Er fortvilet, hvordan bli sterk nok?!

[Gjest Jente31]

Hei igjen..blir så fortvilet..Etter nok en kveld m sinne og roping. Skulle ønske jeg var sterk nok til å bryte m mannen min. Er mange som mener jeg bør gjøre d. Men jeg klarer d ikke, er lettere sagt enn gjort.Hvordan bli sterk nok?!!

Tro meg - jeg har mange gode grunner for å gå. D er som kjent alltid to sider i en sak,- dette er altså min side..Jeg har forsvart ham i mange år, men han bryter meg bare ned. Jeg klarer ikke å løse d heller, for han hører ikke..føler virklig at jeg har 3 barn i huset!

Jeg skulle så gjerne ønske han kunne se probl.sine selv og ta imot hjelpen han ble tilbudt på østmarka den gangen. For han sliter nok m seg sjøl. Men han er for "tøff" til dette - selv i en alder av 43..

Selv om jeg er langt nede/deprimert så prøver jeg virkelig å holde motet oppe og være i aktivitet. Jeg forsøker å være en god mor, hustru og kone. Men er vanskelig når man blir kritisert hver dag.For alt jeg ikke gjør. Han raser opp for den minste ting og tar fra meg motet mange ganger.

Jeg har forsøkt å forklare ham hva jeg går gjennom. Og d at jeg nå skal til psykiater bare blåser han av. For noe tull, sier han..Kunne tenkt meg litt støtte på akkurat dette da men..

Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil m dette..bare lufte meg litt etter en tøff dag, tror jeg :-)

[hidi]

Kjære deg!

Han ikke nekte deg å oppsøke psykolog eller psykiater... Du trenger noen å snakke med, og kanskje livet blir lettere for deg.^være i et forhold som nedbryter deg, er totalt ødeleggende. Du har et barn å tenke på, og barn oppfatter mye.

Han skal ikke være en diktator overfor dere! Det er fryktelig vanskelig å skilles, men noen ganger er det best.Jo mer du lar deg terrorisere, dess verre blir det!

Snakk med venninner, foreldre eller familiekontoret. han trenger ikke å vite det i første omgang.

Du har styrke inne i deg. Bruk den for deg og ditt barn! Ta frem sinne, ikke mot han, men for å stabilisere kreftene du har...

Ikke vær passiv, vær aktiv!

Jeg har tro på deg.

klem

[Gjest Jente31]

Kjære deg!

Han ikke nekte deg å oppsøke psykolog eller psykiater... Du trenger noen å snakke med, og kanskje livet blir lettere for deg.^være i et forhold som nedbryter deg, er totalt ødeleggende. Du har et barn å tenke på, og barn oppfatter mye.

Han skal ikke være en diktator overfor dere! Det er fryktelig vanskelig å skilles, men noen ganger er det best.Jo mer du lar deg terrorisere, dess verre blir det!

Snakk med venninner, foreldre eller familiekontoret. han trenger ikke å vite det i første omgang.

Du har styrke inne i deg. Bruk den for deg og ditt barn! Ta frem sinne, ikke mot han, men for å stabilisere kreftene du har...

Ikke vær passiv, vær aktiv!

Jeg har tro på deg.

klem

Hei og takk for oppbacking, hidi..sånt styrker meg..Var godt bare å få lette på trykket - få d ut. Hender d hoper seg litt opp veitdu!!

Er ikke så lett å snakke m noen om dette "da sjø". Er også redd for å virke sytete. Er bedre å "syte" her -hvor ingen kjenner meg:) Vel, jeg har jo fått svar på at syting og klaging er når noen bare prater om probl uten å ville løse disse..d svaret tenker jeg mye på, men d er ikke gjort på 1-2-3..

Når d gjelder gubben min så er dette et probl som jeg virkelig ønsker å gjøre noe m, fordi jeg ser at han sliter på hele fam. Jeg blir ødelagt selv også, merker jo at d gjør noe m min lunte også. Følelsene mine for ham og. Dessuten vet jeg hvordan d er å vokse opp i et hjem i utrygghet. Bare at der var ting helt annerledes da..

Men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal finne styrke nok til å klare d. Jeg er altfor samvittighetsfull.

[Gjest Jente31]

Jeg syns dette innlegget mitt ble så negativt at jeg bare vil skyte inn noe positivt til dette (men det hjalp faktisk bare å få skrevet ned de vonde tankene også):

Har nå tatt tak i problemet. Skal inn til fam.rådgivning. Får bare håpe at jeg får med meg gubben på dette:)

Ha en god helg, alle:)