Tomhet

[Yme]

Hei.

Er en mann på 28 år som har vært i psykiatrien noen år nå og skal i jobb sies det. Dvs jeg har intet valg, enten det eller så må jeg gå på sosialstønad. Har gått på rehabilitering i 6 år og det får jeg ikke lov til lenger, så nå SKAL det prøves attføring. Sjanse for ufør er visst minimal.

Problemene mine utarter seg i tomhet/tiltaksløshet og søvnproblemer. Blir FRYKTELIG lett stressa, såra og sint. Jeg takler ikke å ta ansvar for noe. Jeg synes det er slitsomt å omgås mennesker. Jeg har kjæreste og jeg har venner, faktisk alt for mange venner. Telefonen ringer i ett kjør og jeg gruer meg for å gjøre avtaler jeg har gjort etc. Tar meg altid vann over hodet, er ett "ja"-menneske selv om jeg til de grader burde være ett nei-menneske men tenker "i morra går det greit, bare ikke i dag". Men det går likevel bra også, på ett vis, jeg har ikke gjort de store tabbene når jeg har vært ute som f.ex satt meg ned og begynt å hylgråte, jeg holder tritt på ett vis. Jeg har det med å automatisk bli "populær", en rolle jeg både liker og hater. Som gutt ble jeg ingorert eller sett ned på, i dag er jeg fort en av "heltene". Dette fordi jeg har noen positive ting folk raskt oppdager, at jeg har ett OK utseende og er solid, dvs folk kan stole på meg, og jeg er hjelpsom ovenfor de som ikke har det så lett fordi jeg setter meg fort inn i andres situasjon. Jeg hater det fordi jeg har en tendens til å få mye oppmerksomhet og det er slitsomt. Jeg sosialiserer meg så lite jeg kan. Ett minimum av kontakt med venner, har 20 telefoner jeg har lovt å ta til venner som har ringt og lurt på meg. Men folk som blir bedre kjent med meg finner gradvis ut det jeg føler selv: at jeg er "tom" innvendig. Jeg merker det "kjempe-inntrykket" det virker som om folk har av meg i starten er dalende, de snille holder fast på meg, de som ville innynde seg hos en populær fyr forlater meg. Dermed får jeg også dårlig samvittighet når jeg ikke tar telefoner eller besøker folk som jeg lovte.

Den eneste følelsen som er sterk i meg er medlidenhet ovenfor både mennesker og dyr. Men å omgås både mennesker og dyr føler jeg er slitsomt og tapper meg for energi, selv om jeg har ett 2-sidig forhold til det, jeg føler jeg trenger det også.

Jeg har ingen spesielle interesser - dvs joda jeg har noen - jeg leser f.ex mye historie, men ikke nok til at jeg takler å sitte med noe over lengere perioder så jeg kan litt om mye, jeg blir fort sliten at å være borte, jeg ler nesten aldri og jeg har ikke tiltak til noe. Ingenting gleder meg, og knapt noe gjør meg lei det. Jeg kan føle ett lite stikk av glede om jeg har utrettet noe, men for å utrette noe må jeg forsere "berlinmuren" av tiltaksløshet. Jeg føler livet er som å vandre igjennom en ørken.

Jeg lurer på om jeg i tillegg til depresjon kan ha utmattelsessyndrom eller hva det heter. Jeg tror ikke det er bare depresjon. Jeg sitter ikke med hagla i kjeften på lørdagskvelden, jeg vil heller leve enn dø (jeg gruer meg for å dø, ikke fordi jeg elsker livet men fordi jeg er redd døden er desto værre), og humøret mitt er nokså stabilt, det svinger fra "ok" til at jeg nesten går rundt i sirkel i stua i panikk av depresjon, men det var heldigvis mer vanlig før. På sett og vis har jeg blitt bedre faktisk av depresjonene men for at jeg skal klare en jobb så må jeg føle glede ved det jeg gjør. Jeg takler ikke en jobb hvor jeg vantrives, jeg har vært borti jobber før og jeg har vanntrivdes, jeg hadde nok tatt livet mitt hadde jeg fått valget mellom å bli der eller sulte. Jeg følte det vel omtrent litt slik fangene i aschwitz følte det som sto og spadde en haug med grus frem og tilbake dagen lang, uten sammenlikning forøvrig.

Det skal legges til at jeg har slitt med søvnproblemer så lenge jeg kan huske og hatt sterk angstrelatert problematikk når jeg var gutt. Den angsten som er helt åpenbar ga seg når jeg var i slutten av tenårene og ble erstattet med depresjon, selv om jeg hadde det når jeg var liten også så fant jeg trygghet ved å gå inn i en slags "drømmeverden" jeg skapte, nå har vel historielesningen min erstattet mye av min drømmeverden.

Jeg har vel satt fingeren på det grøveste her.. Så. Er det noen her som har vært i mine sko og funnet mål og mening med livet egentlig? Hva bør jeg gjøre? Jeg føler jeg har prøvd alt. Men ting stopper opp.