Ang. det å få barn

[Gjest Vil ikke signere nå]

Jeg har nå lest gjennom flere innlegg nedenfor her som omhandler det å få barn når man er psykisk syk.

Ser at flere mener at dette er en selvfølge, uansett om man er psykisk syk eller ei. Men er det det?

Jeg har vokst opp med en mor som er psykisk syk. Hun hadde bl.a tvangstanker og angst. Hun har flere diagnoser også, men hun har sjelden snakket med oss barna om det.

Men kan dere noen gang forestille dere hvordan det føles for et barn å ha en forelder som er psykisk syk? Hvordan det føles for et lite barn å se at mamma og pappa ikke har det bra, men å vite at man ikke kan gjøre noe? Vi turte aldri ta med andre barn hjem etter skoletid, i frykt for at mamma skulle ha en dårlig dag. Vi turte aldri leke som normale barn, med normale barnelyder, i frykt for at mamma skulle bli "trist". Vi visste jo ikke, og trodde det var _vi_ som gjorde henne trist.

Vi forsto så utrolig mye mer enn det de voksne trodde. Vi skjønte at mamma var syk, lenge, lenge før vi visste at det var noe som het psykiske problemer. Vi visste at det ikke var normalt å gråte så mye som mamma gjorde, å flytte gang på gang fordi hun trengte å "starte på nytt", å måtte sjekke at kokeplata var slått av 34 ganger før vi gikk ut av huset. Vi visste også at det ikke var normalt å ikke våge å delta på store sosiale sammenhenger. Men det betyr ikke at vi ikke savnet henne der. Vi savnet at hun deltok på foreldremøter, på vitnemålsutdelinger, fotballkamper og korpskonserter.

Mamma sa ofte at vi var grunnen til at hun levde, slik noen av dere sier i trådene nedenfor. At barn tenner livsgnisten i dere. Men hva med barnas liv? Jeg tviler ikke et sekund på at mamma elsker oss, men som vi har lidd! Vi hadde alltid tak over hodet, mat på bordet og rene klær og vi hadde det aldri vondt fysisk. Ikke var det omsorgssvikt heller. Men fy så tungt det kunne være innimellom. Og det er det enda. Vi barna, som ikke lenger er barn, kan aldri få et normal forhold til mamma. Nå er hun barnet vårt. Vi må passe på henne så lege hun lever, og det tærer faktisk på å vite at hun er så avhengige av oss.

Å få barn er ingen menneskerett! Det finnes fysiske ting som hindrer noen i å få barn, så hvorfor skal det ikke gjelde psykiske plager også? Jeg har en bror som er veldig psykisk syk. Kanskje er det arvelig, kanskje skyldes det oppveksten vår. Men unner dere virkelig et barn å kanskje arve deres psykiske lidelser?

Jeg mener ikke å være frekk eller nedlatende nå, og selvsagt finnes det barn av psykisk syke som har en utmerket oppvekst. Men tenk dere om. Tenk hva et barn krever. Ikke bare når det blir født, men så lenge du lever. Og vit at barn forstår så utrolig mye mer enn det mange her synes å tro.

[Gjest King of a stellar war]

Det kommer helt annn på diagnosen og personligheten til den psyke. En med ustabil pf burde ikke få barn. Selv er jeg oppvokst med en mor som aldri har vært i psykiatrien, men hun var altfor streng. Og jeg hadde ingen lykkelig barndom. Jeg tror selv jeg kunne blitt en god far, men det krever at jeg hadde hatt en stabil partner.

[Gjest Jente31]

Hvem som har rett til å få barn eller ikke vet jeg ikke.

Men jeg synes derimot at alle og enhver bør tenke seg godt om før de får barn. Det er et liv det er snakk om, et liv som blir påvirket av DEG: Syk eller ikke..

Jeg vokste opp i et hjem hvor far var "psyk" og mor var frisk. Det har kansje gitt meg merker for livet..

Så ja, er enig m deg, Vil ikke signere nå.

[Adriana]

Det kommer helt annn på diagnosen og personligheten til den psyke. En med ustabil pf burde ikke få barn. Selv er jeg oppvokst med en mor som aldri har vært i psykiatrien, men hun var altfor streng. Og jeg hadde ingen lykkelig barndom. Jeg tror selv jeg kunne blitt en god far, men det krever at jeg hadde hatt en stabil partner.

Det å si at én med ustabil pf ikke burde få barn synes jeg er drøyt. Hva med en som er så deprimert at hun bare gråter, har sosial angst som gjør det vanskelig å delta i barnehagen og skolen, har en så tidkrevende spiseforstyrrelse at den går utover tiden med barna, har en bipolar lidelse eller schizofreni med den ustabiliteten og utryggheten dette medfører.

Det med å få barn er for meg først og fremst ikke diagnosebetinget, men funksjonsbetinget. Én person med ustabil pf kan ha en svært mild variant og være en god mor, mens en mor med en lett depresjon kan være så sliten og initiativløs at barna lider under det.

Jeg synes at det viktigste er at personen føler seg klar for å få barn selv, men at hun også rådfører seg med behandler/lege. Det kan være at vi ikke ser alt helt klart når vi har så veldig lyst til å få barn! Jeg skal selv vente med å få barn til jeg har klart meg bra en god stund. Det å klare å ta vare på en baby er ikke det samme som å være klar for å bli foreldre.

[Gjest Turid Turbo]

Jeg er hjertens enig i ditt innlegg!

Spesielt det emd at det er vi nå voksne barna som er mor for mor..

Synes ikke innlegget ditt var krasst, derimot pekte det på en del tankevekkere! Det er ikke bare bare å ta vare på et barn, når man omtrent ikke kan ta vare på seg selv.

Takk for bra innlegg!!

[Gjest King of a stellar war]

Det å si at én med ustabil pf ikke burde få barn synes jeg er drøyt. Hva med en som er så deprimert at hun bare gråter, har sosial angst som gjør det vanskelig å delta i barnehagen og skolen, har en så tidkrevende spiseforstyrrelse at den går utover tiden med barna, har en bipolar lidelse eller schizofreni med den ustabiliteten og utryggheten dette medfører.

Det med å få barn er for meg først og fremst ikke diagnosebetinget, men funksjonsbetinget. Én person med ustabil pf kan ha en svært mild variant og være en god mor, mens en mor med en lett depresjon kan være så sliten og initiativløs at barna lider under det.

Jeg synes at det viktigste er at personen føler seg klar for å få barn selv, men at hun også rådfører seg med behandler/lege. Det kan være at vi ikke ser alt helt klart når vi har så veldig lyst til å få barn! Jeg skal selv vente med å få barn til jeg har klart meg bra en god stund. Det å klare å ta vare på en baby er ikke det samme som å være klar for å bli foreldre.

Jeg mente da selvfølgelig en som er svært ustabil.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for et meget godt innlegg :-)

[Gemini]

Veldig bra innlegg!

[Gjest rundi]

Du har sikkert ikke hatt det lett. Jeg hadde heller ikke så lett barndom men er allikevel helt uenig med deg. Min far hadde alvorlig bipolar lidelse og min mor hadde også en periode hvor hun nærmest var psykotisk. Hun var innlagt også på psykiatrisk sykehus. Jeg led allikevel ingen nød og var aldri redd for å ta venner med hjem. Tror heller jeg har vokst på all motgangen. Klarer meg utmerket som voksen i såfall.

Var det ikke Jesper Juul som sa at mange fra vanlige familier hadde mye "mye verre" foreldre enn av de som kom fra hjem der foreldrene hadde psykiske problemer?

Det skulle jammen ikke blitt mange statsborgere igjen her til lands om alle som ikke burde fått barn ikke skulle fått det.

[Gjest Jente31]

Hvem som har rett til å få barn eller ikke vet jeg ikke.

Men jeg synes derimot at alle og enhver bør tenke seg godt om før de får barn. Det er et liv det er snakk om, et liv som blir påvirket av DEG: Syk eller ikke..

Jeg vokste opp i et hjem hvor far var "psyk" og mor var frisk. Det har kansje gitt meg merker for livet..

Så ja, er enig m deg, Vil ikke signere nå.

Jeg valgte å få barn.. selv om jeg er "syk". Noe jeg helt klart ikke vet med sikkerhet enda. Jeg vet bare at jeg gjør det beste for barna mine, og nøler ikke med å kontakte helsestasjonen eller bruke andre med erfaringer hvis et problem jeg ikke takler, oppstår. Var bl.a med på et veldig nyttig og lærerikt kurs som heter "de utrolige årene"..Det minnet litt om Nanny 911.

Å bli forelder krever modenhet. Man skal ikke velge å få barn for å få tilfredstilt sine egne behov som f.eks: "Jeg får det så mye bedre hvis jeg får et barn. jeg får da noe å leve for". Det er utrolig egoistisk.

Beklager, men dette er noe jeg brenner for,, huff, der kom "beklager" ordet igjenn:)

[Gjest skal]

Du har sikkert ikke hatt det lett. Jeg hadde heller ikke så lett barndom men er allikevel helt uenig med deg. Min far hadde alvorlig bipolar lidelse og min mor hadde også en periode hvor hun nærmest var psykotisk. Hun var innlagt også på psykiatrisk sykehus. Jeg led allikevel ingen nød og var aldri redd for å ta venner med hjem. Tror heller jeg har vokst på all motgangen. Klarer meg utmerket som voksen i såfall.

Var det ikke Jesper Juul som sa at mange fra vanlige familier hadde mye "mye verre" foreldre enn av de som kom fra hjem der foreldrene hadde psykiske problemer?

Det skulle jammen ikke blitt mange statsborgere igjen her til lands om alle som ikke burde fått barn ikke skulle fått det.

Mener du at det betyr at man ikke skal tenke seg om? Drit i at ens barn ikke får det bra? For det er det hovedinnlegger sier. At man bør tenke seg om!

Og det bør alle som skal få barn gjøre! Det er et stort ansvar og det er lett å ødelegge et barneliv uten å mene det.

Er forøvrig ikke barn av noen med psykisk lidelse, er ikke så frisk selv. Og ønsker barn. Men skal ha mye bedre psykisk helse før det skjer, mine ønsker får faktisk vente!

[Gjest Jente31]

Mener du at det betyr at man ikke skal tenke seg om? Drit i at ens barn ikke får det bra? For det er det hovedinnlegger sier. At man bør tenke seg om!

Og det bør alle som skal få barn gjøre! Det er et stort ansvar og det er lett å ødelegge et barneliv uten å mene det.

Er forøvrig ikke barn av noen med psykisk lidelse, er ikke så frisk selv. Og ønsker barn. Men skal ha mye bedre psykisk helse før det skjer, mine ønsker får faktisk vente!

Dette kaller jeg modenhet.. takk;)

[Gjest skal]

Dette kaller jeg modenhet.. takk;)

Takk for det! Synes det bare skulle mangle! Det at man ikke er frisk fritar en ikke fra ansvar, da skal man være veldig syk. Og definitivt ikke ha barn.

[Gjest rundi]

Mener du at det betyr at man ikke skal tenke seg om? Drit i at ens barn ikke får det bra? For det er det hovedinnlegger sier. At man bør tenke seg om!

Og det bør alle som skal få barn gjøre! Det er et stort ansvar og det er lett å ødelegge et barneliv uten å mene det.

Er forøvrig ikke barn av noen med psykisk lidelse, er ikke så frisk selv. Og ønsker barn. Men skal ha mye bedre psykisk helse før det skjer, mine ønsker får faktisk vente!

Selvsagt bør man tenke seg om men jeg tror ikke barn av psyksik syke trenger og bli noen "verre" mennesker enn andre. Tvert imot så tror jeg heller mange av de kan greie seg bedre enn andre. De har møtt en motstand som de kan ha vokst på.

I dag er det nesten heller et problem at barn møter for lite motstand. Alt går så lett at de blir lite robuste til å trenhe seg på motgang.

[Gjest skal]

Selvsagt bør man tenke seg om men jeg tror ikke barn av psyksik syke trenger og bli noen "verre" mennesker enn andre. Tvert imot så tror jeg heller mange av de kan greie seg bedre enn andre. De har møtt en motstand som de kan ha vokst på.

I dag er det nesten heller et problem at barn møter for lite motstand. Alt går så lett at de blir lite robuste til å trenhe seg på motgang.

Der er jeg nok veldig uenig med deg. Tror det var Else Michelet som sa

"av skade blir man ikke klok, av skade blir man skadet".

Og når barn må ta vare på sine foreldre, så blir de skadet. De blir ikke nødvendigvis "værre mennesker". Noen blir kanskje de snilleste og flinkeste. Men skadet, det tror jeg man blir.

MEN - selvfølgelig kommer ikke alle barn av psykisk syke i den situasjonen! Men dessverre altfor mange. Og det er noe man bør ha tenkt mye på og rådført seg med behandlere om før man blir gravid.

Mener jeg!

[thinkerbell]

Selvsagt bør man tenke seg om men jeg tror ikke barn av psyksik syke trenger og bli noen "verre" mennesker enn andre. Tvert imot så tror jeg heller mange av de kan greie seg bedre enn andre. De har møtt en motstand som de kan ha vokst på.

I dag er det nesten heller et problem at barn møter for lite motstand. Alt går så lett at de blir lite robuste til å trenhe seg på motgang.

Men du ser også at det er en videns forskjell fra å møte motgang, slik vi alle er nødt til å gjøre, til å bli frarøvet hele sin barndom..slik mange av disse barna faktisk blir. Det er noe med selve grunnmuren i oss mennesker, de første årene av vårt liv er så uendelig sårbare og "skades" vi da -da rammer det dypt.

[Gemini]

Selvsagt bør man tenke seg om men jeg tror ikke barn av psyksik syke trenger og bli noen "verre" mennesker enn andre. Tvert imot så tror jeg heller mange av de kan greie seg bedre enn andre. De har møtt en motstand som de kan ha vokst på.

I dag er det nesten heller et problem at barn møter for lite motstand. Alt går så lett at de blir lite robuste til å trenhe seg på motgang.

At noen barn av psykisk syke klarer seg godt i livet skjer på TROSS av sin oppvekst, ikke på GRUNN av. Det som gjerne kalles løvetannbarn.

Alternativet er nok vel så ofte at barna dukker under, og ender som psykisk syke selv, enten fra barnealder eller når de selv blir voksne, med eller uten en rusproblematikk.

[Adriana]

Jeg mente da selvfølgelig en som er svært ustabil.

Ok, skjønner

[Gjest ikke signatur fra meg heller]

...takk, du har på en måte skrevet min historie også, la oss håpe den kan være til ettertanke for mange!

[Gjest Jente31]

Der er jeg nok veldig uenig med deg. Tror det var Else Michelet som sa

"av skade blir man ikke klok, av skade blir man skadet".

Og når barn må ta vare på sine foreldre, så blir de skadet. De blir ikke nødvendigvis "værre mennesker". Noen blir kanskje de snilleste og flinkeste. Men skadet, det tror jeg man blir.

MEN - selvfølgelig kommer ikke alle barn av psykisk syke i den situasjonen! Men dessverre altfor mange. Og det er noe man bør ha tenkt mye på og rådført seg med behandlere om før man blir gravid.

Mener jeg!

Her bare MÅ jeg få fortelle min historie: jeg er som sagt vokst opp i et hjem hvor mye vondt skjedde:

Pga det som skjedde hjemme, gjorde jeg det dårlig på skolen. Dessuten var jeg mye deprimert og hadde dype selvmordstanker som 13 åring.

At barnevernet ikke greip inn, er meg en gåte.

Jeg flytta ut som 16 åring og inn til en fordi jeg ikke klarte mer av "galskapen" hjemme. Dette ga meg andre problemer: Han var alkoholiker og voldsom. D tok lang tid for meg å komme utav dette.

I årene som fulgte etter dette, TRODDE jeg at jeg var veldig psykisk sterk. At jeg taklet alt, osv.

Men jeg lurte bare meg selv. Jeg putta alt det vonde i en sekk i stedet, spilte fornøyd osv til andre. INGEN skulle få se skammen jeg bar på pga det som hadde skjedd. Jeg var LEI av at folk hele tiden sa "stakkar deg". Jeg ville så gjerne få være "normal" jeg og.

Dette har gjort noe med meg..Sekken har gitt meg en stor belastning som voksen. Og jeg skulle gjerne vært denne erfaringen foruten, for å si det slik.

Derfor er jeg også glad for at nhd tør å si sin mening her inne også- det er ofte det som skal til for å våkne opp. De som ikke tåler å høre sannheten kan heller holde seg unna.

Vi skal dessuten være glad for at han tar seg tid til å svare på så mange spørsmål som han gjør. For jeg tror han svarer på flere enn han egentlig skal også..