NHD; Vil jeg bli frisk med behandling?

[Gjest Jente31]

Kjære nhd og andre. Hvordan er utsikten til bedring/bli frisk når man har flere psykiske lidelser, hvordan skal jeg gå fram for å få den hjelpen jeg trenger, og vil dette ta lang tid...?

Jeg har vært slik (ubehandlet) hele livet og er villig til å gjøre alt for å bli "normal", dersom dette er mulig.

Har time til lege snart, og vil gjerne være litt forberedt, så hvis noen vil dele erfaringer er jeg takknemlig for det;)

Om dette stemmer vet jeg ikke, men i følge artikler om psykisk helse har jeg disse lidelsene(og kansje fler?):

Depresjon, angst, utbrenthet, bipolarlidelse, personlighetsfostyrrelse (schizoid, unnvikende,tvangspreget og avhengig), binge eating disorder samt psykosomatisk lidelse..

Jeg er 31 år og slik det er idag fungerer jeg dårlig både hjemme og i jobb.

Jeg har mann og barn, og jeg er særlig bekymret for at barna skal ta noen skade av dette, selv om vi gjør alt for å beskytte dem (Hadde det ikke vært for barna, vet jeg ikke om jeg hadde orket å leve)

[Gjest melmøll]

Har hørt at utsiktene er gode dersom man får riktig behandling. Er selv et sted på veien, men har ikke kommet dit at jeg ser noe forandring enda.

Jeg synes du bør bestille time hos fastlegen snarest! Det _kan_ være en lang vei å gå for å få riktig hjelp. Men du kan også være heldig å få hjelp straks. Ingen grunn til å gå og vente iallefall.

Det høres ut som om du har det vanskelig slik du har det nå. Har du ikke alt å vinne på å forsøke behandling? Det skal ihvertfall ikke skade å forsøke.

[Gjest melmøll]

Hvor lang behandling du vil ha behov for avhenger av hvor lenge du har hatt problemene.

[Gjest Jente31]

Har hørt at utsiktene er gode dersom man får riktig behandling. Er selv et sted på veien, men har ikke kommet dit at jeg ser noe forandring enda.

Jeg synes du bør bestille time hos fastlegen snarest! Det _kan_ være en lang vei å gå for å få riktig hjelp. Men du kan også være heldig å få hjelp straks. Ingen grunn til å gå og vente iallefall.

Det høres ut som om du har det vanskelig slik du har det nå. Har du ikke alt å vinne på å forsøke behandling? Det skal ihvertfall ikke skade å forsøke.

Jeg har hatt det slik hele livet, har time hos legen min 4.desember og er villig til å forsøke behandling.

Jeg har innsett at jeg har problemer og at dette må være grunnen til at jeg sliter i hverdagen.

Hva er forresten kriteriene for å bli innlagt? Har dette noe med graden av sykdom å gjøre?

Takk for svar:)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er stort håp om at du med korrekt behandling kan få langt færre symptomer og langt høyere funksjon.

Her trenges det først diagnostikk av en spesialist.

Deretter må en ta fatt i det som er viktigst og som det er enklest å behandle.

Sannsynligvis bør en først ta ta i den bipolare lidelsen. Denne kan du bli "frisk" av i den forstand at du ikke har symptomer, men du må regne med livslang medisinering.

[Gjest Jente31]

PS Det har tatt meg lang tid å komme til bunns i dette, jeg har jobbet mye med meg selv for å være ærlig ovenfor meg selv; innse flere ting, og derfor er det veldig viktig for meg å få svar også slik at jeg blir sterkere til å ta dette opp med min lege.

Jeg er veldig redd for å bli misforstått eller tatt for å være en hypokonder. Jeg vil bare ha hjelp for mine problemer slik at jeg kan komme meg videre i livet en gang for alle. Har aldri vært til lege før, med dette.

Disse lidelsene som jeg nevnte jeg muligens har, er fprresten basert ut fra symptomer på disse.. (jeg har alle symptomer)

[Gjest Jente31]

Det er stort håp om at du med korrekt behandling kan få langt færre symptomer og langt høyere funksjon.

Her trenges det først diagnostikk av en spesialist.

Deretter må en ta fatt i det som er viktigst og som det er enklest å behandle.

Sannsynligvis bør en først ta ta i den bipolare lidelsen. Denne kan du bli "frisk" av i den forstand at du ikke har symptomer, men du må regne med livslang medisinering.

Tusen takk for at du svarte meg! Jeg er virkelig motivert for å komme meg videre i livet!

[Gjest melmøll]

Jeg har hatt det slik hele livet, har time hos legen min 4.desember og er villig til å forsøke behandling.

Jeg har innsett at jeg har problemer og at dette må være grunnen til at jeg sliter i hverdagen.

Hva er forresten kriteriene for å bli innlagt? Har dette noe med graden av sykdom å gjøre?

Takk for svar:)

Så fint at du har fått bestilt legetime!

Kriterier for å bli lagt inn vet jeg ikke, har aldri vært borti det selv. Jeg går til psykiatrisk poliklinikk, pga utmattelse, angst og langvarig/tilbakevendende depresjon.

[Gjest Jente31]

Så fint at du har fått bestilt legetime!

Kriterier for å bli lagt inn vet jeg ikke, har aldri vært borti det selv. Jeg går til psykiatrisk poliklinikk, pga utmattelse, angst og langvarig/tilbakevendende depresjon.

Fant en bra artikkel på nettet angående psykiske lidelser, den var så oversiktlig og grei: Psykiskhelse.no - Artikkel

[Gjest Jente31]

Så fint at du har fått bestilt legetime!

Kriterier for å bli lagt inn vet jeg ikke, har aldri vært borti det selv. Jeg går til psykiatrisk poliklinikk, pga utmattelse, angst og langvarig/tilbakevendende depresjon.

Ok hvor lenge har du fått behandling, og psykriatisk poliklinikk; hva vil det si? Syns du at dette hjelper?

Er nysjerrig;)

[Gjest melmøll]

Fant en bra artikkel på nettet angående psykiske lidelser, den var så oversiktlig og grei: Psykiskhelse.no - Artikkel

fint at du har funnet noe god informasjon. Det er en god start for å komme igang.

For å gjøre en lang historie kort, jeg har opplevd å bli avvist, og jeg har blitt sendt hjem med medisiner uten videre oppfølging. Å finne en god lege er avgjørende!

I sommer ble jeg tatt på alvor og ble søkt til DPS. Fikk høre at det kunne ta tid, men fikk svar allerede etter tre uker.

Når det gjelder "behandlingen", så går jeg til samtaler hos psykolog. Jeg kan desverre ikke se noen virkning etter ca åtte timer, snarere tvert imot. Jeg blir fryktelig frustrert, og er mer sliten nå. Ofte føler jeg at det ikke er noe håp. Men psykologen sier at det vil ta tid, så jeg må jo bare stole på det. Når man har slitt lenge tar det tid.

Jeg kan vel ikke akkurat si at min historie er spesielt oppløftende, da jeg ikke føler jeg har fått virking av antidepressiva eller psykolog enda. Men jeg _vet_ at mange får hjelp, og jeg synes absolutt det er verdt et forsøk.

[Gjest Jente31]

fint at du har funnet noe god informasjon. Det er en god start for å komme igang.

For å gjøre en lang historie kort, jeg har opplevd å bli avvist, og jeg har blitt sendt hjem med medisiner uten videre oppfølging. Å finne en god lege er avgjørende!

I sommer ble jeg tatt på alvor og ble søkt til DPS. Fikk høre at det kunne ta tid, men fikk svar allerede etter tre uker.

Når det gjelder "behandlingen", så går jeg til samtaler hos psykolog. Jeg kan desverre ikke se noen virkning etter ca åtte timer, snarere tvert imot. Jeg blir fryktelig frustrert, og er mer sliten nå. Ofte føler jeg at det ikke er noe håp. Men psykologen sier at det vil ta tid, så jeg må jo bare stole på det. Når man har slitt lenge tar det tid.

Jeg kan vel ikke akkurat si at min historie er spesielt oppløftende, da jeg ikke føler jeg har fått virking av antidepressiva eller psykolog enda. Men jeg _vet_ at mange får hjelp, og jeg synes absolutt det er verdt et forsøk.

Jeg kan godt forstå at det kan ta tid å få bukt med sine problemer. Særlig hvis man har hatt de lenge. Tålmodighet er kansje alfa omega??

Hvordan er det med din motivasjon, synes du at du selv er motivert nok til å komme videre, eller føler du at ting tar litt for lang tid?

Du skriver også noe om at du ikke er blitt tatt på alvor. Hvordan finner man en god lege egentlig? Man har jo bare en fastlege, og rett til å bytte kun 2 ganger i året..?

[Gjest melmøll]

Jeg kan godt forstå at det kan ta tid å få bukt med sine problemer. Særlig hvis man har hatt de lenge. Tålmodighet er kansje alfa omega??

Hvordan er det med din motivasjon, synes du at du selv er motivert nok til å komme videre, eller føler du at ting tar litt for lang tid?

Du skriver også noe om at du ikke er blitt tatt på alvor. Hvordan finner man en god lege egentlig? Man har jo bare en fastlege, og rett til å bytte kun 2 ganger i året..?

Jeg ble avvist første gangen jeg gikk til lege med sosial angst. Angsten har nok vært der hele livet, mer eller mindre, men etterhvert har det hemmet meg, i utdanning og jobb. Den utmattelsen jeg har kjent siste året, har gjort at jeg tror ikke jeg tør å få barn. Hvordan har det vært for deg hittil? Har du klart å leve normalt med dine problemer?

Jeg tror det skal være godt mulig å finne en lege som forstår, men dersom du møter feil person, ikke gi opp! Du _kan_ gå til andre leger enn fastlegen dersom h*n ikke kan hjelpe deg.

Hvordan er det med min motivasjon? Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter litt med den. Jeg har trosset angsten hele livet, uten at den har blitt bedre. Jeg har lest selvhjelpsbøker om angst, negative tankemønstre osv...Jeg er veldig bevisst på fysisk aktivitet mot depresjon. Men det er demotiverende å ikke se resultater, og kjenne at kroppen blir mer og mer sliten. Jeg er i midten av tjueåra og har slitt ca fem år med dette.

Jeg tror det hadde vært lettere dersom jeg hadde fått hjelp den første gangen jeg trengte det.

[Gjest Jente31]

Jeg ble avvist første gangen jeg gikk til lege med sosial angst. Angsten har nok vært der hele livet, mer eller mindre, men etterhvert har det hemmet meg, i utdanning og jobb. Den utmattelsen jeg har kjent siste året, har gjort at jeg tror ikke jeg tør å få barn. Hvordan har det vært for deg hittil? Har du klart å leve normalt med dine problemer?

Jeg tror det skal være godt mulig å finne en lege som forstår, men dersom du møter feil person, ikke gi opp! Du _kan_ gå til andre leger enn fastlegen dersom h*n ikke kan hjelpe deg.

Hvordan er det med min motivasjon? Jeg må ærlig innrømme at jeg sliter litt med den. Jeg har trosset angsten hele livet, uten at den har blitt bedre. Jeg har lest selvhjelpsbøker om angst, negative tankemønstre osv...Jeg er veldig bevisst på fysisk aktivitet mot depresjon. Men det er demotiverende å ikke se resultater, og kjenne at kroppen blir mer og mer sliten. Jeg er i midten av tjueåra og har slitt ca fem år med dette.

Jeg tror det hadde vært lettere dersom jeg hadde fått hjelp den første gangen jeg trengte det.

Har du snakket m legen din om at ting føles håpløst og oppleves som demotiverende? Får du noen hjelp for dette i tillegg?

Du må for all del ikke gi opp!!

Jeg synes ikke du skal stresse med det å få barn nå. Du er ung og har livet foran deg..Dessuten vil jeg tro at du finner ut når tiden er inne for dette, når du er sterk nok osv..

Jeg føler at jeg er i samme situasjon som deg, etter det du har beskrevet hittil.

Jeg har nok slitt veldig mye i alle år men har ikke forstått hvorfor. For meg har dette vært "naturlig", og aldri vært annerledes.

Grunnen til at jeg har kommet frem til det jeg har gjort er at jeg rett og slett må ha møtt veggen:

Jeg har alltid vært psykisk sterk (iallefall utenpå), men kroppen har sagt stopp. Den vil ikke mer. Siden alle blodprøver og undersøkelser ikke viser noe unormalt er det bare en forklaring på mine problemer:

Jeg har tenkt gjennom hvordan livet mitt har vært, og etter å ha studert psykisk helse på nettet, finner jeg ut at forklaringen på mine problemer egentlig er ganske logiske.

Jeg har altså etter mitt skjønn nå lagt meg "langflat" og innsett at dette er noe jeg ikke lenger mestrer selv.

Derfor er jeg så glad for at det faktisk finnes hjelp der ute, men at man må være tålmodig og at dette ikke er gjort på en-to-tre, må man være klar over. Tror kansje man må jobbe mye med seg selv!

Så lov meg at du ikke gir opp.. Bruk tiden til hjelp, og forsøk å se det positive i det hele; som NHD skrev til meg: det er stor sjanse for at man kan bli bedre.

DERE ANER IKKE HVOR GLAD JEG BLE FOR DETTE SVARET!!!

[Gjest Jente31]

Har du snakket m legen din om at ting føles håpløst og oppleves som demotiverende? Får du noen hjelp for dette i tillegg?

Du må for all del ikke gi opp!!

Jeg synes ikke du skal stresse med det å få barn nå. Du er ung og har livet foran deg..Dessuten vil jeg tro at du finner ut når tiden er inne for dette, når du er sterk nok osv..

Jeg føler at jeg er i samme situasjon som deg, etter det du har beskrevet hittil.

Jeg har nok slitt veldig mye i alle år men har ikke forstått hvorfor. For meg har dette vært "naturlig", og aldri vært annerledes.

Grunnen til at jeg har kommet frem til det jeg har gjort er at jeg rett og slett må ha møtt veggen:

Jeg har alltid vært psykisk sterk (iallefall utenpå), men kroppen har sagt stopp. Den vil ikke mer. Siden alle blodprøver og undersøkelser ikke viser noe unormalt er det bare en forklaring på mine problemer:

Jeg har tenkt gjennom hvordan livet mitt har vært, og etter å ha studert psykisk helse på nettet, finner jeg ut at forklaringen på mine problemer egentlig er ganske logiske.

Jeg har altså etter mitt skjønn nå lagt meg "langflat" og innsett at dette er noe jeg ikke lenger mestrer selv.

Derfor er jeg så glad for at det faktisk finnes hjelp der ute, men at man må være tålmodig og at dette ikke er gjort på en-to-tre, må man være klar over. Tror kansje man må jobbe mye med seg selv!

Så lov meg at du ikke gir opp.. Bruk tiden til hjelp, og forsøk å se det positive i det hele; som NHD skrev til meg: det er stor sjanse for at man kan bli bedre.

DERE ANER IKKE HVOR GLAD JEG BLE FOR DETTE SVARET!!!

Du skriver forresten at du er blitt verre etter å ha vært hos psykolog; er ikke dette et godt tegn på at behandlingen virker mon tro..? Du må sikkert grave opp vonde ting..?

Vondt skal vondt fordrive, liksom...?

[Gjest melmøll]

Har du snakket m legen din om at ting føles håpløst og oppleves som demotiverende? Får du noen hjelp for dette i tillegg?

Du må for all del ikke gi opp!!

Jeg synes ikke du skal stresse med det å få barn nå. Du er ung og har livet foran deg..Dessuten vil jeg tro at du finner ut når tiden er inne for dette, når du er sterk nok osv..

Jeg føler at jeg er i samme situasjon som deg, etter det du har beskrevet hittil.

Jeg har nok slitt veldig mye i alle år men har ikke forstått hvorfor. For meg har dette vært "naturlig", og aldri vært annerledes.

Grunnen til at jeg har kommet frem til det jeg har gjort er at jeg rett og slett må ha møtt veggen:

Jeg har alltid vært psykisk sterk (iallefall utenpå), men kroppen har sagt stopp. Den vil ikke mer. Siden alle blodprøver og undersøkelser ikke viser noe unormalt er det bare en forklaring på mine problemer:

Jeg har tenkt gjennom hvordan livet mitt har vært, og etter å ha studert psykisk helse på nettet, finner jeg ut at forklaringen på mine problemer egentlig er ganske logiske.

Jeg har altså etter mitt skjønn nå lagt meg "langflat" og innsett at dette er noe jeg ikke lenger mestrer selv.

Derfor er jeg så glad for at det faktisk finnes hjelp der ute, men at man må være tålmodig og at dette ikke er gjort på en-to-tre, må man være klar over. Tror kansje man må jobbe mye med seg selv!

Så lov meg at du ikke gir opp.. Bruk tiden til hjelp, og forsøk å se det positive i det hele; som NHD skrev til meg: det er stor sjanse for at man kan bli bedre.

DERE ANER IKKE HVOR GLAD JEG BLE FOR DETTE SVARET!!!

Uff, det var ikke meningen å ta motet fra deg med det jeg skrev. Jeg har fortsatt troen på at ved riktig hjelp er det store sjangser for å bli (om ikke helt frisk) bedre. Det er viktig å komme "innenfor" fortest mulig, samt stå på, og ikke gi opp.

Ikke vær beskjeden nå du kommer til legen! Jeg tror at du vil få den hjelpen du trenger hvis du forklarer hvordan du har det og ikke minst hvor lenge dette har plaget deg.

ønsker deg lykke til videre, klem

[Gjest Jente31]

Uff, det var ikke meningen å ta motet fra deg med det jeg skrev. Jeg har fortsatt troen på at ved riktig hjelp er det store sjangser for å bli (om ikke helt frisk) bedre. Det er viktig å komme "innenfor" fortest mulig, samt stå på, og ikke gi opp.

Ikke vær beskjeden nå du kommer til legen! Jeg tror at du vil få den hjelpen du trenger hvis du forklarer hvordan du har det og ikke minst hvor lenge dette har plaget deg.

ønsker deg lykke til videre, klem

Neida, du har ikke tatt motet fra meg, jeg er bare glad for at du ville dele dette med meg jeg;) Er godt å få støtte fra noen som er i samme båt..

Klem, og lykke til videre du også!

Vil gjerne høre hvordan det går med deg etterhvert altså.. så skriv gjerne noen ord her inne i ny og ne;)

[Gjest melmøll]

Du skriver forresten at du er blitt verre etter å ha vært hos psykolog; er ikke dette et godt tegn på at behandlingen virker mon tro..? Du må sikkert grave opp vonde ting..?

Vondt skal vondt fordrive, liksom...?

Jo selvfølgelig. Egentlig hadde jeg bestemt meg for at jeg var frisk. Jeg hadde lært meg å fungere så normalt som mulig, ved å skyve tankene unna. Nå må jeg hente dem frem igjen. Jeg gråter hver gang jeg er hos psykologen, og gjerne noen dager etterpå. Det er klart det er slitsomt. Men det er en god investering i en bedre framtid :-)

[Gjest Jente31]

Tusen takk for at du svarte meg! Jeg er virkelig motivert for å komme meg videre i livet!

Er ikke meningen å mase men..

Er det dumt av meg å spørre legen min om evt innleggelse, eller få komme til et rehabiliteringsted e.l..? Har vært veldig sliten, ganske lenge..

Men dette er sikkert for de som trenger mer hjelp enn meg og er kansje ikke hensiktsmessig?

Det hadde vært fint å få svar på dette også..

Hilsen "maslusa"

[Gjest Jente31]

Jo selvfølgelig. Egentlig hadde jeg bestemt meg for at jeg var frisk. Jeg hadde lært meg å fungere så normalt som mulig, ved å skyve tankene unna. Nå må jeg hente dem frem igjen. Jeg gråter hver gang jeg er hos psykologen, og gjerne noen dager etterpå. Det er klart det er slitsomt. Men det er en god investering i en bedre framtid :-)

Ja, da har både du og jeg erfart det bare er dumt å skyve negaive tanker unna c",)

Er helt enig med deg i at dette er en god investering i en bedre framtid og er absolutt verdt det!!