Inni mitt hode - langt

[Gjest jenteborte]

Jeg skriver vel her mest for å få bekreftelse på at det er OK for meg å føle slik jeg gjør, og ikke gjør. Har lenge lekt med tanken om å oppsøke psykolog, eller noen andre som ikke vil avvise meg og alle følelsene mine, som jeg aldri har fått delt med noen. Men har aldri tatt skrittet helt ut, så jeg starter her..

Det har alltid vært veldig viktig for meg å ikke være den som folk skal syns synd på. Jeg kommer fra en ressurssterk familie, og det er de jeg har i bakhodet når ting tordner som værst, og det har alltid vært deres forventninger jeg har prøvd å leve opp til.

Jeg er redd jeg er i ferd med å bli alvorlig deprimert, selv om jeg har gode dager innimellom. Det er jo glad og blid jeg helst er, og det jeg har mest grunn til å være. Men jeg merker det går lenger og lenger mellom de gode periodene.

Men det er så mange småting i historien min, bagateller kanskje, som jeg aldri har fått løst på skikkelig vis. Og nå føler jeg de spiser meg opp innvendig. De har formet meg til en person jeg selv ikke greier å like.

Jeg har et veldig anstrengt forhold til min egen far, og jeg tør innrømme for meg selv nå at han er alkoholiker. Har en slik oppofrende kjærlighet til han, som jeg føler ikke blir gjengjeldt. Jeg forventer det heller ikke, men det er sårt. Jeg vil si han har sveket meg mange ganger. Det toppet seg i sommer da han prøvde å ta sitt eget liv i fylla, etter at jeg hadde bønnfalt ham om å ta seg sammen. Jeg fikk en knekk da.

I ungdomstida mi følte jeg meg så forlatt av alle de voksne rundt meg, selv om jeg aldri var forsømt på noen måte. Det er bare det at jeg har følt jeg måtte ordne opp i alt selv, som en voksen. Har ikke hatt mulighet til å være ei sårbar jente og å søke hjelp og trøst. Jeg har slitt med acne i over ti år nå, og dette har bidratt til at jeg har følt og føler meg verdiløs og stygg. Jeg har alltid vært sjenert, og følt meg kjønnsløs og identitetsløs.

Familien min flytta til andre kanten av landet da jeg var 14, og det var en utrolig skuffelse for meg da jeg istedet for å oppnå "hollywood-high-school-drømmen" min, ble mobba på det groveste. For å kompensere for den jævlige skolehverdagen begynte jeg å drikke i helgene. Dette endte selvfølgelig med at jeg ble seksuelt misbrukt av en mye eldre mann, som lurte meg til å tro han var vennen min. Nå var jeg ikke bare mobbeoffer, men taper på alle andre plan også.

På slutten av ungdomsskolen avtok mobbinga, og jeg hadde ei utrolig fin tid sammen med en venninne gjeng jeg følte jeg var på bølgelenge med. Karakterene skøt i været, og siden mange år begynte jeg å få opp troen på meg selv og at jeg var ei pen, normal jente. Da kom en 11 år eldre mann inn i livet mitt, som skulle bli min første store kjærlighet, selv om jeg i ettertid innser at han bare utnyttet meg for sex. Jeg klynget meg hvertfall til ham i 3 år, vi bodde tilogmed sammen i et halvt års tid. Men alt skar seg da jeg fylte 18, og var i stand til å ta modne selvstendige valg.

Etter ham sitter jeg igjen med en veldig bitterhet i hjertet mitt, over at jeg lot meg bruke slik, og all den tid og energi jeg føler jeg har ødslet bort, for ingenting. Fra å være ei naiv jente som trodde på kjærlighet og rosa skyer, ser jeg med gru at jeg har blitt forvandlet til ei promiskuøs kvinne, som lar det gå sport i å hate mannfolkene som ligger med meg.

Nå er jeg 20 år og student. Og jeg merker depresjonen komme snikende. Det er vanskelig for meg å stå opp om dagene, og jeg føler meg veldig ensom, selv når jeg er omgitt av folk. Jeg greier liksom ikke kommunisere med andre på en genuin måte. Jeg hadde et avbrekk fra skolegang etter russetiden. Men jeg ble ikke noe godt behandlet på arbeidsplassen jeg hadde, så det å starte på skole igjen føltes som et riktig valg. Nå er jeg veldig usikker. jeg vil ikke slutte, for jeg takler ikke å gjøre flere feilskritt i livet mitt. Jeg er sint på meg selv fordi jeg er så hard mot meg selv, og sutrer så mye. Skulle ønske jeg kunne smile, og ikke tenke så kynisk og negativt.

Føler jeg er en hårsbredd fra et sammenbrudd.Men samtidig bagatelliserer jeg min egen situasjon. Takk for alle tilbakemeldinger:-/

[sheba]

Kjære deg:)

For det første er ikke "livet ditt forsømt"!! du har hele livet foran deg.. men skjønner du har det tungt for tiden..

Søk hjelp fra en psykolog/psykiater, det er mitt råd..

Håper du snart smiler til livet igjen:) det er foran deg...

[Gjest Jente31]

Ta imot den hjelpen du kan få..du er ung og har hele livet foran deg. Jeg sliter selv akkurat nå, er i noenlunde samme situasjon som deg og vet at det er tøft.

Du er allerede kommet langt..!! Gå videre, du også

[Glimtipper]

Først vil jeg si at du skriver svært reflektert. Du er moden for alderen og det vil hjelpe deg nå.

For nå må du ta et modent valg om å skaffe hjelp, før dette går alt for ille. Jeg vet ikke om du har en venn du klarer å åpne deg for, men du burde ha noen. Uansett må du kontakte fastlegen din. Skriv omså ut dette innlegget og gi det til han/henne, om du ikke klarer å åpne deg der og da.

Lykke til