Vil jeg klare dette? ( Har håp!)

[Gjest sitrius]

Hei! Jeg er 30år og har store problemer, men likevel håp. Jeg håper at noen tar seg tid til å lese dette fordi jeg så sårt trenger råd/"oppmuntring"/håp.

Jeg har slitt med depresjoner så lenge jeg kan huske (uten behandling). Humøret mitt er ustabilt men ikke i den forstand at jeg er "ekkel" og oppfører meg dårlig ovenfor andre- det går "opp" og "ned". Er dette normalt? Jeg synes selv dette kan ligne cyclotomi eller en "mild" variant av bipolar? Når jeg er "nede" er jeg trist og "bare" nestemt. Når jeg er "oppe" har jeg det bra! -Er glad og tenker mindre. Synes ellers jeg er snill av natur, kansje også dumsnill.

Jeg står på efexor som har god effekt, denne gjør så jeg slipper å ha det så vondt.

Det som imidlertid er mitt store problem er at jeg føler en lengsel og savn etter kontakt med andre mennesker. Men samtidig har jeg så store problemer når jeg er sammen med andre, at jeg heller trekker meg tilbake, alltid gjort det ( dette opplever jeg i form av usikkerhet, dummer meg ut, spenner meg, sier og gjør mye rart o.s.v. Angst??)

Jeg tror dette kan skyldes min svært lave selvtillit: for å gjøre en lang historie kort er jeg trolig preget av en svært dårlig oppvekst uten nærhet og omsorg samt psykiske lidelser i nær familie. Jeg er heller ikke vant til å være sammen med folk, og vet rett og slett ikke hvordan man normalt ter seg sammen med andre. Har hatt litt omgang med andre i forbindelse med grunnskolen og noe jobb men dette har alltid vært vanskelig for meg.

Samtidig har jeg MANGE symptomer på flere personlighetsforstyrrelser. Kjenner meg igjen i de fleste av disse. Hvor stor er evt sannsynligheten for at dette dreier seg om sykdom? Eller er dette normalt? Det er vanskelig for meg selv å svare på, da jeg ikke vet forskjellen.

Jeg prøver å få innsikt i mine problemer, for jeg akter å gå videre. Slik min situasjon er idag har jeg problemer i både privat livet og i yrkeslivet. Jeg føler situasjonen er låst.

Jeg valgte en jobb på kveldstid for å slippe å være sammen med noen, men "møtte veggen" og skal omskoleres- noe jeg faktisk ser frem til. Men samtidig ser jeg mange hindringer også, og er selvfølgelig redd for at mine problemer er for kompliserte til at jeg skal klare dette.

Men jeg ønsker ikke å bli arbeidsufør da jeg egentlig har mye å gi. Jeg har bare aldri fått sjansen. Men for at jeg skal klare dette trenger jeg helt klart hjelp.

Og slik jeg ser det, må jeg først bygge opp selvbildet før jeg klarer å være sosial, dvs fungere noenlunde normalt og være sosial. Er dette helt feil? Og hvordan skal jeg evt klare det? Jeg regner med at også aetat kan hjelpe meg et stykke på vei her, ved f.eks arbeidstrening i skjermet virksomhet. Har snakket litt med dem ang.dette.

Ja!! - jeg har begrensninger, JA! - jeg opplever mye fysisk smerte, og ikke minst psykisk smerte pga alt jeg går igjennom. Og JA! - jeg har det veldig trasig og ser mye håpløshet!! Men jeg skal gjøre alt jeg kan for å nå dette målet!! For å gå hjemme gjør noe med meg det, også..

Nå vil jeg gjerne ha noen synspunkter fra andre, og om det i hele tatt finnes håp for at jeg skal klare å nå dette målet. Jeg er innstilt på at det kansje kan ta tid, og er derfor tålmodig.

Men mitt høyeste ønske er å nå dette målet og kansje en dag få det bra!!

[Gjest tror du kan klare det!]

Jeg kan ikke gi noen konkrete råd, men syns du virker som en sterk person til tross for dine problemer.

Det er håp for deg!

[Gjest Aina E]

Jeg vil anbefale deg coaching og gestaltterapi.

Det er virkelig effektivt på den type problemer du beskriver.

Hos psykolog kan du risikere å grave deg dypt ned i et sammensurium av gamle traumer og foreldrene dine. Mange går i årevis og får litt hjelp, men blir aldri helt ferdig. Andre igjen har god effekt.

Men disse ganske nye terapiformene har vist seg å være utrolig effektive og gir resultater hurtig.

Jeg har prøvd det selv, jeg kjenner flere som har prøvd det. Har ei venninne som utdanner seg til coach og bruker meg som prøvekanin og jeg mener at du virkelig har livet foran deg.

Klart det går, du må bare ta det første skrittet selv :-)

[Gjest sitrius]

Jeg vil anbefale deg coaching og gestaltterapi.

Det er virkelig effektivt på den type problemer du beskriver.

Hos psykolog kan du risikere å grave deg dypt ned i et sammensurium av gamle traumer og foreldrene dine. Mange går i årevis og får litt hjelp, men blir aldri helt ferdig. Andre igjen har god effekt.

Men disse ganske nye terapiformene har vist seg å være utrolig effektive og gir resultater hurtig.

Jeg har prøvd det selv, jeg kjenner flere som har prøvd det. Har ei venninne som utdanner seg til coach og bruker meg som prøvekanin og jeg mener at du virkelig har livet foran deg.

Klart det går, du må bare ta det første skrittet selv :-)

Hei og takk for at du gir meg håp om at jeg skal klare dette. Jeg har søkt på disse terapi formene lest om dem og synes de ser interessante ut. Jeg har for øvrig ikke forsøkt terapi i noen som helst form tidligere.

Vel, det betyr mye for meg at andre gadd å lese dette som for meg er "invadiliserende", om man skal sette ett ord på mine plager. Det tok meg lang tid å få det ned skriftlig for å gjøre en lang historie og mange plager kort. Jeg er heller ikke ute etter "medlidenhet", da dette bare vil føre til at man graver seg enda lenger ned.

Jeg er et positivt tenkende menneske, og føler også at alle mine negative erfaringer på mange måter har gjort meg sterk. Jeg er ikke så opptatt av fortiden min-jeg kan ikke gjøre om den uansett. Det er bare plagene jeg har tatt meg derfra jeg trenger å gjøre noe med.

Jeg har tenkt mye på dette, hva trenger jeg å gjøre for å komme videre osv. Min største utfordring tror jeg blir å bedre selvtilliten for å klare å ta det første steget osv.

Ja,kort sagt bygge meg opp fra bunnen av. Men som sagt trenger jeg hjelp for å klare det, og jeg har store ønsker om å klare det også. Jeg vet at jeg må komme til å jobbe mye med meg selv, i form av terapi og fysisk trening. Men den jobben er jeg villig til å ta!!

Jeg er med dette innlegget mest interessert i å høre om hvordan sjansene mine er for å komme videre med dette, og om hvordan utsiktene til bedring er, når ens situasjon føles så komplisert som min- høre om andres erfaringer osv, for i det hele tatt bli mer styrket av det. Derfor betyr det mye for meg å få noen svar.

Så igjen-takk til alle som leser dette og gir meg håp :-)

[Gjest sitrius]

Det betyr så utrolig mye for meg for en videre prosess om du leser dette. Beklager langt innlegg, men det er for vanskelig å gi en kort beskrivelse. Din formening vil absolutt gi meg et ekstra løft og tro på at jeg kansje klarer dette..Har prøvd å finne svar på egenhånd men det er vanskelig. Hadde dette vært en betal tjeneste ville jeg absolutt betalt for å få svar på dette. MVH meg.

[Gjest sitrius]

Jeg kan ikke gi noen konkrete råd, men syns du virker som en sterk person til tross for dine problemer.

Det er håp for deg!

Takk, jeg har vel i grunnen bare tatt et viktig valg: å ikke grave min egen grav, og heller finne løsninger:)

For uansett hvor ille noe er, er det ingen andre enn man selv som kan gjøre noe med sin egen situasjon for å få det bedre :-)

[Gjest sitrius]

Det betyr så utrolig mye for meg for en videre prosess om du leser dette. Beklager langt innlegg, men det er for vanskelig å gi en kort beskrivelse. Din formening vil absolutt gi meg et ekstra løft og tro på at jeg kansje klarer dette..Har prøvd å finne svar på egenhånd men det er vanskelig. Hadde dette vært en betal tjeneste ville jeg absolutt betalt for å få svar på dette. MVH meg.

Jeg ønsker bare svar på ting dersom dette er mulig, og om hvordan utsikten til evt bedring er ved behandling. Det blir kansje en lang vei å gå for å komme meg dit jeg vil, derfor er det svært viktig for meg å få svar på dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du spør om dette er normal eller en sykdom. Med så mye subjektiv lidelse og nedsatt sosial og arbeidsmessig funksjon, er dette em sykdom.

En ting er sikkert, om du søker hjelp vil du bli klart bedre.

Hvor raskt denne fremgangen går, er vanskelig å si sikkert.

Hvor langt denne fremgangen vil gå, om du blir totalt frisk eller bare betydelig bedre, er heller ikke mulig å svare på. Det avhenger både av deg selv, terapeuten og omstendigheter i livet som en ikke alltid styrer selv.

[Gjest sitrius]

Du spør om dette er normal eller en sykdom. Med så mye subjektiv lidelse og nedsatt sosial og arbeidsmessig funksjon, er dette em sykdom.

En ting er sikkert, om du søker hjelp vil du bli klart bedre.

Hvor raskt denne fremgangen går, er vanskelig å si sikkert.

Hvor langt denne fremgangen vil gå, om du blir totalt frisk eller bare betydelig bedre, er heller ikke mulig å svare på. Det avhenger både av deg selv, terapeuten og omstendigheter i livet som en ikke alltid styrer selv.

HJERTELIG takk for svar. Hva mener du med "subjektiv lidelse" og "omstendigheter i livet en ikke altid styrer selv"? Synes du min "tilstand" høres ille ut eller..??

Kansje kan du også anbefale meg en terapeut som er god på dette? Vet du jobber i n-trønd. er selv fra sør-tr bosatt i hedmark men er villig til å dra langt om mulig. Har fam.der.

Jeg beynte virkelig å miste troen på at dette er noe man kan få hjelp for - at dette ble altfor komplisert til i hele tatt å kunne få svar på..

Selv om det kan høres verre ut skriflig enn det egentlig er så er det desverre slik jeg opplever meg selv og hverdagen. Jeg brukte lang tid på å formulere det så det ble mest "riktig".

Men jeg ønsker ikke å grave min egen grav for det!! Hvorfor gjøre det verre??! Jeg vil så gjerne beholde troen og motivasjonen oppe så lenge jeg kan/klarer.

Som du skriver kan jeg helt klart bli bedre. Og det er bedre enn "ingenting".D betyr mye for meg å kunne fungere bedre enn jeg gjør pr idag. Og dette har du nettopp gitt meg et håp om. Det betyr mer for meg enn du aner.

Jeg er innstilt på at dette kan ta laaang tid: jeg kan gjerne bruke mange år enda på dette, bare håpet er der. Og d har du nettopp gitt meg. Det er også viktig for meg å ikke ha for mange "baller" i lufta samtidig, for da mister jeg dem bare. Og det er ikke det som er poenget.

Ja, jeg tar gjerne i mot hjelp!! Er ikke noe jeg heller vil, enn å få det -iallefall-bedre.

[Gjest sitrius]

Du spør om dette er normal eller en sykdom. Med så mye subjektiv lidelse og nedsatt sosial og arbeidsmessig funksjon, er dette em sykdom.

En ting er sikkert, om du søker hjelp vil du bli klart bedre.

Hvor raskt denne fremgangen går, er vanskelig å si sikkert.

Hvor langt denne fremgangen vil gå, om du blir totalt frisk eller bare betydelig bedre, er heller ikke mulig å svare på. Det avhenger både av deg selv, terapeuten og omstendigheter i livet som en ikke alltid styrer selv.

Eller forstått dette riktig:

Subjektive lidelser = MIN oppfatning av MINE plager??

At det i denne sammenhengen er JEG som gjør dette til noe "sykt"?

I så fall vil jeg begrunne dette med at jeg bare prøver å komme meg videre i livet fordi jeg lenge har stått på stedet hvil, og at jeg med dette kun prøver å "utelukke" div.ting.

Fordi om en har sympt. på div sykd. trenger ikke dette bety at en dermed har denne. Jeg vet at mange kan kjenne seg igjen i mange symptomer og likevel være 100% frisk.

Var det dumt av meg å "blottlegge" meg selv på denne måten og spørre om noe så "dumt"?

Hvis jeg har misforstått så beklager jeg virkelig dette.

[Gjest skal]

Eller forstått dette riktig:

Subjektive lidelser = MIN oppfatning av MINE plager??

At det i denne sammenhengen er JEG som gjør dette til noe "sykt"?

I så fall vil jeg begrunne dette med at jeg bare prøver å komme meg videre i livet fordi jeg lenge har stått på stedet hvil, og at jeg med dette kun prøver å "utelukke" div.ting.

Fordi om en har sympt. på div sykd. trenger ikke dette bety at en dermed har denne. Jeg vet at mange kan kjenne seg igjen i mange symptomer og likevel være 100% frisk.

Var det dumt av meg å "blottlegge" meg selv på denne måten og spørre om noe så "dumt"?

Hvis jeg har misforstått så beklager jeg virkelig dette.

All lidelse er subjektiv.

[Gjest sitrius]

All lidelse er subjektiv.

Mulig jeg er dum, men kan du utdyppe dette litt mer?

[Gjest skal]

Mulig jeg er dum, men kan du utdyppe dette litt mer?

Prøvde, men ordene ville ikke helt, så kortet det ned.. Men gjør et forsøk.

Lidelse er ikke noe man kan oppfatte objektivt. Man kan ikke si at "else" lider 5 mens "per" lider 7. Det eneste målet man har på lidelse, er den som lider sin beskrivelse.

Og det er et viktig mål når det gjelder psykisk sykdom, iallfall en del av de. Det er på mange måter det som er avgjørende for om man er syk eller ikke, eller om man trenger behandling eller ikke.

Det, sammen med hvordan man fungerer. Funksjonen lar seg lettere måle objektivt. den synes, iallfall tildels. Lidelsen synes bare i menneskets uttrykk for den.

Du er den eneste som kn si om du lider og hvor mye.

Og uttrykket er ikke lidelsen.. Vet ikke om det ble noe klarere..

[Gjest sitrius]

Prøvde, men ordene ville ikke helt, så kortet det ned.. Men gjør et forsøk.

Lidelse er ikke noe man kan oppfatte objektivt. Man kan ikke si at "else" lider 5 mens "per" lider 7. Det eneste målet man har på lidelse, er den som lider sin beskrivelse.

Og det er et viktig mål når det gjelder psykisk sykdom, iallfall en del av de. Det er på mange måter det som er avgjørende for om man er syk eller ikke, eller om man trenger behandling eller ikke.

Det, sammen med hvordan man fungerer. Funksjonen lar seg lettere måle objektivt. den synes, iallfall tildels. Lidelsen synes bare i menneskets uttrykk for den.

Du er den eneste som kn si om du lider og hvor mye.

Og uttrykket er ikke lidelsen.. Vet ikke om det ble noe klarere..

joda.. :-)

[Gjest Liza i London]

Mulig jeg er dum, men kan du utdyppe dette litt mer?

Naa er jeg verken NHD eller skal...men blander meg naa inn likevel.

All lidelse er subjektiv fordi det er subjektet som opplever den.

men det betyr ikke at den ikke eksisterer. Det er som smerter etter en operasjon...ingen stiller sporsmaal ved hvorvidt den ekstisterer,men det er bare den ny-opererte som kjenner den!

Selvsagt kan du bli bedre!

Det som er det viktigste er ikke akkurat terapi form,men at du finner en terapeut som du "klaffer med"...det er denne relasjonen som er den viktigste faktor i en vellykket terapi.

Om dere "passer sammen" avgjoer nok ogsaa hvaslags terapiform som er best for deg...er du sterkt maalfokusert, vil du vel sannsynligvis ha flere likhetstrekk med en kognitiv (atferds) orientert terapeut. Er du mer opptatt av refleksjonene og selve "reisen" gjennom tilfriskningsprossessen...da kanskje psykodynamisk.OSV

Staa paa!

det finnes masse gode terapeuter

[Gjest skal]

joda.. :-)

Godt.. Ikke de letteste tingene å forklare! Er så tydelig inni hodet mitt, men - du vet sikkert..

[Gjest skal]

Naa er jeg verken NHD eller skal...men blander meg naa inn likevel.

All lidelse er subjektiv fordi det er subjektet som opplever den.

men det betyr ikke at den ikke eksisterer. Det er som smerter etter en operasjon...ingen stiller sporsmaal ved hvorvidt den ekstisterer,men det er bare den ny-opererte som kjenner den!

Selvsagt kan du bli bedre!

Det som er det viktigste er ikke akkurat terapi form,men at du finner en terapeut som du "klaffer med"...det er denne relasjonen som er den viktigste faktor i en vellykket terapi.

Om dere "passer sammen" avgjoer nok ogsaa hvaslags terapiform som er best for deg...er du sterkt maalfokusert, vil du vel sannsynligvis ha flere likhetstrekk med en kognitiv (atferds) orientert terapeut. Er du mer opptatt av refleksjonene og selve "reisen" gjennom tilfriskningsprossessen...da kanskje psykodynamisk.OSV

Staa paa!

det finnes masse gode terapeuter

*vinker*

[Gjest Liza i London]

*vinker*

*vinke tilbake*

[Gjest skal]

Naa er jeg verken NHD eller skal...men blander meg naa inn likevel.

All lidelse er subjektiv fordi det er subjektet som opplever den.

men det betyr ikke at den ikke eksisterer. Det er som smerter etter en operasjon...ingen stiller sporsmaal ved hvorvidt den ekstisterer,men det er bare den ny-opererte som kjenner den!

Selvsagt kan du bli bedre!

Det som er det viktigste er ikke akkurat terapi form,men at du finner en terapeut som du "klaffer med"...det er denne relasjonen som er den viktigste faktor i en vellykket terapi.

Om dere "passer sammen" avgjoer nok ogsaa hvaslags terapiform som er best for deg...er du sterkt maalfokusert, vil du vel sannsynligvis ha flere likhetstrekk med en kognitiv (atferds) orientert terapeut. Er du mer opptatt av refleksjonene og selve "reisen" gjennom tilfriskningsprossessen...da kanskje psykodynamisk.OSV

Staa paa!

det finnes masse gode terapeuter

"er du sterkt maalfokusert, vil du vel sannsynligvis ha flere likhetstrekk med en kognitiv (atferds) orientert terapeut. Er du mer opptatt av refleksjonene og selve "reisen" gjennom tilfriskningsprossessen...da kanskje psykodynamisk."

Endelig!! Som jeg har lengtet etter den forklaringen der! Takker!

(sorry at jeg ikke leste i sted, ble så opptatt av vinkingen *rødmer*)

[Gjest sitrius]

Godt.. Ikke de letteste tingene å forklare! Er så tydelig inni hodet mitt, men - du vet sikkert..

jepp:-) Ble litt mere oppklarende da