Slutter og puste

[Gjest Traumatisert kvinne]

Hei!

Når jeg blir for overveldet av sterke følelser (jeg har ptsd) så slutter jeg nesten å puste. Jeg holder pusten så lenge jeg klarer, og så puster jeg litt, før jeg holder pusten lenge igjen. Det skjer helt automatisk, og hvis ingen "henter meg tilbake" til nåtiden, så kan jeg holde på ganske lenge.

Dette er min "siste utvei", jeg tror jeg begynner med dette når jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg er sint (vil slå eller sparke) eller trist (vil gråte), eller bare er så frustrert at jeg ikke holder ut mer.

Jeg skremmer vettet av de rundt meg (også psykologen min) når jeg setter igang, men vet ikke hva jeg skal si til dem etterpå.

Noen andre som har det sånn?

For meg virker det som om det er godt å kjenne at brystet higer etter luft, for da vet jeg ihvertfall at jeg lever... Men dette er ikke noe jeg har kontroll på, det skjer bare.

[plagermeg]

Jeg har lest litt om dette. Jeg holder også pusten, før ubevisst,men nå bevisst, og da spesielt i stressende situasjoner. Det kan være en måte å gjøre seg "følelsesløs" på. Hvis følelsene blir for sterke og man slutter å puste, gjør man seg på en måte "død" om du skjønner. Det er velidig fint å bli bevisst dette, for da kan man gjøre noe med det.

[Gjest Traumatisert kvinne]

Jeg har lest litt om dette. Jeg holder også pusten, før ubevisst,men nå bevisst, og da spesielt i stressende situasjoner. Det kan være en måte å gjøre seg "følelsesløs" på. Hvis følelsene blir for sterke og man slutter å puste, gjør man seg på en måte "død" om du skjønner. Det er velidig fint å bli bevisst dette, for da kan man gjøre noe med det.

Takk for svaret ditt. Det er sånn som du beskriver det: jeg blir følelsesløs. Det er akkurat som jeg ved å holde pusten også holder alt annet av følelser "på plass" så de ikke får utfolde seg fritt. Jeg forsvinner ut i det fjerne som "død" eller "tom".

Hvis jeg er "død" eller langt bortevekk, så kjenner jeg ikke like mye...

Det er litt håpløst, fordi jeg vet ikke engang helt hvilke følelser som gjør at jeg stopper å puste. Det finnes ikke ord som dekker de følelsene. De er enorme, uhåndterlige og forferdelige!

Hittil har jeg bare fått gjentatte beskjed om at jeg må huske å puste. Det hjelper til en viss grad, men av og til kan det ta flere timer før pusten roer seg...

I tillegg så henger pusten min seg veldig opp i hverdagen også, uten at jeg merker det. Men når min psykomotoriske fysioterapeut spør meg om hvordan pusten min er, så kjenner jeg jo helt tydelig at den har hengt seg opp helt øverst i lungene...

Hva er dette for en slags forsvarsmekanisme??

[plagermeg]

Takk for svaret ditt. Det er sånn som du beskriver det: jeg blir følelsesløs. Det er akkurat som jeg ved å holde pusten også holder alt annet av følelser "på plass" så de ikke får utfolde seg fritt. Jeg forsvinner ut i det fjerne som "død" eller "tom".

Hvis jeg er "død" eller langt bortevekk, så kjenner jeg ikke like mye...

Det er litt håpløst, fordi jeg vet ikke engang helt hvilke følelser som gjør at jeg stopper å puste. Det finnes ikke ord som dekker de følelsene. De er enorme, uhåndterlige og forferdelige!

Hittil har jeg bare fått gjentatte beskjed om at jeg må huske å puste. Det hjelper til en viss grad, men av og til kan det ta flere timer før pusten roer seg...

I tillegg så henger pusten min seg veldig opp i hverdagen også, uten at jeg merker det. Men når min psykomotoriske fysioterapeut spør meg om hvordan pusten min er, så kjenner jeg jo helt tydelig at den har hengt seg opp helt øverst i lungene...

Hva er dette for en slags forsvarsmekanisme??

Jeg tror det er et forsvar mot følelser som man kanskje har fortrengt lenge?. kroppen har blitt vant til å reagere sånn, helt til man blir bevisst og kan endre det.

Har du prøvd pusteøvelser?.

Jeg har nettopp begynt med det. Jeg leser en bok nå, og det er helt utrolig hvor fort det hjelper, jeg føler ikke at jeg går med pusten i brystet lenger, eller at det stopper der.

Prøv å holde deg for det ene neseboret og trekk pusten igjennom det andre, sakte og dypt, og kjenn etter hvor pusten din stopper. Blås så ut luften i det andre neseboret( samme tempo på innpust og utpust), mens du holder igjen det du pustet inn med.osv.. Det er ikke farlig, bare behagelig og man blir roligere, og får hentet seg inn. Etterhvert blir det mye bedre, med en så enkel øvelse;=)

[Gjest Traumatisert kvinne]

Jeg tror det er et forsvar mot følelser som man kanskje har fortrengt lenge?. kroppen har blitt vant til å reagere sånn, helt til man blir bevisst og kan endre det.

Har du prøvd pusteøvelser?.

Jeg har nettopp begynt med det. Jeg leser en bok nå, og det er helt utrolig hvor fort det hjelper, jeg føler ikke at jeg går med pusten i brystet lenger, eller at det stopper der.

Prøv å holde deg for det ene neseboret og trekk pusten igjennom det andre, sakte og dypt, og kjenn etter hvor pusten din stopper. Blås så ut luften i det andre neseboret( samme tempo på innpust og utpust), mens du holder igjen det du pustet inn med.osv.. Det er ikke farlig, bare behagelig og man blir roligere, og får hentet seg inn. Etterhvert blir det mye bedre, med en så enkel øvelse;=)

Takk for tipset! Det skal jeg prøve en gang jeg er rolig :-) Kanskje i kveld før jeg legger meg :-)

Av og til er jo det enkleste oftest det beste...

[plagermeg]

Takk for tipset! Det skal jeg prøve en gang jeg er rolig :-) Kanskje i kveld før jeg legger meg :-)

Av og til er jo det enkleste oftest det beste...

Ja, det er faktisk sånn:=)

Ikke gi opp om du ikke får det til første gangen.. husk bare å konsentere deg om pusten din..

Lykke til da;)