vold hjemme

[Gjest liten anonym sel]

Hei,

Jeg er en 28 år gammel jente. Jeg sliter med sosial angst og depresjon, og har gjort det noen år. Jeg har lett etter en svar på hvorfor det har blitt slik. Jeg lurer på om det kan være fordi jeg var vitne til vold som liten. Jeg hadde mye mareritt rundt dette i mange år etter. I dag husker jeg ikke så mye av det, selv om følelsene sitter i. Jeg reagerer på hevede stemmer, eller truende kroppsspråk. Jeg sliter med sosial angst.

[ylvali1365381015]

Hei du!

Jeg tror nok at dine opplevelser som barn kan sitte dypt i kroppen din selv om du ikke husker så mange konkrete episoder.

Jeg har selv et par vonde opplevelser som forfølger meg, selv om disse var unntaksvise og ikke representerer mine barndomsminner som helhet.

Det er bra at du vedkjenner deg disse følelsene, tør å erkjenne at de har satt sitt preg på deg som person... Da kan de også bearbeides og mestres, selv om de ikke glemmes.

Ta dem med deg som en del av de ting som har styrket deg som menneske, for det har de nok.

Om du kan bruke disse vonde opplevelsene konstruktivt gir de deg innsikt i deg selv og en visshet om hva du ikke ønsker å gi videre til andre. Jeg tror det er slik at vi kan bruke alt til noe konstruktivt. Og dem som har opplevd smerte stiller sterkt med sine erfaringer, enten overfor egne barn eller andre i sin omgangskrets. Så lenge man har erkjent smerten og akseptert den, tenkt igjennom de erfaringene den ga og siden lært av den, kan vonde minner snues. Ikke til positive minner, men minner som er anvendbare og på en måte berikende.

Kanskje synes du det er ille at jeg bruker sånne ord, jeg aner jo ikke hvilke opplevelser du sliter med, men jeg vil anta at du på bakgrunn av dine opplevelser har tenkt igjennom en del ting som andre kanskje ikke har? At det har gitt deg en ressurs på en måte...

Jeg håper du har hatt venner eller andre å snakke med, slik at du har fått hjelp i en vanskelig prosess.

Alle kan ha sine utfordringer, noen flere og større enn andre.

Men du er ikke alene.

Jeg tenker umiddelbart, når jeg ser ditt innlegg her, at du virker reflektert og i kontakt med de følelsene som har preget deg. Da er du allerede kommet mye lengre enn mange andre!

Du har mye å bidra med, fokuser på det!

Jeg håper jeg ikke har ordlagt meg klumsete eller lettvint.

Jeg mener at jeg kan forstå og gjenkjenne noe av det du beskriver. Og jeg tror du er et meget oppegående menneske som tross alt kommer greit utav dine opplevelser, på bakgrunn av innlegget ditt. Men det er jo vondt å gjennomgå den prosessen.

Ha en god natt! :-)

Ønsker deg lykke til og takker for et innlegg som fikk meg til å tenke litt over eget liv.

Klem til deg!

[Gjest liten anonym sel]

Hei du!

Jeg tror nok at dine opplevelser som barn kan sitte dypt i kroppen din selv om du ikke husker så mange konkrete episoder.

Jeg har selv et par vonde opplevelser som forfølger meg, selv om disse var unntaksvise og ikke representerer mine barndomsminner som helhet.

Det er bra at du vedkjenner deg disse følelsene, tør å erkjenne at de har satt sitt preg på deg som person... Da kan de også bearbeides og mestres, selv om de ikke glemmes.

Ta dem med deg som en del av de ting som har styrket deg som menneske, for det har de nok.

Om du kan bruke disse vonde opplevelsene konstruktivt gir de deg innsikt i deg selv og en visshet om hva du ikke ønsker å gi videre til andre. Jeg tror det er slik at vi kan bruke alt til noe konstruktivt. Og dem som har opplevd smerte stiller sterkt med sine erfaringer, enten overfor egne barn eller andre i sin omgangskrets. Så lenge man har erkjent smerten og akseptert den, tenkt igjennom de erfaringene den ga og siden lært av den, kan vonde minner snues. Ikke til positive minner, men minner som er anvendbare og på en måte berikende.

Kanskje synes du det er ille at jeg bruker sånne ord, jeg aner jo ikke hvilke opplevelser du sliter med, men jeg vil anta at du på bakgrunn av dine opplevelser har tenkt igjennom en del ting som andre kanskje ikke har? At det har gitt deg en ressurs på en måte...

Jeg håper du har hatt venner eller andre å snakke med, slik at du har fått hjelp i en vanskelig prosess.

Alle kan ha sine utfordringer, noen flere og større enn andre.

Men du er ikke alene.

Jeg tenker umiddelbart, når jeg ser ditt innlegg her, at du virker reflektert og i kontakt med de følelsene som har preget deg. Da er du allerede kommet mye lengre enn mange andre!

Du har mye å bidra med, fokuser på det!

Jeg håper jeg ikke har ordlagt meg klumsete eller lettvint.

Jeg mener at jeg kan forstå og gjenkjenne noe av det du beskriver. Og jeg tror du er et meget oppegående menneske som tross alt kommer greit utav dine opplevelser, på bakgrunn av innlegget ditt. Men det er jo vondt å gjennomgå den prosessen.

Ha en god natt! :-)

Ønsker deg lykke til og takker for et innlegg som fikk meg til å tenke litt over eget liv.

Klem til deg!

Hei Ylvali

Takk for gode ord. Jeg er sikker på at man kommer styrket ut av det. Men det er en lang tung vei å gå, og av og til er det mest fristende å legge seg ned og gi opp. Det gjelder vel å ta et skritt av gangen.

godnatt

[ylvali1365381015]

Hei Ylvali

Takk for gode ord. Jeg er sikker på at man kommer styrket ut av det. Men det er en lang tung vei å gå, og av og til er det mest fristende å legge seg ned og gi opp. Det gjelder vel å ta et skritt av gangen.

godnatt

:-)

Hei lille sel!

Jeg er glad for at du tok imot svaret mitt.

Jeg kan nå bare bruke mine erfaringer for å tolke dine,

mulig de ikke passer i det hele tatt...

Uansett håper jeg du kjente klemmen: Ha en fortsatt god natt!

:-)

[maire]

Ikke bruk for mye tid på å finne utav hvorfor det har blitt slik.Kanskje finner du aldri årsaken. Bruk heller energien din på hvordan du kan bryte utav mønsteret..

[sheba]

selvfølgelig kan de ha med årsak og gjøre, er vel enig med både ylvali og maire her.. jeg har selv angstnevrose (delvis ufør pga dette) og ser ting fra jeg var liten som sikkert kunne utløst det..

poenget er at det som har hjulpet meg mest , jeg var til tider invalidisert pga angst, men kuren jeg brukte var fysisk aktivitet uansett dagsform! svimmel, ør, ustø, hjertebank osv... jeg gikk på tur, syklet, alt for og holde meg i gang pluss unngå stillesitting som er roten til alt vondt for oss som er utsatt for psykosomatiske plager....

håper du gjør iallfall noe av dette uansett om du føler bena ikke bærer deg til det du har satt deg som mål, de gjør nemlig det skjønner du, det er tankene dine som gjør deg redd og engstelig for det meste..' ordtaket om tankens makt fikk iallfall meg til og tenke om igjen om hvem som skulle bestemme over mitt liv:)

det nytter faktisk, bare prøv:)

ønsker deg all lykke til:)