Å finne mening i døden..

[Moraki]

Jeg aner virkelig ikke, men livet må jo videre, livsoppholdelsesdriften er jo sterkt i mennesket.

Er man "alene" og føler seg fortapt, kan man sikkert lett gi opp og synke ned i en dyp depresjon eller det som verre er. Har man barn, har jeg ofte tenkt at det er sikkert grunnen til at de fleste holder taket i livet og virkeligheten på tross av det ubegripelige og smertefulle.

Hadde det ikke vært for vår nære familie og ikke minst våre barn, hadde livet hunget i en tynnere tråd, rett og slett.

Jeg kan bare se det slik.

For jeg tror ikke det finnes noen gud som sitter og plukker ut folk som skal ende sitt liv plutselig og uventet, like lite som jeg tror dennne guden velger dem som skal lide i langtrekkelighet eller leve lenge og godt.

Hvorfor mennesker dør når de dør kan nok være en gåte av og til. Og det finnes ikke rettferdig eller forutsigbar død. Det er vi mennesker som prøver å lete etter denne rettferdigheten og forutsigbarheten, for det er en illusjon vi tidlig lærer å leve etter.Vi følger visse regler og forventer dermed at vi kan forutse det som vil skje oss.

Vi setter opplogiske mønstre av fenomenene rundt oss. Logiske avledninger som skal sette ting i sammenheng... av a følger b...

Det er frustrerende og trist å konfronteres med døden.

Og særlig når den som dør er ung og har familie som trenger hen. Vi finner jo ikke noe svar, uansett hvilke sammenhenger vi leter etter.

Er noen som sto deg nær som er død, og årsaken til at du skriver dette innlegget?

Jeg har selv opplevd å miste en bekjent under meget tragiske og opprivende omstendigheter. Hun var ikke en av mine beste venner, men vi var en del sammen. Selv om hun ikke sto meg så nær, var det nesten værre å være i hennes begravelse enn et par i min nærmeste familie. Det nettopp pga omstendighetene og alle dem som trengte henne og regnet med å ha henne i sitt liv lenge ennå.

Jeg sender deg en klem.

Jeg har ingen gode råd uten det jeg vet lindrer meg.

Det enste som kanskje hjelper litt er vel å snakke om det, trøstes litt, og gråte og kjefte og la følelsene strømme fritt.

Det blir bedre.

Sånn er det å være menneske, desverre...

Tusen takk for fint svar. Det er mye sant det, at det ofte kan være tristere i en begravelse der omstendighetene er ekstra ille.

Ja, sånn er det dessverre å være menneske - det er ikke alltid noe hyggelig :-(

[Moraki]

Så flott å høre at du fikk en slik farvel med din fetter.

Og den lille 2-åringen kan tydeligvis få vokse opp omgitt av mennesker som forteller hvilket fint menneske faren var. Ikke alle får en slik oppvekst. Kanskje det får den lille ekstra betydningen som gjør ham/henne til den unike person han/hun skal bli.

Ja, det skal hun helt klart få vite :-)

[Moraki]

Begynte nok å tro mer etter at jeg mistet flere som sto meg nær. Første gang jeg fikk det virkelig innover meg, var da jeg så den døde kroppen til en som sto meg nær. Da var det så tydelig for meg at det bare var kroppen som lå der, og ikke personen. Hvor var personen? Det måtte da være noe! Etter at min bror døde, tror jeg, og håper jeg at det er noe mer. Inntil jeg får svar på det, er han med meg her.

Enig med deg, og han er helt sikkert med deg.

[Moraki]

"Men, skal jeg være konsekvent og bunnærlig, må jeg kalle meg en tviler/agnostiker."

Går det egentlig an å være noe annet? Selv de som tror vet jo ingenting. Mange av dem tviler riktignok ikke, men det sier vel mest om dem. Man skal tvile.

Det eneste som er sikkert her i livet er matematikk.

Og at vi engang dør alle sammen.

Hvorfor skal man tvile? I såfall er 2/3 av verden (?) uenig, for de tviler ikke.

Selv tviler jeg ikke, for jeg har en sterk tro på Gud, og det hjelper meg i store deler av livet.

[Moraki]

Sikkert fordi det snart er jul, og jula kaller fram denne typen tanker hos mange.

Men det var overraskende mye dypt her i kveld, noe som for øvrig er bra.

Jeg kan ikke kalle meg noe som helst. Tror verken på det ene eller det andre. Jeg trenger en eller annen logikk for å underbygge min tro, i så fall, og så langt har jeg ikke sett noe sånt.

Men jeg tror veldig mange troende tror fordi de er redde. Livredde for at Gud skal rasle med lanken og gi dem fik.

Jeg tror ikke fordi jeg er redd. Jeg tror fordi jeg føler at jeg vet.

[Moraki]

Det VAR trist.

Og det er det ennaa... i enkelte situasjoner.

men jeg tror - "vet"(? - at om han fortsatt hadde vaert paa denne siden av livet, saa hadde vi fortsatt tatt alt han ga og var som en selvfoelge.

Naa blir alt han sto for paa en maate mye viktigere - fordi det er utenfor hverdagen - og naa "lytter" vi mer. Ikke minst til gleden ove4r livet.

Kanskje det er det de doede minner oss om...aa nyte livet?

Jeg vet ikke. Det er så vanskelig å vite akkurat det der. Men man får helt klart et nytt perspektiv på ting, og tar ikke ting som en selvfølge.

[hidi]

Nå forutsetter du at det faktisk finnes en Gud og at alt har en mening.

Hvis så er tilfellet er det jo uansett umulig for oss her nede og svare på hvorfor han kaller noen tilbake. Kanskje noen er kasta ut av himmelen og han trenger ny kokk? Hvem veit ...

Jeg har mista et par unge venner, og det var ille. Men som sorg generelt går det seg til med tida. Selv om jeg naturligvis fortsatt tenker på dem. Spesielt når det er jul, faktisk. Men mine tanker går ofte til deres nærmeste familie. Foreldre, søsken, ei som ble enke i alt for ung alder.

Jeg er ikke så veldig religiøs, men håper dere som faktisk tror har rett. Da sitter de sikkert oppe i himmelen og spiller playstation sammen over en øl eller to.

Det var faktisk veldig fint sagt av en som ikke tror på noe som helst, at du unner oss som tror å ha rett!

Tror det er det fineste jeg har lest på lenge...

[hidi]

Jeg tror det er tilfeldig hvem som lever og hvem som dør! Akkurat som Gud lar solen stå opp for både troende og ikke-troende...

Når døden rammer unge og uskyldige, virker det meningsløst, det _er_ meningsløst! Det er da troen skal slå inn for oss troende, vi tror ikke at det er slutten, men overgangen til noe bedre!

Vi kan be til Gud om beskyttelse, men vi er likevel ansvarlig for de valgene vi selv tar. Uten den frie vilje, ville vi bare være marionettedukker i Guds hender, og det er vi så definitivt ikke!

Trøsten må være at du møter din fetter igjen, og at dere er mange som kan elske barnet og eventuelt enken etter han...Dette blir deres oppgave nå og som Gud overlater til dere sørgende...

Kondolerer så mye, Moraki, skal be for deg og dine...

Klem

[Moraki]

Jeg tror det er tilfeldig hvem som lever og hvem som dør! Akkurat som Gud lar solen stå opp for både troende og ikke-troende...

Når døden rammer unge og uskyldige, virker det meningsløst, det _er_ meningsløst! Det er da troen skal slå inn for oss troende, vi tror ikke at det er slutten, men overgangen til noe bedre!

Vi kan be til Gud om beskyttelse, men vi er likevel ansvarlig for de valgene vi selv tar. Uten den frie vilje, ville vi bare være marionettedukker i Guds hender, og det er vi så definitivt ikke!

Trøsten må være at du møter din fetter igjen, og at dere er mange som kan elske barnet og eventuelt enken etter han...Dette blir deres oppgave nå og som Gud overlater til dere sørgende...

Kondolerer så mye, Moraki, skal be for deg og dine...

Klem

Tusen takk for dine fine ord, det satte jeg veldig stor pris på.

Ja, det er en trøst at jeg vet at jeg en gang får se han igjen, og vi skal selvfølgelig gjøre det beste vi kan ut av situasjonen.

Så tusen takk, det var godt å lese.

Klem tilbake!

[Gjest sveipetrollet]

Jeg tror ikke det er opp til oss å se meningen.

[Gjest Signert]

"Jeg søker i stjernene det jeg mistet på jorden", sa Albert Einstein før han døde. Jeg er ikke religiøs, men føler likevel at stjernene og universet skjuler noe stort og vakkert. På et stille sted under stjernehimmelen kan jeg få følelsen av at de jeg har mistet er sammen med meg. Slik bearbeider jeg sorgen over å ha mistet de jeg er glad i.

Ellers er erfaringen min at det er viktig å tillate seg selv å ha det hyggelig, på tross av det som har skjedd. Det kan for eksempel være godt å le av en god film eller hygge seg sammen med noen venner som ikke kjente personen som har gått bort. Sorgen blir uutholdelig dersom man skal ta den inn over seg hele tiden. Det triste som har skjedd er like trist. Men det finnes andre ting i tilværelsen som det er verdt å hygge seg over. Tillater man seg ikke å nyte disse tingene, vil tilværelsen bli uutholdelig.

Jeg føler ikke at det er noen mening med at unge mennesker dør. Denne uken ble et nært familiemedlem drept i en bilulykke. Han ble bare 19 år. Jeg ser på ulykken som en tragisk og meningsløs tilfeldighet. For meg hadde det ikke hjulpet dersom det hadde vært en mening med det som skjedde. Savnet ville vært like stort uansett.

Jeg vet ikke om dette hjelper deg på noen måte. Alle har ulike måter å bearbeide sin sorg på. Håper likevel at du kan finne trøst - om ikkke i mitt innlegg, så i noen av de andres.

Klem

Klem

[Moraki]

"Jeg søker i stjernene det jeg mistet på jorden", sa Albert Einstein før han døde. Jeg er ikke religiøs, men føler likevel at stjernene og universet skjuler noe stort og vakkert. På et stille sted under stjernehimmelen kan jeg få følelsen av at de jeg har mistet er sammen med meg. Slik bearbeider jeg sorgen over å ha mistet de jeg er glad i.

Ellers er erfaringen min at det er viktig å tillate seg selv å ha det hyggelig, på tross av det som har skjedd. Det kan for eksempel være godt å le av en god film eller hygge seg sammen med noen venner som ikke kjente personen som har gått bort. Sorgen blir uutholdelig dersom man skal ta den inn over seg hele tiden. Det triste som har skjedd er like trist. Men det finnes andre ting i tilværelsen som det er verdt å hygge seg over. Tillater man seg ikke å nyte disse tingene, vil tilværelsen bli uutholdelig.

Jeg føler ikke at det er noen mening med at unge mennesker dør. Denne uken ble et nært familiemedlem drept i en bilulykke. Han ble bare 19 år. Jeg ser på ulykken som en tragisk og meningsløs tilfeldighet. For meg hadde det ikke hjulpet dersom det hadde vært en mening med det som skjedde. Savnet ville vært like stort uansett.

Jeg vet ikke om dette hjelper deg på noen måte. Alle har ulike måter å bearbeide sin sorg på. Håper likevel at du kan finne trøst - om ikkke i mitt innlegg, så i noen av de andres.

Klem

Klem

Tusen takk for svar.

[Gjest Debra irl]

Det er ikke alt som skjer som har en mening. Ikke alltid kan man rette pekefingeren oppover heller.

Det at barn dør er meningsløst. De tjener ingen misjon ved å dø.

Livet kan ikke alltid forklares eller gis mening. Ikke alltid kan man helbrede de syke heller. Det gjelder både psykisk og somatisk. Vi er vant til ødelat=reparer. Noe skjer= gi det mening. Det funker ikke på den måten. Livet kommer uten garanti og bruksanvisning.

Trøsten for det som skjer som er leit, finner vi oss selv/ i hverandre.

[org]

Fetteren min på under 30 døde i en bilulykke og etterlot seg en 2 år gammel datter, og det var vi alle i familien veldig store problemer med å takle. Det gjør så forferdelig vondt.

Det som trøster meg, er at jeg snakket lenge med han sist jeg traff han, og fortalte han hvor glad jeg var i han, og han sa det samme til meg. Det kommer jeg alltid til å være glad for. Det lindrer den enorme smerten bittelitt. Det hadde vært mye verre hvis jeg hadde hatt noe usagt, men det har jeg ikke. Jeg fikk sagt alt jeg hadde på hjertet den kvelden, og fikk samme svar tilbake også.

Det var godt dere hadde en så fin samtale. Den vil du alltid bære med deg og tenke på!

Jeg kondolerer.

[Moraki]

Det var godt dere hadde en så fin samtale. Den vil du alltid bære med deg og tenke på!

Jeg kondolerer.

Takk, ja jeg er veldig glad for akkurat det.

[Gjest CCCDDD]

Her er det tilfeldighetene som rår, og tilfeldigheter trenger ikke å ha noen mening.

Du blir sprø om du skal gå å tenke på dette, man blir ikke klokere av det.

Om noen dør er det ingen alternativer, du må bare leve videre. Ulike mennesker har ulike måter å takle dette på, alt er like riktig.

Døden skal man ikke gå å tenke på, vær heller bevisst på å nyte hver dag du får av livet og. Lev i nuet, det som kommer det kommer.

[Gjest en mulig forklaring]

Kjekt å lese mange gode svar i denne tråden om et tema som i tidligere tider gav kaos.

Jeg har ikke noe fullgodt svar til deg, Moraki. Min forestilling om døden er preget av litt kunnskapsmangel.

Tror på et liv etter døden. Ser døden kun som avslutning på tilmålt tid på jorden. Noen får mye tid, andre lite. Alle får så mye tid at de passer inn i Guds planer for menneskeheten.

Og den planen går ut på å la de fleste mennesker ta stilling til ondskap før en dom for evigheten felles. For meg er det såre og vonde i dette det å være glad i noen som dør tidlig og uro for at noen skal gå tapt for evig. Trøsten om at alle får en rettferdig dom og at ingen går unødvendig tapt, virker veldig tynn overfor mennesker man er glad i.

Ta eksempel med mennesker med rusproblem som blir drept før de er 30 år. I ungdomstiden hadde de store og fine planer for livet sitt, gikk skole, alt så bra ut. Så tok de et valg de angret dypt på og som ødela fremtiden. Etterpå møtte de mye forakt. Det var de samme menneskene som mange satte pris på noen år tidligere. De skulle bare ikke bli møtt med forakt selv om de gjorde feil valg. For når døden kom, ble også denne forakten like meningsløs som rusen.

Noen av det vondeste man kan oppleve, er folk som forakter eller hater hverandre inntil døden. Selv på dødsleiet har de problem med å tilgi hverandre. Da blir forakten og hatet minst like meningsløst som døden.

[amber sun]

Det er ingen rettferdighet i dette. Og jeg tror heller ikke på noen gud som står bak - eller som man skal søke til for å finne en "mening" når et barn dør, eller en forelder, eller alle som dør uten å ha levd livet ut.

Det er rett og slett ingen mening i det. Det er bare fælt, og noe en må forholde seg til og takle på best mulig måte, dvs ved å sørge for så å prøve å gå videre med livet etterpå.

[amber sun]

Her er det tilfeldighetene som rår, og tilfeldigheter trenger ikke å ha noen mening.

Du blir sprø om du skal gå å tenke på dette, man blir ikke klokere av det.

Om noen dør er det ingen alternativer, du må bare leve videre. Ulike mennesker har ulike måter å takle dette på, alt er like riktig.

Døden skal man ikke gå å tenke på, vær heller bevisst på å nyte hver dag du får av livet og. Lev i nuet, det som kommer det kommer.

Bra skrevet!

[Gjest Underskrift]

skal man kalle dette galgenhumor?

sort humor?

men hvem andre enn gud skal dømme levende og døde?

den skal ikke kaste sten den som sitter i glasshus.

og : den som er uten synd kan kaste den første sten.

;-)

hvem er vel "snille"?

alle mener vel at de selv er snille, og forklarer feilskjær utifra mer fordømmende forståelsesrammer når det gjelder andre.

hva er snilt i de ulike sammenhenger?

ja, jeg spør nå jeg da! ;-)

Følte du at jeg påtok meg oppgaven og dømme snille og slemme, tror jeg du tok kraftig feil :-D

Kaster jeg sten i glasshus?

Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med det du skrev.