Kan man identifisere seg så mye med en diagnose at man blir mer lik diagnosen?

[Gjest diagnoseidentitetsspørsmål]

Er en fyr på jobben som har Asperger syndrom. Han har lagt ut i det vide og det brede om sin sykdom som han kaller det. Alt han ikke får til ,eller alt han har behov for relaterer han til sin AS. På toppen av det hele er han stolt av å være Asperger. Endelig har han forstått seg selv.

Kan det å få en slik diagnose føre til at man blir mer lik diagnosen?. At man leser mer og mer om det, kjenner seg mer og mer igjen i det. Og til slutt oppfyller kravene til diagnosen mer enn noen gang før?.

[Velouria]

For mange er det helt klart både en sorg og en lettelse å få en diagnose.

For mange er det en åpenbaring at man endelig forstår seg selv, ser mønsterene sine på en helt annen måte og forhåpentligvis klarer endelig å komme seg skikkelig på beina igjen,

Mange kan selvsagt også drukne seg i diagnosen og "bli" diagnosen, men ofte er det bare en overgang tror jeg.

Jobber med en oppgave som går litt på dette akkurat nå, så det blir en spennende tråd håper jeg.

[Gjest diagnoseidentitetsspørsmål]

For mange er det helt klart både en sorg og en lettelse å få en diagnose.

For mange er det en åpenbaring at man endelig forstår seg selv, ser mønsterene sine på en helt annen måte og forhåpentligvis klarer endelig å komme seg skikkelig på beina igjen,

Mange kan selvsagt også drukne seg i diagnosen og "bli" diagnosen, men ofte er det bare en overgang tror jeg.

Jobber med en oppgave som går litt på dette akkurat nå, så det blir en spennende tråd håper jeg.

Men kan man forstå seg selv fullt ut selv når man får en slik diagnose?.

Man har noen trekk som stemmer overens med det noen diagnosekriteriene sier. Men diagnosen er vel ingen bibel som forteller hvorfor man er som man er? Jeg tenker at det er forskjell på å ha en diagnose og å være en diagnose.

Jeg kjenner forøvrig to personer med AS. de har noen trekk til felles, men bortsett fra det er de like forskjellige som andre.

Håper det blir en tråd ut av dette.

[Osiris]

En del mennesker gjør nok det ja. Skjønte det etter at jeg fikk leddgikt og begynte å trene sammen med en del revmatikere, folk med ms, bechterew og andre. Noen var der tydleigvis bare fordi de måtte på grunn av at legen sa det, mens andre gjør sitt beste for å heve livskvaliteten. Noen MÅ ha mest vondt hver eneste gang, og kan alt om alle medisiner og alle behandlinger og alle rettigheter. Alle av disse er jo syke, men takler det og håndterer det forskjellig.

Nå mener jeg absolutt ikke at man ikke skal få lov til å klage over smerter og stivhet med mere, men det er litt underlig at det er de samme som har det aller verst hver eneste gang.

[serenity777]

For mange er det helt klart både en sorg og en lettelse å få en diagnose.

For mange er det en åpenbaring at man endelig forstår seg selv, ser mønsterene sine på en helt annen måte og forhåpentligvis klarer endelig å komme seg skikkelig på beina igjen,

Mange kan selvsagt også drukne seg i diagnosen og "bli" diagnosen, men ofte er det bare en overgang tror jeg.

Jobber med en oppgave som går litt på dette akkurat nå, så det blir en spennende tråd håper jeg.

asperberger folk er jo litt spesielle da, og er vel mere truandes til å legge ut om smale intresser som feks diagnoser enn andre er. Jeg holder mine psykiatriske diagnoser for meg selv, så lenge det går. Selv om jeg av mange blir nok betraktet som litt rar.

[Velouria]

asperberger folk er jo litt spesielle da, og er vel mere truandes til å legge ut om smale intresser som feks diagnoser enn andre er. Jeg holder mine psykiatriske diagnoser for meg selv, så lenge det går. Selv om jeg av mange blir nok betraktet som litt rar.

Nå snakket jeg mer generelt om diagnoser. jeg har liten erfaring med Aspebergers.

[Velouria]

Men kan man forstå seg selv fullt ut selv når man får en slik diagnose?.

Man har noen trekk som stemmer overens med det noen diagnosekriteriene sier. Men diagnosen er vel ingen bibel som forteller hvorfor man er som man er? Jeg tenker at det er forskjell på å ha en diagnose og å være en diagnose.

Jeg kjenner forøvrig to personer med AS. de har noen trekk til felles, men bortsett fra det er de like forskjellige som andre.

Håper det blir en tråd ut av dette.

Jeg snakker her generelt om hva som skjer i folk når de får en diagnose. Ikke spesielt om Aspebergers, jeg har ikke noe ingående kunnskap om det. Sorry for dårlig formulering.

[Gjest Nassa]

Min kusine fikk aspergerdiagnose da hun var over tretti. Inntil da hadde hun bare rykte i familien for å være en utrolig vanskelig person.

Intelligent, sterk, men veldig taktløs og tilsynelatende helt uten antenner for hvordan andre hadde det. At hun trakk seg tilbake mer og mer sosialt og at hun sluttet alle jobber etter kort tid, ringte jo bjeller hos meg, i hvert fall, men åpenbart ikke hos resten av familien.

(Ringte bjeller hos meg: jeg visste ikke hva Asperger var den gangen, men jeg har mer peiling på psykiske problemer enn resten av familien min. det er forsåvidt lett!)

Etter at hun fikk diagnosen, er det jo lettelse hos mange og sikkert hos henne. Samtidig bruker (sier familien) diagnosen for alt den er verdt etter at hun fikk den. Med det mener jeg (familien) at alt nå kan puttes i asperger"posen", hun gjør ingen forsøk på å komme seg ut eller være det minste sosial.

Jeg syns fryktelig synd på henne, vi er like gamle og selv om jeg mislikte henne som ung (hun var utrolig ubehagelig) så er det jo fælt at hun skal stenge seg inne slik.

[Gjest diagnoseidentitetsspørsmål]

Nå snakket jeg mer generelt om diagnoser. jeg har liten erfaring med Aspebergers.

Selv om jeg hadde AS i bahodet når jeg skrev innlegget så tenker jeg generelt på alle diagnoser.

Blir jeg mer personlighetsforstyrret om jeg identifiserer meg med en personlighetsforstyrrelsesdiagnose?.

Det er jo nettsider som florerer med ulike diagnoser. Man finner alltid likesinnende å diskutere diagnoser med. Spørsmålet er om det gjør en friskere.

[Orio]

Har han nettopp fått diagnosen? Da er det ikke så rart om han er opptatt av den og synes den forklarer mye som han tidligere ikke har forstått ved seg selv.