Ødelagt

[iligoz]

Jeg er ei jente på 18 år som føler at livet rett og slett er meningsløst for tida. Jeg har drevet med selvskading i to år nå, og ingen har lagt merke til det. En kveld ble det så ille at jeg gikk ned til forsterforeldrene mine å viste det, og jeg ble kjørt rett på legevakta. Etter den kvelden har jeg gått hos psykolog, og hos legen min.

Det er vel ikke dette som er problemet, det er heller alt rundt meg nå. Fostermoren min tror jeg har spsiseforstyrrelser (noe jeg faktisk ikke har). Jeg har bare høy forbrenning. Og hun synes jeg spiser mer enn det det ser ut til og hun tror jeg kaster det opp igjen.

Jeg lider av angst og depresjoner, og jeg kan desverre ikke si at dette hjelper meg noen ting.

Jeg har fått medisiner av legen, og moren min har snakket med psykologen om at hun skal ta det med ro, og ikke "overvåke" meg.

Men nå har hun begynt å skal veie meg hver dag, og hun bryr seg ikke om hva jeg sier lenger. Det gjør så vondt, og jeg blir så såra at jeg begynner å gråte av å tenke på det.

Det nytter virkelig ikke prate med henne, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg blir bare mer og mer inadvendt, og klarer ikke snakke med folk lenger. Selvbilde mitt er svakere enn det var før, og jeg føler ikke at jeg lever lenger.

[thinkerbell]

På sett og vis forstår jeg din fostermor. Selvskading gjør pårørende forferdelig redde og hjelpeløse, litt forståelse må du rett og slett spa opp. Men ja, jeg ser også at dette er frustrerende for deg,- å bli overvåket 24 timer i døgnet. Jeg tror du må ta nok en alvorsprat med henne, for dette -som du selv sier- bidrar ikke til fremgang. om det ikke nytter må du dra inn din behandler på nytt. Dine pårørende er trolig vettskremte men de trenger også å vite at dette er noe du må ta i ditt tempo.

Jeg håper du får god hjelp nå, at du kan snakke ut med din behandler og ta tak i alt som plager deg. Når dine pårørende ser at du etterhvert kommer deg vil de trolig slappe mer av.

[Caloni Makaroni]

Be din lege om å forklare fostermoren din om faren ved å veie seg hver dag. Om du hadde hatt en spiseforstyrrelse, så ville den blitt betydelig forverret om hun hadde tvunget deg til å fokusere på vekten din hver eneste dag.

Jeg skjønner absolutt at fostermoren din er fortvilet og føler seg hjelpesløs, og derfor handler irrasjonelt. Hun vil nok bare ditt beste, men det er ikke så lett for henne.

Ta en prat med henne, og si at du føler hun overvåker deg for mye. Si at du er villig til å inngå avtaler med henne. F.eks. at dere avtaler at du får gå ut alene, men at du er tilbake etter 2 timer, ikke et minutt mer. Hold fristen. Om du ikke holder fristen så får hun fortsette på sin måte, og dere får prøve igjen senere. Om du holder fristen, så kan dere lage nye avtaler. Avtalene må inneholde lovnad om at du ikke skader deg selv i perioden du får være alene. Si til henne at hun skal få lov til å se armene dine, og at du ikke har skadet deg i den tiden du er ute. Det er veldig intimt og privat, det vet jeg, men om det er det som får fostermoren din til å la deg få litt friere tøyler, så er det kanskje verdt det?

Vis at du er til å stole på, uansett. Om du vil skade deg, så må du få lov til det, men det skal IKKE skje i det tidsrommet hvor du har lovt at det ikke skal skje. Inngå kortsiktige avtaler. "Jeg skal ikke skade meg i dag". Om du skader deg dagen etter, får det så være. Men du er nødt til å holde avtaler. Vær ærlig mot henne.