Vil jeg klare dette? ( Har håp!)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Eller forstått dette riktig:

Subjektive lidelser = MIN oppfatning av MINE plager??

At det i denne sammenhengen er JEG som gjør dette til noe "sykt"?

I så fall vil jeg begrunne dette med at jeg bare prøver å komme meg videre i livet fordi jeg lenge har stått på stedet hvil, og at jeg med dette kun prøver å "utelukke" div.ting.

Fordi om en har sympt. på div sykd. trenger ikke dette bety at en dermed har denne. Jeg vet at mange kan kjenne seg igjen i mange symptomer og likevel være 100% frisk.

Var det dumt av meg å "blottlegge" meg selv på denne måten og spørre om noe så "dumt"?

Hvis jeg har misforstått så beklager jeg virkelig dette.

Subjektiv lidelse = du lider.

Det finnes lidelser hvor det først og fremst er andre som lider, feks psykopati.

[Gjest sitrius]

Subjektiv lidelse = du lider.

Det finnes lidelser hvor det først og fremst er andre som lider, feks psykopati.

Ok.. skjønner.. og hjertelig takk for at du har tatt deg tid til å svare, det betyr mye for meg..HVA TROR DU DETTE DREIER SEG OM DA? Jeg vil så gjerne komme meg videre i livet men jeg kan heller ikke ha for mange baller i lufta samtidig, for da mister jeg dem bare, og det er jo ikke meningen. Kjenner du til noen som er gode på dette?

Jeg vet hva psykopati er.. tror ikke at andre lider pga meg da..men dette er min oppfatning. Er ikke andre som tar avstand- men jeg fordi jeg har probl med å takle situasjoner.. Sier med dette ikke at du har påstått dette:-)

Selv tror jeg vel egentlig at dette kan dreie seg mer om sosial angst kansje. Jeg setter stor pris på at du er ærlig. Har lest mange av svarene dine, og setter pris på din oppriktighet.

[Gjest sitrius]

Subjektiv lidelse = du lider.

Det finnes lidelser hvor det først og fremst er andre som lider, feks psykopati.

Ok.. skjønner.. og hjertelig takk for at du har tatt deg tid til å svare, det betyr mye for meg..HVA TROR DU DETTE DREIER SEG OM DA? Jeg vil så gjerne komme meg videre i livet men jeg kan heller ikke ha for mange baller i lufta samtidig, for da mister jeg dem bare, og det er jo ikke meningen. Kjenner du til noen som er gode på dette?

Jeg vet hva psykopati er.. tror ikke at andre lider pga meg da..men dette er min oppfatning. Er ikke andre som tar avstand- men jeg fordi jeg har probl med å takle situasjoner.. Sier med dette ikke at du har påstått dette:-)

Selv tror jeg vel egentlig at dette kan dreie seg mer om sosial angst kansje. Jeg setter stor pris på at du er ærlig. Har lest mange av svarene dine, og setter pris på din oppriktighet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ok.. skjønner.. og hjertelig takk for at du har tatt deg tid til å svare, det betyr mye for meg..HVA TROR DU DETTE DREIER SEG OM DA? Jeg vil så gjerne komme meg videre i livet men jeg kan heller ikke ha for mange baller i lufta samtidig, for da mister jeg dem bare, og det er jo ikke meningen. Kjenner du til noen som er gode på dette?

Jeg vet hva psykopati er.. tror ikke at andre lider pga meg da..men dette er min oppfatning. Er ikke andre som tar avstand- men jeg fordi jeg har probl med å takle situasjoner.. Sier med dette ikke at du har påstått dette:-)

Selv tror jeg vel egentlig at dette kan dreie seg mer om sosial angst kansje. Jeg setter stor pris på at du er ærlig. Har lest mange av svarene dine, og setter pris på din oppriktighet.

Ut fra dine innlegg etter det opprinnelige spørsmålet, er jeg mest tilbøyelig til å tro at dette dreier seg om en personlighetsforstyrrelse.

Mest sannsynlig emosjonelt ustabil. Dette påstår jeg ikke, men på din oppfordring sier jeg det jeg tror mest på.

[Gjest sitrius]

Ut fra dine innlegg etter det opprinnelige spørsmålet, er jeg mest tilbøyelig til å tro at dette dreier seg om en personlighetsforstyrrelse.

Mest sannsynlig emosjonelt ustabil. Dette påstår jeg ikke, men på din oppfordring sier jeg det jeg tror mest på.

Jeg er egentlig ikke typen til å mase til "vanlig".. er egentlig utrolig sjenert og jeg sitter med en følelse av å være "flau" nå.. at jeg rett og slett har mast og vært utålmodig..Hadde ikke gjort dette hvis jeg ikke var anonym, for å si det slik..

Håpet bare å finne noen svar,er så forvirra som det går an å bli..

[Gjest sitrius]

Ut fra dine innlegg etter det opprinnelige spørsmålet, er jeg mest tilbøyelig til å tro at dette dreier seg om en personlighetsforstyrrelse.

Mest sannsynlig emosjonelt ustabil. Dette påstår jeg ikke, men på din oppfordring sier jeg det jeg tror mest på.

Jeg har nå lest endel om det du tror dette dreier seg om.

Og jeg kan for så vidt være enig med deg. Jeg har nok "svingende følelser", er oppe og nede. Jeg kan også være impulsiv, men ikke i negativ forstand. Dette skrev jeg også noe om. Jeg tror aldri jeg har såret noen og jeg har heller aldri gjort noe galt.

Har derimot fått bekreftelser på det motsatte, at jeg er for snill osv.. Jeg har alltid vært redd for nye ting, og heller holdt meg unna dette osv. Det er mye som har føltes skremmende i livet som jeg heller har valgt å holde meg unna, for på denne måten å "beskytte" meg selv. Jeg drikker ikke engang alkohol eller røyker!! Er så redd for konsekvensene.

I det daglige tenker jeg altså gjennom mine konsekvenser av det jeg gjør, og dette er oppriktig og ærlig fra min side. Og som sagt - grunnen til at jeg våget å mase her inne er at jeg er anonym. Jeg hadde aldri gjort dette i "virkeligheten".

Jeg prøver ikke med dette å forsvare meg selv fra å ha en slik diagnose som du kansje kan tro. Er det dette så aksepterer jeg det, og vil absolutt gjøre noe med det. Men jeg prøver bare å gi deg et bilde av meg selv.

F.eks så bor jeg sammen med en som mange har sagt at jeg må komme meg fra. Må finne meg i å få mye vondt slengt etter meg osv. Men jeg har faktisk aldri såret ham, selv om han har såret meg mye. Og jeg har heller aldri reagert negativt ovenfor andre i den forstand at jeg har såret noen. Derimot har jeg blitt såret mange ganger selv- men aldri sagt noe. Jeg har bare tatt det til meg og jobbet m meg selv. Jeg har heller aldri kranglet m mine foreldre eller noe sånt.

Om du velger å "tro" på dette jeg skriver, er opp til deg. Du er for all del ikke forpliktet til å hjelpe meg. Og jeg forstår også at her er mange om beinet osv. (derfor den flaue følelsen).

Men som sagt-jeg datt langt nede nå..

Jeg vet at det er svært viktig at man er ærlig for i det hele tatt å kunne komme noen vei. Og det er jeg virkelig. Skulle ønske du hadde sett meg i stedet for å si det slik. Kansje hadde du fått et annet "bilde" av meg..

Det er lite som skal til før jeg blir såret. Som f.eks nå: nå datt jeg langt ned men jeg er også glad for din oppriktighet, og det er viktig for meg for at dette skal bli "korrekt". Så dette takler jeg.

[Gjest sitrius]

Jeg har nå lest endel om det du tror dette dreier seg om.

Og jeg kan for så vidt være enig med deg. Jeg har nok "svingende følelser", er oppe og nede. Jeg kan også være impulsiv, men ikke i negativ forstand. Dette skrev jeg også noe om. Jeg tror aldri jeg har såret noen og jeg har heller aldri gjort noe galt.

Har derimot fått bekreftelser på det motsatte, at jeg er for snill osv.. Jeg har alltid vært redd for nye ting, og heller holdt meg unna dette osv. Det er mye som har føltes skremmende i livet som jeg heller har valgt å holde meg unna, for på denne måten å "beskytte" meg selv. Jeg drikker ikke engang alkohol eller røyker!! Er så redd for konsekvensene.

I det daglige tenker jeg altså gjennom mine konsekvenser av det jeg gjør, og dette er oppriktig og ærlig fra min side. Og som sagt - grunnen til at jeg våget å mase her inne er at jeg er anonym. Jeg hadde aldri gjort dette i "virkeligheten".

Jeg prøver ikke med dette å forsvare meg selv fra å ha en slik diagnose som du kansje kan tro. Er det dette så aksepterer jeg det, og vil absolutt gjøre noe med det. Men jeg prøver bare å gi deg et bilde av meg selv.

F.eks så bor jeg sammen med en som mange har sagt at jeg må komme meg fra. Må finne meg i å få mye vondt slengt etter meg osv. Men jeg har faktisk aldri såret ham, selv om han har såret meg mye. Og jeg har heller aldri reagert negativt ovenfor andre i den forstand at jeg har såret noen. Derimot har jeg blitt såret mange ganger selv- men aldri sagt noe. Jeg har bare tatt det til meg og jobbet m meg selv. Jeg har heller aldri kranglet m mine foreldre eller noe sånt.

Om du velger å "tro" på dette jeg skriver, er opp til deg. Du er for all del ikke forpliktet til å hjelpe meg. Og jeg forstår også at her er mange om beinet osv. (derfor den flaue følelsen).

Men som sagt-jeg datt langt nede nå..

Jeg vet at det er svært viktig at man er ærlig for i det hele tatt å kunne komme noen vei. Og det er jeg virkelig. Skulle ønske du hadde sett meg i stedet for å si det slik. Kansje hadde du fått et annet "bilde" av meg..

Det er lite som skal til før jeg blir såret. Som f.eks nå: nå datt jeg langt ned men jeg er også glad for din oppriktighet, og det er viktig for meg for at dette skal bli "korrekt". Så dette takler jeg.

Dette blir masete.Vet det.D føles fryktelig galt.Er lei meg for det (og jeg tør nesten ikke sende dette.) men d føles så viktig å få det med..så jeg skal gi meg etterpå.

Jeg håper jo at du svarer,men forlanger det ikke, jeg vet som sagt at her er mange om beinet.

Så spm.mitt er bare om du fortsatt synes dette høres ut som du tror. I så fall er det akseptabelt.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette blir masete.Vet det.D føles fryktelig galt.Er lei meg for det (og jeg tør nesten ikke sende dette.) men d føles så viktig å få det med..så jeg skal gi meg etterpå.

Jeg håper jo at du svarer,men forlanger det ikke, jeg vet som sagt at her er mange om beinet.

Så spm.mitt er bare om du fortsatt synes dette høres ut som du tror. I så fall er det akseptabelt.

Med de siste opplysningene du kom meg, frafaller jeg de tanker om diagnose jeg ga i forrige svar.

Jeg har ingen alternative teorier.

Du må få din utredning hos en spesialist i RL.

[Gjest sitrius]

Med de siste opplysningene du kom meg, frafaller jeg de tanker om diagnose jeg ga i forrige svar.

Jeg har ingen alternative teorier.

Du må få din utredning hos en spesialist i RL.

..og takk for at du tok deg tid til å forsøke å svare meg..

Må nok innrømme at jeg er glad du svarte meg nå ;-) for jeg følte meg nok litt misforstått. Visste ikke helt hvordan du som lege satt bak dataen og tenkte om meg:

"Hysterisk" osv.. Måten du svarte på ga et negativt inntrykk av meg selv, men jeg visste jo heller ikke om det egentlig var slik jeg burde tolke svaret ditt. Så jeg trøstet meg med det.

Og så tenkte jeg: "hvis jeg,- fordi jeg har vanskelig for å finne riktige ord,- skal bli misforstått - vet jeg ikke om jeg tør søke hjelp i frykt for å bli så misforstått at dette kan få "drastiske" konsekvenser". Men dette var bare tanker fordi jeg datt så langt ned..

Derfor er jeg glad du svarte spes. på dette. Er nok bedre å ta dette muntlig. :-)

Ellers vil jeg avsllutte dette med å si at dersom du personlig vil gjøre deg et "annerledes" og kansje "bedre" inntrykk av meg så kan du gå inn på: lommelegen.no - og se innlegget mitt der ("sliten men optimistisk")

Samt få ønske deg en god jul.

[Gjest skal]

..og takk for at du tok deg tid til å forsøke å svare meg..

Må nok innrømme at jeg er glad du svarte meg nå ;-) for jeg følte meg nok litt misforstått. Visste ikke helt hvordan du som lege satt bak dataen og tenkte om meg:

"Hysterisk" osv.. Måten du svarte på ga et negativt inntrykk av meg selv, men jeg visste jo heller ikke om det egentlig var slik jeg burde tolke svaret ditt. Så jeg trøstet meg med det.

Og så tenkte jeg: "hvis jeg,- fordi jeg har vanskelig for å finne riktige ord,- skal bli misforstått - vet jeg ikke om jeg tør søke hjelp i frykt for å bli så misforstått at dette kan få "drastiske" konsekvenser". Men dette var bare tanker fordi jeg datt så langt ned..

Derfor er jeg glad du svarte spes. på dette. Er nok bedre å ta dette muntlig. :-)

Ellers vil jeg avsllutte dette med å si at dersom du personlig vil gjøre deg et "annerledes" og kansje "bedre" inntrykk av meg så kan du gå inn på: lommelegen.no - og se innlegget mitt der ("sliten men optimistisk")

Samt få ønske deg en god jul.

Bare fikk lyst til å svare litt til deg fordi jeg kjenner meg igjen i om ikke alt, så mye av det du skriver.

Kan beskrives litt som eupf inni men ikke utenpå. Var det litt sånn du tenkte når du leste om den? Nærmeste jeg kommer noen diagnose er vel komleks PST. Vet ikke om den er ofisiell enda.

Men handler mye om problemer med å regulere følelser, problemer med tillit, mye skam, dårlig eller liten kroppsfølelse, konsentrasjonsproblemer, depresjon knyttet til både sorg og håpløshet, dissosiasjonsproblemer, + klassiske pst-symtomer som flashbacks, uro/på vakt osv.

Vet ikke om du kjenner deg igjen. Men uasett - det er hjelp å få, enten man passer inn i diagnoser eller ikke.

Her er det legen som skriver diagnose (sykemelding osv) men legen vet ikke så mye. H*n er ingen god lytter og jeg er dårlig på å si ting. Men har funket alikevel.

Psykologen er ikke så opptatt av diagnoser, men heldigvis virker behandlingen alikevel. Mestrer fler og fler områder av livet! Viktigste er at vi er ganske enig om problemene,og jobber med dem. Uten å måtte sette lapp på de. Funker det og.

Håper du får den hjelpen du fortjener - den finnes!

Masse lykke til fra en som er på vei!

[Gjest sitrius]

Bare fikk lyst til å svare litt til deg fordi jeg kjenner meg igjen i om ikke alt, så mye av det du skriver.

Kan beskrives litt som eupf inni men ikke utenpå. Var det litt sånn du tenkte når du leste om den? Nærmeste jeg kommer noen diagnose er vel komleks PST. Vet ikke om den er ofisiell enda.

Men handler mye om problemer med å regulere følelser, problemer med tillit, mye skam, dårlig eller liten kroppsfølelse, konsentrasjonsproblemer, depresjon knyttet til både sorg og håpløshet, dissosiasjonsproblemer, + klassiske pst-symtomer som flashbacks, uro/på vakt osv.

Vet ikke om du kjenner deg igjen. Men uasett - det er hjelp å få, enten man passer inn i diagnoser eller ikke.

Her er det legen som skriver diagnose (sykemelding osv) men legen vet ikke så mye. H*n er ingen god lytter og jeg er dårlig på å si ting. Men har funket alikevel.

Psykologen er ikke så opptatt av diagnoser, men heldigvis virker behandlingen alikevel. Mestrer fler og fler områder av livet! Viktigste er at vi er ganske enig om problemene,og jobber med dem. Uten å måtte sette lapp på de. Funker det og.

Håper du får den hjelpen du fortjener - den finnes!

Masse lykke til fra en som er på vei!

For å være helt ærlig vet jeg ikke lenger..Er forvirret og har liksom mistet litt av "gløden" til å gå videre med dette nå..jeg sitter igjen med en "håpløs" følelse og har ramla så utrolig langt..

Nesten så jeg angrer meg for at jeg våget å "si" dette. Men er greit siden jeg er anonym..

Takk for at du prøver å gi meg et håp iallefall..

Er mye trøst i det skjønner du:-)

Klem fra

[Gjest sitrius]

Ut fra dine innlegg etter det opprinnelige spørsmålet, er jeg mest tilbøyelig til å tro at dette dreier seg om en personlighetsforstyrrelse.

Mest sannsynlig emosjonelt ustabil. Dette påstår jeg ikke, men på din oppfordring sier jeg det jeg tror mest på.

Til Nils Håvard Dahl. Jeg har nå fått dette litt mer på avstand og forstår godt at du ikke vil uttale deg mer ang dette, og det ønsker jeg heller ikke at du skal gjøre.

Jeg skriver dette bare for å gi en beklagelse for "rotet"jeg stelte istand..For det er en vond følelse for meg å vite at dette ble bare rot og "misforståelser"-fra min side..

Må bare få det ut for at ikke dette skal bli "hengende" igjen.

Jeg tror uansett du har rett i dine "mistanker" og regner m jeg kommer til å få mye å jobbe m når d gjelder meg selv. For ja-jeg er utrolig sårbar. Men bare når jeg er deprimert..noe jeg har vært en stund. Men-jeg tror aldri jeg har gjort noen vondt da.. så jeg får ikke håpe at du tror det om meg iallefall :-) (m dette antyder jeg ikke at du gjør det..) Det er vel bare så utrolig viktig for meg å vite at noen ikke synes vondt om meg. Men regner med at dette også er en del av dette..

Måtte som sagt bare få det ut. Jeg er sikker på at du er en dyktig fagmann bak den "tøffe" masken.

MVH

[Gjest sitrius]

Ut fra dine innlegg etter det opprinnelige spørsmålet, er jeg mest tilbøyelig til å tro at dette dreier seg om en personlighetsforstyrrelse.

Mest sannsynlig emosjonelt ustabil. Dette påstår jeg ikke, men på din oppfordring sier jeg det jeg tror mest på.

Til Nils Håvard Dahl. Jeg har nå fått dette litt mer på avstand og forstår godt at du ikke vil uttale deg mer ang dette, og det ønsker jeg heller ikke at du skal gjøre.

Jeg skriver dette bare for å gi en beklagelse for "rotet"jeg stelte istand..For det er en vond følelse for meg å vite at dette ble bare rot og "misforståelser"-fra min side..

Må bare få det ut for at ikke dette skal bli "hengende" igjen.

Jeg tror uansett du har rett i dine "mistanker" og regner m jeg kommer til å få mye å jobbe m når d gjelder meg selv. For ja-jeg er utrolig sårbar. Men bare når jeg er deprimert..noe jeg har vært en stund. Men-jeg tror aldri jeg har gjort noen vondt da.. så jeg får ikke håpe at du tror det om meg iallefall :-) (m dette antyder jeg ikke at du gjør det..) Det er vel bare så utrolig viktig for meg å vite at noen ikke synes vondt om meg. Men regner med at dette også er en del av dette..

Måtte som sagt bare få det ut.Beklager. Jeg er sikker på at du er en dyktig fagmann bak den "tøffe" masken.

MVH

[Gjest sitrius]

Bare fikk lyst til å svare litt til deg fordi jeg kjenner meg igjen i om ikke alt, så mye av det du skriver.

Kan beskrives litt som eupf inni men ikke utenpå. Var det litt sånn du tenkte når du leste om den? Nærmeste jeg kommer noen diagnose er vel komleks PST. Vet ikke om den er ofisiell enda.

Men handler mye om problemer med å regulere følelser, problemer med tillit, mye skam, dårlig eller liten kroppsfølelse, konsentrasjonsproblemer, depresjon knyttet til både sorg og håpløshet, dissosiasjonsproblemer, + klassiske pst-symtomer som flashbacks, uro/på vakt osv.

Vet ikke om du kjenner deg igjen. Men uasett - det er hjelp å få, enten man passer inn i diagnoser eller ikke.

Her er det legen som skriver diagnose (sykemelding osv) men legen vet ikke så mye. H*n er ingen god lytter og jeg er dårlig på å si ting. Men har funket alikevel.

Psykologen er ikke så opptatt av diagnoser, men heldigvis virker behandlingen alikevel. Mestrer fler og fler områder av livet! Viktigste er at vi er ganske enig om problemene,og jobber med dem. Uten å måtte sette lapp på de. Funker det og.

Håper du får den hjelpen du fortjener - den finnes!

Masse lykke til fra en som er på vei!

Til skal. Nå har jeg fått dette mer på avstand. Og ja-jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Har borderline inni meg, og ikke utenpå. Jeg har store probl med å "få" ut ting; frustrasjon, sinne, sorg, glede- og blir gående m dette inni meg. Jeg tror det er dette som gjør meg utmattet. Så jo bare reaksjonen etter nhd sin uttale. Jeg ble VELDIG lei meg og tåler ikke kritikk..

Håper det er like mye håp for meg også..godt å høre at du har klart det også!! Har du hatt det slik hele livet eller?? Og hvor lenge har du gått til beh.?

Ønsker deg også lykke til videre..

MVH

MVH

[Gjest skal]

Til skal. Nå har jeg fått dette mer på avstand. Og ja-jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Har borderline inni meg, og ikke utenpå. Jeg har store probl med å "få" ut ting; frustrasjon, sinne, sorg, glede- og blir gående m dette inni meg. Jeg tror det er dette som gjør meg utmattet. Så jo bare reaksjonen etter nhd sin uttale. Jeg ble VELDIG lei meg og tåler ikke kritikk..

Håper det er like mye håp for meg også..godt å høre at du har klart det også!! Har du hatt det slik hele livet eller?? Og hvor lenge har du gått til beh.?

Ønsker deg også lykke til videre..

MVH

MVH

Ja, eller siden jeg var fire-fem år. Sitter fast i mye enda, men det går fremover, langsomt men sikkert.

Har gått i behandling i nesten to år nå.

Kjenner igjen dine reaksjoner, blir sånn innimellom. Kan bli skikkelig hysterisk. Men bare inni. Og her, i all anonymitet går det avogtil å ta det ut og.

Let til du finner en bra behandler, det er verd det!

[Gjest sitrius]

Ja, eller siden jeg var fire-fem år. Sitter fast i mye enda, men det går fremover, langsomt men sikkert.

Har gått i behandling i nesten to år nå.

Kjenner igjen dine reaksjoner, blir sånn innimellom. Kan bli skikkelig hysterisk. Men bare inni. Og her, i all anonymitet går det avogtil å ta det ut og.

Let til du finner en bra behandler, det er verd det!

Ja jeg skal lete..

Misforstå meg riktig - men er godt å høre man er flere da..ER du slik hele tida, eller bare når du er depr.?

Godt for deg at du kommer deg videre i livet..Var d du selv som fant ut av dette...??

[Gjest skal]

Ja jeg skal lete..

Misforstå meg riktig - men er godt å høre man er flere da..ER du slik hele tida, eller bare når du er depr.?

Godt for deg at du kommer deg videre i livet..Var d du selv som fant ut av dette...??

Nei, ikke akkurat.. Gikk til slutt inn i en alvorlig depresjon. Sov nesten ikke. Hadde klart å holde både følelser og minner i sjakk så lenge, men til slutt gikk det ikke. Holdt på å gå gale.

Men hadde et godt nettverk som hjalp meg da. Dyttet meg til legen. Fikk cipralex som hjalp litt både på depresjonen og flashbacks som jeg slet med hele tiden da. Og ble nærmest geleidet til psykologen.

Det var redningsplanken jeg trengte, og siden har jeg klatret og sklidd kan du si. Tar tid å finne ut av ting og klarer det ikke alene.

Om jeg er slik hele tiden eller bare når jeg er depr.. vanskelig spm faktisk. Kjennes nesten litt motsatt. Altså som om følelsesstormene drar meg ned i depresjon? Så forsterker de hverandre.

Men det er der ellers og, men merker mindre til det, er bra på å ikke kjenne etter. Men var bedre" på det før..

Du da? Har du det bra når du ikke er deprimert?

[Gjest sitrius]

Nei, ikke akkurat.. Gikk til slutt inn i en alvorlig depresjon. Sov nesten ikke. Hadde klart å holde både følelser og minner i sjakk så lenge, men til slutt gikk det ikke. Holdt på å gå gale.

Men hadde et godt nettverk som hjalp meg da. Dyttet meg til legen. Fikk cipralex som hjalp litt både på depresjonen og flashbacks som jeg slet med hele tiden da. Og ble nærmest geleidet til psykologen.

Det var redningsplanken jeg trengte, og siden har jeg klatret og sklidd kan du si. Tar tid å finne ut av ting og klarer det ikke alene.

Om jeg er slik hele tiden eller bare når jeg er depr.. vanskelig spm faktisk. Kjennes nesten litt motsatt. Altså som om følelsesstormene drar meg ned i depresjon? Så forsterker de hverandre.

Men det er der ellers og, men merker mindre til det, er bra på å ikke kjenne etter. Men var bedre" på det før..

Du da? Har du det bra når du ikke er deprimert?

Hei igjen, er vondt å ha det slik da.. men godt du kom deg til psykolog så du får hjelp. Enda bedre er det at du klarer å beholde håpet.. Og at du ser at dette funker.

Hvilken respons har du fått fra dine nærmeste i denne prosessen? - ser at du har et nettverk som har hjulpet deg. Og det tror jeg er veldig viktig..Klarer du å være deg selv, på godt og vondt? :-)

Mitt nettverk består for det meste av familien. Jeg kunne kansje hatt et større nettverk enn jeg har hvis jeg hadde "orket".

Jeg får ofte meldinger og tlf fra folk som gjerne vil at jeg skal komme på besøk osv. Har fått endel positiv respons fra folk..Men det er dette mindreverdskomplekset som sliter veldig på meg.

Det sliter veldig på meg de gangene jeg prøver å være sosial..Selv om jeg synes dette er veldig hyggelig. Jeg blir veldig usikker fordi jeg føler meg så dum og mindreverdig- alle er mye glupere enn meg liksom..skuldrene er også langt oppi nakken osv..

Over tid gjør dette meg deprimert, virker det som. Og det er DA jeg sliter med følelsene. Ellers kontrollerer jeg følelsene bra, og klarer å holde negative tanker unna....

Skjer noe negativt, f.eks at jeg blir såret i en "god" periode - så takler jeg dette og tenker rimelig fornuftig. Tror jeg iallfall da..Hvis jeg ikke bare kaster dem i "sekken" fordi jeg ikke "tør" å kjenne på de da. Jeg har tenkt endel på om det er rett og slett det jeg gjør og, og om det er dette som gjør at jeg blir deprimert.

Jeg håper jo å finne utav dette...I en "dårlig" periode så blir jeg lei meg for lite, og tåler mye mindre. Men er sjelden jeg viser dette utenpå. Da kan jeg lett mistolke osv.

Uansett har jeg mange spørsmål om hva som egentlig skjer med meg. for det er åpenbart at noe er galt. Og jeg synes det er vanskelig å sette ord på ting, for jeg sliter med konsentrasjonsvanker. Føler jeg har så mange tanker at jeg bare "detter" ut av det, hvis jeg prøver å åpne meg.. Og andre ganger har jeg rett og slett ikke ork til å prate om meg selv heller.

Jeg tror også at jeg er ulykkelig i hjemmet da. Mannen min sliter med mye depresjoner han også, kansje pga meg, jeg har tenkt mye på dette, for det kan jo helt klart virke inn på ham at jeg også "svinger". Han har i følge hans fam. vært "vanskelig" helt frå ungdom av, og er nå over 40.

Skal ikke legge skylda på ham at han har "ødelagt" meg.. men at hans tilværelse bryter meg ned-ja det gjør den. Opplever negativ kritikk hver dag. Og da tenker jeg ikke på at dette er kritikkk som jeg "urettmessig" blir såret av..For denne tida er jeg ferdig med.. Jeg var mye sjalu osv før, men nå er jeg egentlig bare lei og orker ikke engang å la ting gå innpå meg.

Hva fortid angår så synes jeg virkelig ikke dette hemmer i hverdagen, jo., på den måten at jeg kansje har fått endel arr som trenger å bearbeides. Men jeg ser ingen hensikt i å grave seg ned i "gjørma".

Ja dette ble mange tanker. Er så glad for at du "støtter" meg.. jeg har ingen å dele mine tanker med. Vil liksom ikke bry noen med de, og vet heller ikke om de ville forstått da "sterkhet" og ikke å vise følelser alltid har vært sentralt. Dette også gjør meg deprimert. Får heller ingen støtte av min mann, han har ikke engang villet lese innlegget mitt på Lommelegen. Han fniser bare av psykologisk hjelp. Han har en "tøffhet" uten like.

Beklager at dette ble så langt. Det gjør godt å bare få ut følelsene også. Lufte dem.

Hvordan har du det nå for tiden da?

[Gjest skal]

Hei igjen, er vondt å ha det slik da.. men godt du kom deg til psykolog så du får hjelp. Enda bedre er det at du klarer å beholde håpet.. Og at du ser at dette funker.

Hvilken respons har du fått fra dine nærmeste i denne prosessen? - ser at du har et nettverk som har hjulpet deg. Og det tror jeg er veldig viktig..Klarer du å være deg selv, på godt og vondt? :-)

Mitt nettverk består for det meste av familien. Jeg kunne kansje hatt et større nettverk enn jeg har hvis jeg hadde "orket".

Jeg får ofte meldinger og tlf fra folk som gjerne vil at jeg skal komme på besøk osv. Har fått endel positiv respons fra folk..Men det er dette mindreverdskomplekset som sliter veldig på meg.

Det sliter veldig på meg de gangene jeg prøver å være sosial..Selv om jeg synes dette er veldig hyggelig. Jeg blir veldig usikker fordi jeg føler meg så dum og mindreverdig- alle er mye glupere enn meg liksom..skuldrene er også langt oppi nakken osv..

Over tid gjør dette meg deprimert, virker det som. Og det er DA jeg sliter med følelsene. Ellers kontrollerer jeg følelsene bra, og klarer å holde negative tanker unna....

Skjer noe negativt, f.eks at jeg blir såret i en "god" periode - så takler jeg dette og tenker rimelig fornuftig. Tror jeg iallfall da..Hvis jeg ikke bare kaster dem i "sekken" fordi jeg ikke "tør" å kjenne på de da. Jeg har tenkt endel på om det er rett og slett det jeg gjør og, og om det er dette som gjør at jeg blir deprimert.

Jeg håper jo å finne utav dette...I en "dårlig" periode så blir jeg lei meg for lite, og tåler mye mindre. Men er sjelden jeg viser dette utenpå. Da kan jeg lett mistolke osv.

Uansett har jeg mange spørsmål om hva som egentlig skjer med meg. for det er åpenbart at noe er galt. Og jeg synes det er vanskelig å sette ord på ting, for jeg sliter med konsentrasjonsvanker. Føler jeg har så mange tanker at jeg bare "detter" ut av det, hvis jeg prøver å åpne meg.. Og andre ganger har jeg rett og slett ikke ork til å prate om meg selv heller.

Jeg tror også at jeg er ulykkelig i hjemmet da. Mannen min sliter med mye depresjoner han også, kansje pga meg, jeg har tenkt mye på dette, for det kan jo helt klart virke inn på ham at jeg også "svinger". Han har i følge hans fam. vært "vanskelig" helt frå ungdom av, og er nå over 40.

Skal ikke legge skylda på ham at han har "ødelagt" meg.. men at hans tilværelse bryter meg ned-ja det gjør den. Opplever negativ kritikk hver dag. Og da tenker jeg ikke på at dette er kritikkk som jeg "urettmessig" blir såret av..For denne tida er jeg ferdig med.. Jeg var mye sjalu osv før, men nå er jeg egentlig bare lei og orker ikke engang å la ting gå innpå meg.

Hva fortid angår så synes jeg virkelig ikke dette hemmer i hverdagen, jo., på den måten at jeg kansje har fått endel arr som trenger å bearbeides. Men jeg ser ingen hensikt i å grave seg ned i "gjørma".

Ja dette ble mange tanker. Er så glad for at du "støtter" meg.. jeg har ingen å dele mine tanker med. Vil liksom ikke bry noen med de, og vet heller ikke om de ville forstått da "sterkhet" og ikke å vise følelser alltid har vært sentralt. Dette også gjør meg deprimert. Får heller ingen støtte av min mann, han har ikke engang villet lese innlegget mitt på Lommelegen. Han fniser bare av psykologisk hjelp. Han har en "tøffhet" uten like.

Beklager at dette ble så langt. Det gjør godt å bare få ut følelsene også. Lufte dem.

Hvordan har du det nå for tiden da?

Har noen gode dager nå. Har en jobb som gir meg mye glede. Selvom jeg vet at jeg pusher meg selv farlig nær kanten nå, så er det gordt å få gjøre det av og til. Er bare en kort periode.

Når det gjelder de rundt meg. Har noen få veldig gode venner. de støtter meg i det meste. De ser og at det går fremover, sier det ofte. Og det hjelper. Klarer mer og mer å være "meg selv på godt og vondt" med dem, men har et stykke igjen der. Lettere å være meg selv på godt enn på vondt hvis du skjønner..

Det å få et større nettverk, er noe man kan jobbe med i terapi. Og hjelp til å finne ut av ting. Det du sier om sekken er velkjent for meg, men behøver ikke bety at det er sånn for deg. Men kan være godt å finne ut av.

Grave seg ned i gjørmen tror jeg ikke er bra for noen. En god terapi skal vel nettopp forhindre det, at man graver seg eller dette for langt ned.

Derimot kan det av og til være nyttig og nødvendig og se på den, tørre å ta på den. Snakker om meg selv nå altså, ikke deg. Tror det er viktig å ha et forhold til sin fortid som gjør at man ikke er redd for å se på den.

Håper du finner en god terapaut som vet hva h*n gjør og respekterer dine valg.

Og ja - der er godt å lufte tanker og følelser!

[Gjest sitrius]

Har noen gode dager nå. Har en jobb som gir meg mye glede. Selvom jeg vet at jeg pusher meg selv farlig nær kanten nå, så er det gordt å få gjøre det av og til. Er bare en kort periode.

Når det gjelder de rundt meg. Har noen få veldig gode venner. de støtter meg i det meste. De ser og at det går fremover, sier det ofte. Og det hjelper. Klarer mer og mer å være "meg selv på godt og vondt" med dem, men har et stykke igjen der. Lettere å være meg selv på godt enn på vondt hvis du skjønner..

Det å få et større nettverk, er noe man kan jobbe med i terapi. Og hjelp til å finne ut av ting. Det du sier om sekken er velkjent for meg, men behøver ikke bety at det er sånn for deg. Men kan være godt å finne ut av.

Grave seg ned i gjørmen tror jeg ikke er bra for noen. En god terapi skal vel nettopp forhindre det, at man graver seg eller dette for langt ned.

Derimot kan det av og til være nyttig og nødvendig og se på den, tørre å ta på den. Snakker om meg selv nå altså, ikke deg. Tror det er viktig å ha et forhold til sin fortid som gjør at man ikke er redd for å se på den.

Håper du finner en god terapaut som vet hva h*n gjør og respekterer dine valg.

Og ja - der er godt å lufte tanker og følelser!

Bra at du har en jobb å gå til!!! Dette gjør en mye sterkere og man graver seg ikke så langt ned..

Ellers kjenner jeg meg igjen i mye av det du beskriver.. jeg putter også de vonde tinga i en sekk i stedet for å vise de fram. Kansje burde man lære seg å være seg selv, også på vondt.. i den grad at noen ikke blir såret av dette.

Er god terapi for meg å høre din "historie". Det høres ut som vi sliter med mye av det samme. Din erfaring betyr mye for meg.

Jeg kunne sikkert hatt et bedre nettverk jeg også, hadde det ikke vært for at jeg sliter med å åpne meg og stole på noen, som jeg gjør.

Får henvendelser fra folk som gjerne vil ha kontakt med meg. Men i frykt for at det blir for vaanskelig blir det så jeg heller trekker meg tilbake. Føler jeg blir så klønete og sånn. Uttrykker meg mye bedre skriftlig, for å si det slik.

Jeg vil ønske deg lykke til videre, og håper at du klarer å holde på din tro og ditt håp på framtiden. Det er så utrolig viktig..

Klem