Hvordan forebygge

[dialog1365380988]

Hei

Jeg ble redd for at drapene i vestfold skal skape en suggererende effekt slik at menn i tilsvarende situasjoner skal gjøre det samme. Kan det skje?

OG - hvordan kan jeg forebygge/orientere barnet mitt til hvordan å handle om faren tar ikke-avtalt kontakt uten å gjøre barnet mitt engstelig/og å krisemaksimere? Jeg har vært så redd for at noe lignende skal skje oss, og ble svært bekymret over at dette nå har skjedd - i en annen familie.

[Gjest Ellipse]

Hei.

Fryktelig det som er skjedd, men sånt skjer heldigvis uhyre sjeldent.

Noen smitteeffekt har det neppe. Det har skjedd ulike plasser i landet fra tid til annen, uten at neoen suggererende effekt har oppstått. Så det skal du ikke frykte.

Er det noen spesiell grunn som får deg til å tro at noe slikt skulle hende deg og dine?

[dialog1365380988]

Hei.

Fryktelig det som er skjedd, men sånt skjer heldigvis uhyre sjeldent.

Noen smitteeffekt har det neppe. Det har skjedd ulike plasser i landet fra tid til annen, uten at neoen suggererende effekt har oppstått. Så det skal du ikke frykte.

Er det noen spesiell grunn som får deg til å tro at noe slikt skulle hende deg og dine?

Ja-

barnet mitt nektet å besøke sin far fra for 3 år tilbake. Alder da: 12 år. Vil fremdeles ikke besøke ham.

Jeg tok barnet dengang med til en barnelege han fikk samtale med og han sa det var skjellig grunn til at jeg skulle støtte barnet mitt i sin avgjørelse om å ikke reise dit. Jeg prøvde også da å få faren til familieterapi og mange andre tiltak med oss, men han ville ikke.

(Jeg gikk selv fra faren pga han var voldelig mot meg, men har ikke grunn til å tro at han har vært voldelig mot barnet - men OFTE temparementsutbrudd og uforutsigbare handlinger).

Faren har skjelt meg ut og gir meg naturligvis skylden for bruddet i samværet.Vi har nå ikke lenger kontakt. Det kan jeg tåle, men jeg har vært konstant redd for at noe lignende som Vestfold tragedien kan ramme oss og føler mange ganger at jeg lever på "lånt lykke" (for fars fravær har innført harmoni i eget liv), men har hele tiden frykten liggende på lur.

Er ofte redd.

Mens jeg bodde sammen med ham skjedde det også bl.a. at faren kjørte i full fart mot en fjellvegg for å drepe oss begge, men svingte unna i siste sekund.Dette er EN av utrolig mange episoder.

Og FÅ skjønte at jeg skilte meg fra en så sjarmerende og snill og galant mann!!!!!!!

Jeg sa ikke noe. Jeg var sjeleglad for at jeg klarte det (barnet mitt var litt over året)

Så du skjønner - likhetstrekkene er så mange.

Og jeg vil nok alltid være redd.

[Gjest Ellipse]

Ja-

barnet mitt nektet å besøke sin far fra for 3 år tilbake. Alder da: 12 år. Vil fremdeles ikke besøke ham.

Jeg tok barnet dengang med til en barnelege han fikk samtale med og han sa det var skjellig grunn til at jeg skulle støtte barnet mitt i sin avgjørelse om å ikke reise dit. Jeg prøvde også da å få faren til familieterapi og mange andre tiltak med oss, men han ville ikke.

(Jeg gikk selv fra faren pga han var voldelig mot meg, men har ikke grunn til å tro at han har vært voldelig mot barnet - men OFTE temparementsutbrudd og uforutsigbare handlinger).

Faren har skjelt meg ut og gir meg naturligvis skylden for bruddet i samværet.Vi har nå ikke lenger kontakt. Det kan jeg tåle, men jeg har vært konstant redd for at noe lignende som Vestfold tragedien kan ramme oss og føler mange ganger at jeg lever på "lånt lykke" (for fars fravær har innført harmoni i eget liv), men har hele tiden frykten liggende på lur.

Er ofte redd.

Mens jeg bodde sammen med ham skjedde det også bl.a. at faren kjørte i full fart mot en fjellvegg for å drepe oss begge, men svingte unna i siste sekund.Dette er EN av utrolig mange episoder.

Og FÅ skjønte at jeg skilte meg fra en så sjarmerende og snill og galant mann!!!!!!!

Jeg sa ikke noe. Jeg var sjeleglad for at jeg klarte det (barnet mitt var litt over året)

Så du skjønner - likhetstrekkene er så mange.

Og jeg vil nok alltid være redd.

Huffda. Men du har gjort det riktige for å beskytte deg og barnet ditt: kommet deg unna denne mannen(psykopat?). Da har du forebygget så godt du kan, mener jeg, uten at jeg er noen ekspert på feltet.(Håper du får svar fra noen med mer kunnskap om dette.) Skulle x´en true deg, får du anmelde ham til politiet, evt. få hemmelig adresse.... Ellers kan du vel gjøre fint lite. Helgardere seg mot allting her i verden er umulig. Livet er farlig. Det finnes trusler over alt. Men igjen; det er veldig sjelden at noen tar livet av sine egne barn.

[Orio]

Har du noen (konkret) grunn til å tro at det samme skal/kan skje i din familie?

Og er det noe spesielt som gjør det dramatisk hvis faren til barnet ditt tar kontakt med barnet uten at det er avtalt på forhånd?

[Orio]

Ja-

barnet mitt nektet å besøke sin far fra for 3 år tilbake. Alder da: 12 år. Vil fremdeles ikke besøke ham.

Jeg tok barnet dengang med til en barnelege han fikk samtale med og han sa det var skjellig grunn til at jeg skulle støtte barnet mitt i sin avgjørelse om å ikke reise dit. Jeg prøvde også da å få faren til familieterapi og mange andre tiltak med oss, men han ville ikke.

(Jeg gikk selv fra faren pga han var voldelig mot meg, men har ikke grunn til å tro at han har vært voldelig mot barnet - men OFTE temparementsutbrudd og uforutsigbare handlinger).

Faren har skjelt meg ut og gir meg naturligvis skylden for bruddet i samværet.Vi har nå ikke lenger kontakt. Det kan jeg tåle, men jeg har vært konstant redd for at noe lignende som Vestfold tragedien kan ramme oss og føler mange ganger at jeg lever på "lånt lykke" (for fars fravær har innført harmoni i eget liv), men har hele tiden frykten liggende på lur.

Er ofte redd.

Mens jeg bodde sammen med ham skjedde det også bl.a. at faren kjørte i full fart mot en fjellvegg for å drepe oss begge, men svingte unna i siste sekund.Dette er EN av utrolig mange episoder.

Og FÅ skjønte at jeg skilte meg fra en så sjarmerende og snill og galant mann!!!!!!!

Jeg sa ikke noe. Jeg var sjeleglad for at jeg klarte det (barnet mitt var litt over året)

Så du skjønner - likhetstrekkene er så mange.

Og jeg vil nok alltid være redd.

Det barnet du snakker om er nå 15 år, og har selv valgt å ikke ha kontakt med sin far. Om faren allikevel tar kontakt med barnet, tror du ikke barnet vil avvise ham? Du kan jo også snakke litt med barnet ditt om det som har skjedd, det er sikkert skremmende for han/henne også. Og fortell for all del at det er ekstremt sjelden at noe slikt skjer, at barnet ditt ikke trenger å være redd for det. Og så kan dere jo avtale at barnet ringer (har han/hun mobiltelefon?) deg hvis faren prøver å ta kontakt.

[dialog1365380988]

Det barnet du snakker om er nå 15 år, og har selv valgt å ikke ha kontakt med sin far. Om faren allikevel tar kontakt med barnet, tror du ikke barnet vil avvise ham? Du kan jo også snakke litt med barnet ditt om det som har skjedd, det er sikkert skremmende for han/henne også. Og fortell for all del at det er ekstremt sjelden at noe slikt skjer, at barnet ditt ikke trenger å være redd for det. Og så kan dere jo avtale at barnet ringer (har han/hun mobiltelefon?) deg hvis faren prøver å ta kontakt.

Det er vel summen av alle tidligere trusler som henger over meg tenker jeg. De har vært av svært alvorlig karakter. Faren har ikke forsøkt å ta kontakt ved hverken tlf., brev eller besøk inntil nå - og med min erfaring med denne mannen - og ikke minst så er det vel på generelt grunnlag ganske logisk at å bli avvist av sitt eget barn GJØR noe med en. Så om det er et evig sår er en ting, men om det eksploderer og gir seg utslag i grusomme handlinger er en annen.

Jeg har prøvet å komme i dialog med ham en rekke ganger med tanke på at de kan ha litt kontakt, men det blir aldri akseptert. Ønsker ikke å møtes, gå tur, snakke, familieterapi osv osv. Nå har jeg avfunnet meg med det og latt saken bero.

Ut i fra meg selv så hadde jeg jo stått på som en gal for å forstå HVORFOR jeg ble avvist - enten for å få løst problemet - ELLER for å få et svar.

Men vi er for all del forskjellige.

Dog etter års samboerskap sitter frykten fremdeles i meg -og vil vel alltid gjøre det.