Tips mot autoritetsangst

[Gjest helt håpløst]

Hei,

Er det noen som har tips mot hva jeg skal gjøre mote autoritetsangst.

Jeg jobber et sted med mange "autoriteter", og jeg har tett samarbeid med dem, men slik jeg ser det selv i en underliggende stilling( pga liten utdanning).. jeg vet det er teit å tenke sånn), men jeg føler meg underlegen, og har vanskelig for å gi og motta beskjed pga det.

har vokst opp med en svært dominerende fra ( antagelig psykopat, uten å sette noen diagnose på han).Vet ikke hvordan jeg skal komme meg over dette.

[hidi]

Først må du se positivt på deg selv. Negative tanker er undertrykkende, så la dem bare fare avsted. Så må du si til deg selv, at du har mye å gi i en jobbsituasjon, man trenger ikke lang utdannelse for å tenke. Erfaring er vel så viktig.

Øv deg gjerne på badet hjemme, foran speilet, så du ser hva ansiktet ditt forteller deg (og andre)! Prøv å være trygg på deg selv og dine ideèr, de er sikkert gode!

Første gangen er alltid verst, siden blir det lettere og lettere...Ikke tenk på din far, han var antageligvis syk, og det har ingenting med deg å gjøre!

Rett deg i ryggen og gi deg selv positive tilbakemeldinger!

Masse lykke til!

[frosken]

Hva slags type samarbeide er det snakk om? Er det slik at dere sett utenifra er ment å saarbeide på "like fot", eller har du reelt sett en mer "underordnet" rolle med mindre ansvar og beslutningsmyndighet enn de andre?

Grunnen til at jeg spør, er at det er vanskelig å forestille seg hvordan du kan jobbe med det du har betegnet som autoritetsangst uten å vite om de andre reelt sett er "autoriteter" eller om det kun er du som tillegger dem denne rollen.

[Gjest helt håpløst]

Hva slags type samarbeide er det snakk om? Er det slik at dere sett utenifra er ment å saarbeide på "like fot", eller har du reelt sett en mer "underordnet" rolle med mindre ansvar og beslutningsmyndighet enn de andre?

Grunnen til at jeg spør, er at det er vanskelig å forestille seg hvordan du kan jobbe med det du har betegnet som autoritetsangst uten å vite om de andre reelt sett er "autoriteter" eller om det kun er du som tillegger dem denne rollen.

Jeg er sekretær, og dermed en "løpepike" for andre ( føler jeg selv)

[Gjest helt håpløst]

Først må du se positivt på deg selv. Negative tanker er undertrykkende, så la dem bare fare avsted. Så må du si til deg selv, at du har mye å gi i en jobbsituasjon, man trenger ikke lang utdannelse for å tenke. Erfaring er vel så viktig.

Øv deg gjerne på badet hjemme, foran speilet, så du ser hva ansiktet ditt forteller deg (og andre)! Prøv å være trygg på deg selv og dine ideèr, de er sikkert gode!

Første gangen er alltid verst, siden blir det lettere og lettere...Ikke tenk på din far, han var antageligvis syk, og det har ingenting med deg å gjøre!

Rett deg i ryggen og gi deg selv positive tilbakemeldinger!

Masse lykke til!

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare!

Gode råd, som man nok må øve mye på før det blir en del av personligheten.

[hidi]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare!

Gode råd, som man nok må øve mye på før det blir en del av personligheten.

Du er ikke helt håpløs! Du er tvertimot full av håp!

Ikke bruk for lang tid, hvorfor ikke hoppe i det!

Bruk den indre styrken du har, etter alle år med en psyk far, den er der!

[hidi]

Jeg er sekretær, og dermed en "løpepike" for andre ( føler jeg selv)

En sækretær har myndighet! Mye mer enn de fleste tror!

Og ut i fra det, så vet du enormt mye om det meste, som foregår på jobben!

[Gjest elvira 76]

Kanskje det ikke er autoritetsangsten i seg selv, men din dårlige selvfølelse som er hovedproblemet her?.

Hvis du hadde like lang utdannelse som dem, ville du fortsatt følt det samme da?.

Du må jobbe med din egen selvfølelse. Dette høres veldig enkelt og greit ut. Det er det ikke. Det er en lang prosess. Å begynne i gruppeterapi kan være en god ting, så fremt du har mulighet til det. Det er krevende men man får mer innblikk i sitt eget liv.

Selv har det tatt mange år og terapitimer for meg å forstå at jeg er mer enn summen av mine prestasjoner.

[Gjest helt håpløst]

Kanskje det ikke er autoritetsangsten i seg selv, men din dårlige selvfølelse som er hovedproblemet her?.

Hvis du hadde like lang utdannelse som dem, ville du fortsatt følt det samme da?.

Du må jobbe med din egen selvfølelse. Dette høres veldig enkelt og greit ut. Det er det ikke. Det er en lang prosess. Å begynne i gruppeterapi kan være en god ting, så fremt du har mulighet til det. Det er krevende men man får mer innblikk i sitt eget liv.

Selv har det tatt mange år og terapitimer for meg å forstå at jeg er mer enn summen av mine prestasjoner.

Nettopp!

Det går mye på prestasjoner, at man bare har vedri utifra de prestasjonenen man gjør. Det er noe jeg har blitt prentet inn siden oppveksten.

Jeg prøver å jobbe med det. Andre egenskaper som å være grei og snill osv.. er vel så viktig.

Er du enig?

[Gjest elvira 76]

Nettopp!

Det går mye på prestasjoner, at man bare har vedri utifra de prestasjonenen man gjør. Det er noe jeg har blitt prentet inn siden oppveksten.

Jeg prøver å jobbe med det. Andre egenskaper som å være grei og snill osv.. er vel så viktig.

Er du enig?

ja jeg er enig. Man kan ha så høy utdannelse man bare vil. Men er man ikke snill og hyggelig eller har sosiale antenner så blir man ikke noe særlig lykkelig. Jeg vet om folk i toppstillinger som sliter med store depresjoner og selvmordstanker. Folk som har ofrer familieliv for karriere. De får drømmejobben, men de har også mistet noe underveis. Så har jeg møtt mennesker som ikke har utdannelse som er velsignet på andre måter. De har kanskje mange venner, godt gift. Har spesielle interesser etc. Etterhvert så tenker man ikke så mye på personens utdannelse lenger, men på personens egenskaper. En høyere utdannelse gjør deg heller ikke automatisk til et bedre menneske eller gir deg bedre selvtillitt. Folk trenger heller ikke å like deg bedre om du er høyere utdannet. Det er hva en gjør ut av det en driver med som forteller om du kan lykkes. Du har kanskje ikke all verdens utdannelse, men du kan allikevel være en helvetes god sekretær. Ikke alle passer til en slik jobb. Det er ikke nødvendigvis slik at en passer til en slik jobb selv om en har utdannelsen. Det samme er det med mange andre yrker og jobber.

Konklusjon: Er man ikke fornøyd med seg så blir man ikke mer fornøyd med å bli mer utdannet og få mer makt.

[Gjest helt håpløst]

ja jeg er enig. Man kan ha så høy utdannelse man bare vil. Men er man ikke snill og hyggelig eller har sosiale antenner så blir man ikke noe særlig lykkelig. Jeg vet om folk i toppstillinger som sliter med store depresjoner og selvmordstanker. Folk som har ofrer familieliv for karriere. De får drømmejobben, men de har også mistet noe underveis. Så har jeg møtt mennesker som ikke har utdannelse som er velsignet på andre måter. De har kanskje mange venner, godt gift. Har spesielle interesser etc. Etterhvert så tenker man ikke så mye på personens utdannelse lenger, men på personens egenskaper. En høyere utdannelse gjør deg heller ikke automatisk til et bedre menneske eller gir deg bedre selvtillitt. Folk trenger heller ikke å like deg bedre om du er høyere utdannet. Det er hva en gjør ut av det en driver med som forteller om du kan lykkes. Du har kanskje ikke all verdens utdannelse, men du kan allikevel være en helvetes god sekretær. Ikke alle passer til en slik jobb. Det er ikke nødvendigvis slik at en passer til en slik jobb selv om en har utdannelsen. Det samme er det med mange andre yrker og jobber.

Konklusjon: Er man ikke fornøyd med seg så blir man ikke mer fornøyd med å bli mer utdannet og få mer makt.

Der fikk du satt ord på mye av det samme som jeg tenker.

Flott skrevet!

Ha en fin dag:=)