Hva er best?

[optimisten1365380986]

Er det best å løpe fort fra dårlig minner, eller skal jeg snakke om dem? Når de hele tiden kommer tilbake som mareritt, uro, søvnproblemer osv, skal jeg da løpe fortere? Hva om jeg ikke klarer å løpe fort nok?

[Gjest normal]

Da vil de innhente deg igjen, så før eller siden bør du nok ta tak i dem, og det hjelper å få dem fram i lyset.Det er ikke noe farlig, bare vondt der og da, men det blir mindre skummelt for hver gang, og min er erfaring er at jeg får det mye bedre. Da kan jeg bruke energien på å holde tilbake, på andre ting:=)

[Gjest Mechilah]

Det beste er sikkert å "møte dem" og ikke løpe....

Men det er lettere å løpe,men ofte blir man tatt igjen,man må "ta opp kampen" en gang tror jeg.

[cathlin]

gå igjennom dem sammen med noen

[Orio]

Kommer gamle, vonde minner stadig tilbake i form av mareritt el. er det tydelig at du ikke klarer å løpe fra dem. Da er det på tide å prøve noe annet. Ta dem frem, se på dem og snakk om dem.

[optimisten1365380986]

Kommer gamle, vonde minner stadig tilbake i form av mareritt el. er det tydelig at du ikke klarer å løpe fra dem. Da er det på tide å prøve noe annet. Ta dem frem, se på dem og snakk om dem.

Høres skrekkelig ut, å snakke mener jeg. Redd jeg ødelegger julen, men den blir vel uansett ikke bra med disse ekle bildene/minnene. Jeg må bare "manne meg" opp og bli litt tøffere, eller ta det som en mann kanskje. Vet ikke helt hvordan jeg skal gripe dette an, skrive litt kanskje og vise det fram til psykologen, viss jeg tørr.

[maire]

Da vonde minner begynte å plage meg, fikk jeg god hjelp av psykologen "min" til å akseptere. Så nå lever jeg i trygg forvissning om at livet er brutalt, uforståelig, skremmende og ikke minst urettferdig :-)

Ikke misforstå meg. Jeg er evig takknemmelig for at jeg fikk hjelp av "min" psykolog, for det er jo livet sånn det er vi må forholde oss til. Og livet er ikke bare "bare". For noen byr det på hendelser vi tror vi ikke kan leve med.

Jeg tror ikke du er rask nok til noen gang kunne løpe fra deg selv og minnene som plager deg. Men ikke er det vel lurt å stoppe helt opp og la seg overvelde heller. En god psykolog kan hjelpe deg å komme videre i et passe tempo. Har du snakket med fastlegen din?

[maire]

Høres skrekkelig ut, å snakke mener jeg. Redd jeg ødelegger julen, men den blir vel uansett ikke bra med disse ekle bildene/minnene. Jeg må bare "manne meg" opp og bli litt tøffere, eller ta det som en mann kanskje. Vet ikke helt hvordan jeg skal gripe dette an, skrive litt kanskje og vise det fram til psykologen, viss jeg tørr.

Du skriver: "Jeg må bare "manne meg" opp og bli litt tøffere, eller ta det som en mann kanskje".

Ja,ta det som en mann; bryt sammen og gråt :-)

Hvis du ikke tør å være ærlig med psykologen din, hvilken nytte får du av ham da?

Og hvilken reaksjon fra psykologen er det du frykter om du er ærlig og forteller nøyaktig hva som plager deg?

[optimisten1365380986]

Da vonde minner begynte å plage meg, fikk jeg god hjelp av psykologen "min" til å akseptere. Så nå lever jeg i trygg forvissning om at livet er brutalt, uforståelig, skremmende og ikke minst urettferdig :-)

Ikke misforstå meg. Jeg er evig takknemmelig for at jeg fikk hjelp av "min" psykolog, for det er jo livet sånn det er vi må forholde oss til. Og livet er ikke bare "bare". For noen byr det på hendelser vi tror vi ikke kan leve med.

Jeg tror ikke du er rask nok til noen gang kunne løpe fra deg selv og minnene som plager deg. Men ikke er det vel lurt å stoppe helt opp og la seg overvelde heller. En god psykolog kan hjelpe deg å komme videre i et passe tempo. Har du snakket med fastlegen din?

Har snakket med fastlegen og har en flink psykolog. Problemet er at jeg blir syk hver gang jeg skal snakke. Blir kvalm og svimmel. Tror det er mye derfor jeg ikke orker å snakke så mye. Skygger unna alt som har med fortid å gjøre. Men jeg må jo gripe fatt i det. Skal prøve å følge alle gode rådene jeg har fått, det kan jo også gå bedre enn jeg tror.