Nå gir jeg snart opp!

[Gjest Konen hans]

Mannen min har siden i høst blitt behandlet for alvorlig depresjon med selvmordstanker. Han går på Cipralex og har gått i samtaleterapi på DPS. Sistnevnte har han sluttet med fordi han ikke er motivert til å gå inn på detaljer fra barndommen. Nå er det fastlegen som skal følge opp medisineringen.

Han har vært veldig sur og oppfarende hjemme siste året. Vi har to barn på 2 og 7 år som han er veldig utålmodig med. Tåler ingenting av bråk eller søl - noe som jo naturlig følger med barn i den alderen. Før han fikk diagnose og begynte på medisin, vurderte jeg å flytte fra ham. Rett og slett for at barna mine og jeg skulle få det hyggeligere.

Nå er han gått til sengs. Bare ligger i sengen og sover/døser. Det har han nå gjort i 2 døgn. Han har gitt beskjed til arbeidsgiver om at han er syk, og så bare ligger han der. Sier ingenting. Mobiltelefon slått av. Barna sa i går at det var den koseligste middagen vi hadde hatt som de kunne huske. Uten ham. Vi lo og tøyset og_slappet_av.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe an denne "sykdommen" hans. Han har ikke feber eller noen "vondter". Det kan være han mulker fordi jeg tillot meg å påpeke før dette skjedde at han burde delta litt mer i familielivet.

Jeg har lett etter forbedringer etter at han begynte med medisin og har sett små lyspunkt. Men nå lurer jeg rett og slett på om jeg lurer meg selv litt.

Han har også litt problemer med alkohol. Ikke i det daglige, men når han går ut med venner eller kolleger klarer han ikke å stoppe drikkingen før det er for sent. Dette gjør at jeg alltid er veldig bekymret når han er ute. Han snur det til at jeg er hysterisk. Men jeg har virkelig angst for at eldstebarnet skal finne ham slik jeg har gjort: Sovende i gangen eller på badet. Eller hva hvis han sovner utendørs i kulden?

Nå vurderer jeg å gi ham opp. Heller prioritere et godt liv med mine barn, i stedet for å ha en egoistisk gledesdreper i hus. Men så er det samvittigheten, da. For han er jo syk. Men kanskje ikke bare sykdom? Kanskje også noe som ligger i hans personlighet?

Er det noen som har innspill til meg?

[frosken]

Når det gjelder vurderingen av hvorvidt du skal fortsette samlivet eller ikke, så ville det være vesentlig for meg hvordan ting var før han ble syk. Har dere hatt gode år før, eller har det vært komplisert hele tiden? Har han tidligere vist omtanke for deg og barna?

Jeg er ikke fagperson, men synes det du beskriver er forenlig med depresjon, og at behandlingen foreløpig ikke ser ut til å virke. Jeg hadde skrevet et brev eller ringt til hans fastlege og sagt at du var bekymret for både han - og for effektene hans sykdom har på barna. Fastlegen kan av hensyn til sin taushetsplikt ikke diskutere din mann med deg (såfremt han ikke har gitt samtykke til dette), men taushetsplikten er ikke til hinder for at du får formidlet ditt inntrykk.