kan jeg skrive til psykologen?

[maire]

I det jeg ble ferdig med gruppeterapien i september opphørte uheldigvis all annen terapi også, bortsett fra medisiner. Men, fordi jeg utviklet allergi mot lamictal, har jeg måttet slutte på det også og går nå "bare" på cipralex 20 mg. Samtidig som jeg sluttet med terapi begynte jeg i 100% jobb. store forandringer på kort tid.

Den første tiden gikk det veldig greit. Fra tidlig sommer og utpå høsten hadde jeg det helt usedvanlig bra. Så bra at psykologen og psykiateren jeg gikk til mente jeg var hypoman. Jeg vet ikke hva jeg var. Jeg vet bare at alt gikk bra på omtrent alle områder og jeg trodde det var sånn det var å være "normal" (hadde vært deprimert lenge).

Rett før jeg sluttet fikk jeg vite at "min" psykolog skulle slutte i stillingen sin og begynne i ny jobb. Dette syntes jeg var veldig trist, for meningen var at han skulle følge meg opp i noen måneder også etter at jeg var "friskemeldt". Men, fordi jeg følte meg så utrolig sterk, så takket jeg nei til en "vikar" for psykologen. jeg ville klare meg på egenhånd.

Vel, jeg har fått bakkekontakt igjen, og er litt lei meg. Eller kanskje ikke bare litt, jeg er vel egentlig ganske fortvilet. Har ingen som helst grunn til det, men jeg føler at alt går tregere og tyngre igjen. Jeg reagerer ofere med sinne og aggresjon på bagateller, er trøtt og "tung", og har vanskelig for å konsentrere meg igjen.

Savner så sårt noen å snakke med, men har verken familie eller venner jeg vil eller kan belaste. De er ganske lei av meg og mine opp- og nedturer.

Jeg hadde veldig god kontakt med psykologen "min". Han lurte lenge på om han skulle følge meg opp "på si", selv om han gikk over i en annen stilling. Men, fordi jeg var så høyt oppe da, takket jeg nei.

Nå har jeg veldig lyst til å skrive til ham og dele noen tanker med ham likevel, men blir det helt feil? Jeg tenkte jeg kanskje kunne skrive noen ord og samtidig skrive at jeg ikke forventer noe svar..det er bare følelsen av å "snakke" med noen som forstår jeg savner..kanskje altfor egoistisk av meg? Eller kan jeg?

[serenity777]

Jeg synes du skal skrive. Han vil nok ikke ta det ille opp. Han får jo på en måte bekreftet at han er en god psykolog, og når du til og med skriver at du forstår hvis han ikke kan, så må det jo være bare positivt.

[frosken]

Etter min mening kan du helt klart skrive et brev til psykologen. Be om råd mht hva som er fornuftig å gjøre i denne situasjonen. Det er opp til psykologen å evt. gi beskjed om at han ikke har kapasitet til å lese det du skriver - hvis dette skulle være tilfelle.

[Gjest Ferri]

skrev brev til psykologen jeg ikke hadde pratet med på 10 år her, hun ble veldig glad når jeg skrev til henne. Så, ja!

[Gjest schwa]

Skriv et brev og send i vei! :-) Selv har jeg sendt små oppdateringer til psykologen jeg gikk til. H*n setter pris på å få høre hvordan det går med meg.

[Orio]

Skriv til psykologen. Hvis han ikke har kapasitet til å lese det du skriver/komme med gode råd, er det opp til ham å gi beskjed om det.

Hva har du å tape?

[maire]

Skriv til psykologen. Hvis han ikke har kapasitet til å lese det du skriver/komme med gode råd, er det opp til ham å gi beskjed om det.

Hva har du å tape?

Hei Orio! Nei, tape..jeg har vel ikke noe å tape, men jeg vil ikke bli en brysom tidligere pasient heller. Er redd for at jeg blir påtrengende, at han skal føle at han "må" svare. Men, jeg "vet" at han ikke vil kjenne det sånn. Han er veldig flink. Har akkurat nok av hjertet sitt i jobben til at han gjør den godt, men samtidig så mye av hodet sitt der, til at han kan overleve oppgavene han tar på seg. Vi snakket faktisk en del om akkurat det den siste tiden jeg gikk til ham, fordi jeg ble bekymret for *ham*, litt engstelig for at han involverte seg for mye. Men, han er bare sånn som person, og mente han kunne ha godt av litt trening fra "sånne som meg" som sa det jeg tenkte uansett hva det var. Så..kanskje skriver jeg ham noen ord..

Hvordan går det med deg forresten? Jeg er stadig forundret over mitt siste svar til deg, der jeg ble fortvilet over de "mørke" tankene dine og lurte på om du ikke ville fortsette og leve fordi du var nysgjerrig...jeg vet jo egentlig utmerket godt at det ikke er fullt så enkelt. Har tenkt på deg, ganske mye faktisk. Håper det går bedre, eller at du får det bedre snart

[maire]

Skriv et brev og send i vei! :-) Selv har jeg sendt små oppdateringer til psykologen jeg gikk til. H*n setter pris på å få høre hvordan det går med meg.

så godt å høre. Håper "min" psykolog tar det på samme måte :-)

[maire]

skrev brev til psykologen jeg ikke hadde pratet med på 10 år her, hun ble veldig glad når jeg skrev til henne. Så, ja!

Så bra! Også etter så mange år. Godt at psykologene ikke glemmer oss med en gang. Selv om det _kan_ oppfattes som at vi var spesielt sprø i kantene også ;-) (ikke misforstå meg).

[maire]

Etter min mening kan du helt klart skrive et brev til psykologen. Be om råd mht hva som er fornuftig å gjøre i denne situasjonen. Det er opp til psykologen å evt. gi beskjed om at han ikke har kapasitet til å lese det du skriver - hvis dette skulle være tilfelle.

ja..Jeg oppfattet ham egentlig som så professjonell at det skulle gå bra, men har samtidig hatt den lille tvilen fordi han er ung og nyutdannet, og fordi han som person er så...involvert. Han sto virkelig på hodet for meg, og selv om han bedyret at han vanligvis ikke opptrådte slik, men at noen "tilfeller" falt ham nærmere enn andre, så er jeg litt engstlig for å trenge meg på, eller kanskje at han skal føle at jeg utnytter ham fordi jeg vet han er så engasjert. Men, samtidig så har vi snakket om akkurat dette og jeg tror innerst inne at han blir glad for å høre fra meg. Jeg har ikke tenkt til å skrive bare svart og pesimisstisk, for det er mye bra som skjer i livet mitt også, men som sagt..jeg savner den ærlige undringen. Praten om det som er vanskelig, usikkerheten, de gode rådene og nye innfallsvinklene til hvordan man kan se på ting, fra et menneske som bryr seg.

Og selv om han ikke har anledning til å svare, så vil det gi meg en slags trøst om jeg bare har en sånn som han å skrive til. For selv om han ikke har anledning til å svare, så vet jeg at han bryr seg og ser på det jeg tenker som alt annet enn uvesentlig.

[maire]

Jeg synes du skal skrive. Han vil nok ikke ta det ille opp. Han får jo på en måte bekreftet at han er en god psykolog, og når du til og med skriver at du forstår hvis han ikke kan, så må det jo være bare positivt.

Jeg håper han vil oppfatte det slik Han var, og er sikkert fortsatt, en kjempeflink psykolog og et godt menneske.

[frosken]

ja..Jeg oppfattet ham egentlig som så professjonell at det skulle gå bra, men har samtidig hatt den lille tvilen fordi han er ung og nyutdannet, og fordi han som person er så...involvert. Han sto virkelig på hodet for meg, og selv om han bedyret at han vanligvis ikke opptrådte slik, men at noen "tilfeller" falt ham nærmere enn andre, så er jeg litt engstlig for å trenge meg på, eller kanskje at han skal føle at jeg utnytter ham fordi jeg vet han er så engasjert. Men, samtidig så har vi snakket om akkurat dette og jeg tror innerst inne at han blir glad for å høre fra meg. Jeg har ikke tenkt til å skrive bare svart og pesimisstisk, for det er mye bra som skjer i livet mitt også, men som sagt..jeg savner den ærlige undringen. Praten om det som er vanskelig, usikkerheten, de gode rådene og nye innfallsvinklene til hvordan man kan se på ting, fra et menneske som bryr seg.

Og selv om han ikke har anledning til å svare, så vil det gi meg en slags trøst om jeg bare har en sånn som han å skrive til. For selv om han ikke har anledning til å svare, så vet jeg at han bryr seg og ser på det jeg tenker som alt annet enn uvesentlig.

Jeg forestiller meg at det for deg å skrive til ham på en måte bidrar til å opprette god kontakt også mot det konstruktive og reflekterende i deg selv - i tillegg til at du selvfølgelig evt. oppnår kontakt/innspill med psykologen. Noen ganger kan vel det å vite at noen leser det man skriver og deltar litt i prosessen være det som skal til for å komme inn på et bedre spor igjen.

Kanskje er dette alt du trenger for at du får det mer ok igjen - eller kanskje vil det tydeliggjøre for deg selv hva du vil/må gjøre for å få den bistand du måtte trenge fra andre.

Uansett, håper du får utbytte av å skrive og at førjulstiden blir mest mulig ok:-)

[Orio]

Hei Orio! Nei, tape..jeg har vel ikke noe å tape, men jeg vil ikke bli en brysom tidligere pasient heller. Er redd for at jeg blir påtrengende, at han skal føle at han "må" svare. Men, jeg "vet" at han ikke vil kjenne det sånn. Han er veldig flink. Har akkurat nok av hjertet sitt i jobben til at han gjør den godt, men samtidig så mye av hodet sitt der, til at han kan overleve oppgavene han tar på seg. Vi snakket faktisk en del om akkurat det den siste tiden jeg gikk til ham, fordi jeg ble bekymret for *ham*, litt engstelig for at han involverte seg for mye. Men, han er bare sånn som person, og mente han kunne ha godt av litt trening fra "sånne som meg" som sa det jeg tenkte uansett hva det var. Så..kanskje skriver jeg ham noen ord..

Hvordan går det med deg forresten? Jeg er stadig forundret over mitt siste svar til deg, der jeg ble fortvilet over de "mørke" tankene dine og lurte på om du ikke ville fortsette og leve fordi du var nysgjerrig...jeg vet jo egentlig utmerket godt at det ikke er fullt så enkelt. Har tenkt på deg, ganske mye faktisk. Håper det går bedre, eller at du får det bedre snart

Har du skrevet til psykologen enda? Det høres jo ut som du, i hvert fall når du tenker objektivt, mener at det er greit at du kan gjøre det. Som du sier, han kan selv ta ansvar for hvilke oppgaver han tar på seg, og han klarer nok å sette grenser hvis det blir for mye for ham. Kanskje er det å strukturere tankene dine og få sendt det til ham nettopp det du trenger? Hvis du trenger mer hjelp kan han nok hjelpe deg på vei der også, enten ved at du fortsetter hos ham, eller at han hjelper deg å finne et annet tilbud.

Hvordan jeg har det? Må vel si at jeg har det bedre. "Dagen" har vært, og jeg er her fremdeles, så jeg lot på en måte sjansen gå fra meg. Tankene er der fortsatt, men ikke på samme måten. Nå er jeg kommet til et punkt der jeg skjønner at jeg må ta tiden til hjelp. Men håpløsheten slår stadig inn over meg. Jeg prøver i hvert fall, er kommet litt i gang med vanlige, dagligdagse rutiner, ligger ikke lenger bare og ser i taket. Men det føles ikke som det er noe særlig hjelp i det heller.

Jeg så innlegget ditt om lamictal. Jeg TROR det er trygt å prøve en forsiktig opptrapping med tett oppfølging fra lege. Da kan dere i hvert fall oppdage det tidlig hvis du reagerer på det igjen. Håper du snart får det bedre.

[maire]

Har du skrevet til psykologen enda? Det høres jo ut som du, i hvert fall når du tenker objektivt, mener at det er greit at du kan gjøre det. Som du sier, han kan selv ta ansvar for hvilke oppgaver han tar på seg, og han klarer nok å sette grenser hvis det blir for mye for ham. Kanskje er det å strukturere tankene dine og få sendt det til ham nettopp det du trenger? Hvis du trenger mer hjelp kan han nok hjelpe deg på vei der også, enten ved at du fortsetter hos ham, eller at han hjelper deg å finne et annet tilbud.

Hvordan jeg har det? Må vel si at jeg har det bedre. "Dagen" har vært, og jeg er her fremdeles, så jeg lot på en måte sjansen gå fra meg. Tankene er der fortsatt, men ikke på samme måten. Nå er jeg kommet til et punkt der jeg skjønner at jeg må ta tiden til hjelp. Men håpløsheten slår stadig inn over meg. Jeg prøver i hvert fall, er kommet litt i gang med vanlige, dagligdagse rutiner, ligger ikke lenger bare og ser i taket. Men det føles ikke som det er noe særlig hjelp i det heller.

Jeg så innlegget ditt om lamictal. Jeg TROR det er trygt å prøve en forsiktig opptrapping med tett oppfølging fra lege. Da kan dere i hvert fall oppdage det tidlig hvis du reagerer på det igjen. Håper du snart får det bedre.

Hei Orio :-) Jeg har skrevet til psykologen. Blir spennende og se om han svarer, men jeg bryter ikke sammen om han ikke gjør det. Jeg syns det var deilig å skrive ned tankene mine, både om det som går bedre,veldig greit, og det som kanskje lugger litt og ikke går fullt så greit!

Selvfølgelig blir jeg veldig glad om han har mulighet/tid/lyst til å svare meg, men jeg forstår om han rett og slett ikke har tid (og jeg velger å tenke at det er derfor han eventuelt ikke svarer, for dét er lettest for meg å tenke på.)

Jeg har det slettes ikke like tungt nå som da jeg var skikkelig nede sist. Kanskje ser jeg bare "fanden på veggen" fordi jeg er engstelig for å havne der igjen, sakte men sikkert uten å merke det før jeg er LANGT nede. Men, jeg tror jeg har lært å kjenne igjen noe av mønsteret, og at jeg nå er såpass bevisst at jeg ikke vil gå så langt ned i kjelleren igjen.

F.eks har jeg tatt ut litt ekstra ferie nå før jul slik at jeg ikke skal stresse så mye, og jeg er mye flinkere til å si fra til kollegaer at de ikke kan regne med at jeg er villig til å jobbe 150% akkurat nå.

Det som er vanskeligst er døgnrytme og søvn. Jeg sover så dårlig om natta..Og blir veldig sliten om dagen. Tar ikke noe for søvn for øyeblikket. Tankene kverner og kverner, og kverner..Jeg gjør alt det jeg kan for å holde meg i fysisk aktivitet slik at ikke tankene skal ta helt overhånd. Men, det er med blandet hell..

Er glad for at du klorer deg fast, men blir trist ved tanken på at det virker som om du jevnt over har det så tungt? Ingen oppturer?

Har du forsøkt elektrosjokk? Har lest her at det kan være effektivt når ingenting annet hjelper..

vel. Jeg tenker på deg og håper du får det bedre veldig snart.

Vennlig hilsen

[Orio]

Hei Orio :-) Jeg har skrevet til psykologen. Blir spennende og se om han svarer, men jeg bryter ikke sammen om han ikke gjør det. Jeg syns det var deilig å skrive ned tankene mine, både om det som går bedre,veldig greit, og det som kanskje lugger litt og ikke går fullt så greit!

Selvfølgelig blir jeg veldig glad om han har mulighet/tid/lyst til å svare meg, men jeg forstår om han rett og slett ikke har tid (og jeg velger å tenke at det er derfor han eventuelt ikke svarer, for dét er lettest for meg å tenke på.)

Jeg har det slettes ikke like tungt nå som da jeg var skikkelig nede sist. Kanskje ser jeg bare "fanden på veggen" fordi jeg er engstelig for å havne der igjen, sakte men sikkert uten å merke det før jeg er LANGT nede. Men, jeg tror jeg har lært å kjenne igjen noe av mønsteret, og at jeg nå er såpass bevisst at jeg ikke vil gå så langt ned i kjelleren igjen.

F.eks har jeg tatt ut litt ekstra ferie nå før jul slik at jeg ikke skal stresse så mye, og jeg er mye flinkere til å si fra til kollegaer at de ikke kan regne med at jeg er villig til å jobbe 150% akkurat nå.

Det som er vanskeligst er døgnrytme og søvn. Jeg sover så dårlig om natta..Og blir veldig sliten om dagen. Tar ikke noe for søvn for øyeblikket. Tankene kverner og kverner, og kverner..Jeg gjør alt det jeg kan for å holde meg i fysisk aktivitet slik at ikke tankene skal ta helt overhånd. Men, det er med blandet hell..

Er glad for at du klorer deg fast, men blir trist ved tanken på at det virker som om du jevnt over har det så tungt? Ingen oppturer?

Har du forsøkt elektrosjokk? Har lest her at det kan være effektivt når ingenting annet hjelper..

vel. Jeg tenker på deg og håper du får det bedre veldig snart.

Vennlig hilsen

Fint at du skrev til psykologen. Godt gjort. Tror nok han kommer til å svare, hvis ikke han er altfor opptatt. Det kan jo hende også menn har litt å gjøre før jul? For psykologer er det sikkert en ekstra travel tid. Det er så mye elendighet som topper seg rundt juletider.

Det høres fornuftig ut å ta litt ferie nå, så du ikke sliter deg helt ut. Å nedprioritere juleforberedelser er vel ikke et alternativ? Da er det greit å kunne "nedprioritere" jobben litt i denne perioden. Du kan ikke klare alt hele tiden, noen ganger må en velge. Og julen er jo en viktig tid, særlig når en har små barn. Håper dere klarer å kose dere med juleforberedelsene også, ikke bare stresse. (Mitt tips: gjør det som er kos, og dropp resten. Jul blir det uansett.)

Fint å høre at du klarer/prøver å sette grenser for hvor mye du vil gjøre. Håper de du jobber sammen med greier å akseptere det. Og at du greier å sette grenser for deg selv også. Høres ut som du har greid å "snu" i tide denne gangen. Det er ikke lett, det vet jeg.

Hvis du sliter mye med å få sove, bør du kanskje vurdere å ta noe for det?

Meg; Alt er ikke like svart hele tiden, hadde det bra noen timer på mandag(?), og nøt det. Det var lenge siden sist. Men det gikk jo over igjen, da. Urettferdig, egentlig.

Elektrosjokk? Det ga meg nesten sjokk å lese det. Det er jo for folk som er ekstremt deprimert, ikke for sånne som meg. Egentlig kunne jeg jo bare tatt meg sammen (eller synes jeg burde klart å ta meg sammen.)

De gode timene gikk fort, men jeg ser de som et tegn på at ting endelig er i ferd med å snu. Selv om det fortsatt nok kommer til å ta tid, og det sikkert kommer mer motgang underveis, så tror jeg depresjonen er i ferd med å gi seg for denne gang.