er det ikke litt selvmotsigende at du blir skuffet over at legen ikke tilbyr mer hjelp mens du selv avslår mer hjelp fra psykologen?

[Gjest sliter litt ja]

Er det ikke litt selvmotsigende at du blir skuffet over at legen ikke tilbyr mer hjelp mens du selv avslår mer hjelp fra psykologen?

Jo, det har du rett i :-)

Er vel stoltheten som råder. Kunne gjerne ha suttet med psykologen hver eneste dag jeg, men vil liksom vise at jeg kan klare meg selv også. Veldig abivelent...

[Gjest Soumi]

Jeg prøvde å spise på onsdag, men det resultatet at jeg ble hysterisk og kastet all maten etter 2 brødskiver. Den store trøsten den kvelden var at jeg trengte ikke spise neste dag.

Jeg ble liggende å gråte under stuebordet med en kniv i handen og lengtet etter å kutte meg.

Vet jeg høres sikkert veldig håpløs og sytete ut, men det er fakta.

Problemet er vel kanskje at jeg er så todelt. Vil ikke ha hjelp - vil ha hjelp. Vil spise - vil ikke spise. Er vel kanskje ikke motivert nok til å ta tak i problemet.

Så bra at du spiste en halv muffin!! En plass må man jo begynne! Knallbra det!

[frosken]

Jo, det har du rett i :-)

Er vel stoltheten som råder. Kunne gjerne ha suttet med psykologen hver eneste dag jeg, men vil liksom vise at jeg kan klare meg selv også. Veldig abivelent...

Denne ambivalensen kommer vel tydelig til uttrykk nettopp gjennom spisevegringen. Du orker ikke spise og lengter etter omsorg som følge av det, men psykologen holder du liksom litt utenom det hele...

Du har sannsynligvis mye å vinne på å være mest mulig åpen med psykologen din, og særlig på å snakke om din lengsel etter omsorg.

[Gjest sliter litt ja]

Denne ambivalensen kommer vel tydelig til uttrykk nettopp gjennom spisevegringen. Du orker ikke spise og lengter etter omsorg som følge av det, men psykologen holder du liksom litt utenom det hele...

Du har sannsynligvis mye å vinne på å være mest mulig åpen med psykologen din, og særlig på å snakke om din lengsel etter omsorg.

Lettere sagt enn gjort da. Blir irritert på meg selv fordi jeg ofte krymper sammen som en vettskremt mus i timene. Blir så skummelt når han vet så mye om meg. Men prøver å slippe den blide masken jeg har bært på i årevis...