Psyke foreldre

[Gjest en som spekulerer]

Jeg har vokst opp med psyke foreldre. Ja begge to var psyke. Var den ene psyk så ble jammen den andre det også...Merkelig.

Det som har vært mitt verste mareritt er uforutsigbarheten. Vi kjørte berg og dalbane i hverdagen. Alt etter hvordan situasjonen var hjemme og dagshumør.

Når jeg kom fra skolen som barn sto jeg ute i gangen og lyttet. hvordan er det her????

Min mor klarte ikke å si ja eller nei. Kom jeg til min mor og spurte om å få lov til det som er vanlig blant barn å spørre om lov til.. Så svarte hun,"Gjør som du vil og trakk på skuldrene". Hun orket ikke å engasjere seg og ta tak - ansvar.

Det som også var vondt var uforutsigbart sinne, uforstålig angrep på meg som barn. Uansett hva jeg gjorde var det feil.

Vi hadde ikke venner, omgangsvenner og naturlig omgang med mennesker, fordi det var så forferdelig mye galt med dem.

Jeg fikk ansvar jeg ikke skulle ha. og angst i gave på julaften. Det skjedde mye hos oss på julaften.

Jeg var så redd den ene skulle bli fysisk syk og den andre skulle bli sint.

Jeg hadde aldri valgt disse to som foreldre hvis jeg hadde fått velge på øverste hylle.

Selv har jeg gått i langvarig terapi for å kunne ta vare på barna mine. Jeg har sugd til meg lærdom fra føste dag jeg fikk barn.

Ingen vet om de gjør de riktige tingene, Mem da barna mine vokste opp var jeg frisk. Jeg ble psyk da barna var ute av rede, da kom marerittene fra barndommen.

Jeg har store problemer i dag med å være sammen med min mor. Vi har ingen kontakt fordi hun aldri har lært seg å respektere meg.

[Gjest Jente31]

Hei, jeg kjenner meg litt igjen i d du skriver. Du sier du ble psyk da barna dine var ute av redet. Kansje fordi du fikk mer tid til å tenke osv?

Er iallefall godt å høre at du tok godt vare på egne barn. Jeg tenker likedan selv også: Mine barn skal ikke få gjennomgå d jeg gjorde.

Egentlig burde jeg hate og være bitter på mine foreldre. Iallefall en av dem. Har idag et overfladisk forhold til dem. Iallefall til den jeg bør være mest bitter på. Å gjenvinne tillit er for meg umulig.

Men jeg vet ikke om jeg egentlig orker å hate...

Hilsen ei som forstår:)

[Aramir]

Senest i dag stod det en artikkel i Aftenposten om hvordan de pårørende sliter. Ofte lider jo de pårørende i stillhet. Verst er det når de pårørende er barn tror jeg. Hva skal man da stille opp med?

Jeg blir lei meg når jeg leser innlegget ditt. Det er godt at du har vært/er i terapi.Men det er sørgelig at et barn skal måtte oppleve det du har opplevd.

Dette er også en vekker til alle oss her inne som har barn. Føler man at man ikke klarer å ta godt nok vare på sine små og store barn, får man svelge sin stolthet og søke om hjelp.