Noen som har klart det?

[Gjest cesse]

Noen som har klart og overvinne psykiske problemer? Jeg sliter med angst og har gått i terapi i fire år. Jeg har nå begynt å fått ting i perspektiv og føler at jeg vet hva som skal til for å overvinne problemene mine, men jeg tør ikke ta steget. Jeg er livredd for forandring. Jeg klamrer meg til tryggheten i den situasjonen jeg har. Hva skal til for å ta steget?

[serenity777]

For meg har det mere dreid seg om gode perioder. Har hatt noen av dem, selv om det begynner å bli lenge siden.

[Gjest Flush]

Jeg har. Uten psykologer og stas. Har en historie med incest og psykisk overgrep.

Ble sliten av å grave meg ned, synes synd på megselv, og den voldsomme destruktive tankevirksomheten som ofte resulterte i destruktive handlinger. Var "redd" for masse ting som ikke var "normalt" å være stresset for. Det var så utrolig slitsomt!

Startet med å lokalisere situasjoner der jeg klappet sammen, og la opp ting for å avlede megselv. Feks trente sent på kvelden for å bli sliten og få sove. Det hjelper utrolig å -gjøre- noe i stedet for å sitte å synes synd på seg selv.

Så begynte jeg å forske på selve situasjonene. Tenkte objektivt og subjektivt gjennom de. Fant jo alltid ut at jeg overreagerte!

Så begynte jeg å tenke over hva grunnen til at jeg reagerte sånn var. Sammenliknet oppmot mine opplevelser, og hva jeg kunne gjøre som forebyggende tiltak. En ting er å avlede seg selv fra en vond situasjon, men mye bedre er å ikke oppleve den som vond.

Og med en gang man klarer å avlede seg selv fra de negative opplevelsene, har man mer energi til å prøve å være positiv og å gjøre positive ting. Og det hjelper veldig.

Så jeg opplevde det ikke som et steg å for å bli "bra", men en prosess der man del for del tar tak i segselv og blir kjent med seg selv. Og der man leder seg selv bort fra det som skjedde igår og mot det man vil gjøre imorgen.

Jeg blir jo deprimert og sånn enda, men veldig langt fra sånn som det var på det verste der jeg var suicidal! Det er på en helt annen måte. Nå føler jeg at jeg kjenner megselv godt på fysisk og psykisk og klarer å plassere det vonde som skjer der det hører hjemme.

Hva er det som kjennes betryggende med å ha angst? Hva som er trygghet i den situasjonen? Jeg synes bare det er slitsomt. Det er enklere å bli i det sporet man er i, men ikke tryggere.

[Gjest Helt sikkert]

Tja..., når kan man si at eg problem er overvunnet? Det går opp og ned, og heldigvis ikke bare ned.