Eksponeringsbehandling.

[sukkereplet]

Passer det for alle?

Jeg har snart gått tre år i gruppeterapi med eksponeringsbehandling. Terapeuten er "frelst" og mener det er det eneste rette, og egnet til å løse de fleste problemer. Er ikke villig til å høre på motforestillinger (Prøver jeg å si noe, får jeg svar av typen "det er sykdommen din som gjør at du opplever det sånn") Etter nesten tre år synes jeg at jeg burde ha merket vesentlig, eller i hvert fall tydelig, bedring. Det har jeg ikke gjort, står stort sett på samme sted som før.

Et annet problem er at behandlingen tar absolutt alt jeg har av krefter, så jeg klarer ikke daglige gjøremål i tillegg, som å vaske og rydde, lage mat, ha kontakt med venner. På de områdene synes jeg at jeg fungerer dårligere nå enn jeg gjorde da jeg startet behandlingen.

Om meg selv: jeg sliter med angst i forskjellige former, både mot konkrete ting og generell angst, og en del tvangsproblemer. I tillegg har jeg depresjoner som kommer og går, med påfølgende håpløshetsfølelse og selvmordstanker/planer. Jeg har flere ganger opplevd at en gruppetime (behandlers oppførsel/utsagn) har dyttet meg ned i en ny depresjon. Jeg føler at det blir veldig feil, men i følge behandler skal det være tegn på at behandlingen virker.

Stemmer det? Høres dette ut som en god behandling for meg?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Eksponeringsbehandling i tre år har jeg aldri hørt om.

Eksponering skjer på 1-8 timer.

De fleste kan kureres på en lang sesjon.

[sukkereplet]

Eksponeringsbehandling i tre år har jeg aldri hørt om.

Eksponering skjer på 1-8 timer.

De fleste kan kureres på en lang sesjon.

Jeg tror ikke jeg har misforstått, behandler kaller det selv "eksponeringsbehandling i gruppe". Kanskje det er en litt modifisert versjon?

Har tidligere hatt inntrykk av at eksponering blir brukt i forhold til konkrete fobier, ikke i forhold til generell angst/uro. Tar jeg helt feil?

Jeg er veldig i villrede om hva jeg skal gjøre. Behandler er helt "frelst" på opplegget, så jeg føler meg forpliktet til å si ja til å være med videre. Men så er det alt det andre. Det er mye strev og lite utbytte. Tror jeg kunne fått mer fremgang på andre måter. Har du noen råd om hva jeg bør gjøre?

Kan "feil" behandling rett og slett gjøre ting verre?