Å finne mening i døden..

[meg__123!]

det er vel strengt talt ikke noe vits i at du svarer på dette innlegget tror jeg. Ikke vondt ment altså, men det blir to helt forskjellige syn og det har ingen hensikt å komme med slike "da er ikke Gud en god gud" hentydninger. For meg finnes Gud, og det må derfor være en mening med alt. Takk likevel, og jeg håper ikke du tok dette svaret ille opp.

mente ikke noe slemt med det.. sa bare min mening angående det.

Beklager

[Moraki]

Vel, jeg tror ikke det er bestemt når og hvordan vi skal dø.

Det at jeg skrev det, var vel en kommentar på at hvis det skulle være tilfelle at Gud bestemte dette, måtte det være noe veldig viktig han skulle bruke dem til, siden de ble revet opp fra et liv her, med små barn som trengte dem.

Men, ja. Jeg har tenkt mye på hva som skjer når vi trer inn i noe nytt. Kjenner manger som er der, og noen som snart vil komme dit. Håper jeg treffer dem igjen:)

Jeg også, og den tanken trøster meg. Jeg tenker slik at når jeg dør, så får jeg være sammen med disse igjen, og det hjelper meg noe i den verste sorgen. Jeg er ikke redd for selve døden lenger, på grunn av denne tanken.

[ariadne]

Jeg tror ikke Gud tar fra oss de vi elsker for å lære oss noe. Jeg tror han har en mening med det, at det er en grunn til at han tar de fra oss - men ikke for at vi skal lære av våre egne feil. Det er derfor jeg lurer på hva som er den egentlige grunnen. Men jeg er egentlig innstilt på at jeg ikke får vite dette før jeg dør selv.

Jeg mente heller ikke av våre egne feil, jeg mente av at gud skulle ha en mening med det hele, noe jeg altså finner støtende.

[Moraki]

Kan jo i det minste håpe at det er sånn eller noe tilnærmet sånn det funker.

Kjipt hvis alt er slutt og svart når det en dag er slutt.

Ja det hadde vært trist, men slik tror jeg ikke det er. Jeg tror vi får være sammen med de menneskene vi er glad i, og at de som allerede er der venter på oss.

[Moraki]

mente ikke noe slemt med det.. sa bare min mening angående det.

Beklager

Helt greit.

[Moraki]

Jeg mente heller ikke av våre egne feil, jeg mente av at gud skulle ha en mening med det hele, noe jeg altså finner støtende.

Åja, nei da vet jeg ikke hva jeg skal svare. Det er jo et veldig vanskelig tema, særlig fordi vi er på den andre siden av svaret.

[avtrykk]

Jeg også, og den tanken trøster meg. Jeg tenker slik at når jeg dør, så får jeg være sammen med disse igjen, og det hjelper meg noe i den verste sorgen. Jeg er ikke redd for selve døden lenger, på grunn av denne tanken.

Det hjelper meg og. Samtidig lever de jo fremdeles i meg. Min bror er f.eks med meg når jeg hører musikk som jeg vet han likte. Han er med meg, når jeg ler av noe som jeg vet han også ville ledd av:) Sånn har jeg det med mange jeg er glad i, og som har reist så alt for tidlig. De er en del av meg.

En dag vil jeg treffe dem igjen. Men ikke ennå. Jeg har fremdeles mye å gjøre!!!

[Gjest Liza i London]

Du har nok mye rett i det du skriver. Men jeg sliter med å forstå at et menneske skal ha "gjort seg ferdig" her på jorden når er ressurssterke mennesker med en lysende fremtid og et lite barn å ta vare på.

Virker liksom så forferdelig urettferdig :-(

Jeg sliter ogsaa med det, etter aa ha mistet min elskede mann. Og fire barn sin far.

men kanskje han ga oss det han skulle?

Hva ville 20- 50 aar gjort med ham?

Kanskje styrken hans ville vaert mindre? Og dermed vaar?

En annen gang...naar jeg ikke har hoy feber, kan jeg kanskje skrive noe fornuftig Om dette at vi self "vet" naar det er tiden for aa doe?

[Moraki]

Det hjelper meg og. Samtidig lever de jo fremdeles i meg. Min bror er f.eks med meg når jeg hører musikk som jeg vet han likte. Han er med meg, når jeg ler av noe som jeg vet han også ville ledd av:) Sånn har jeg det med mange jeg er glad i, og som har reist så alt for tidlig. De er en del av meg.

En dag vil jeg treffe dem igjen. Men ikke ennå. Jeg har fremdeles mye å gjøre!!!

M-m, enig i det du skriver. Jeg tenker slik også. Det er bare at ventetiden virker så forderdelig lang.

Kom til å tenke på "Brødrene Løvehjerte" og den ene sier noe sånt som "Det blir ikke lenge for deg å vente på meg der oppe. Det kommer bare til å virke som 30 dager, mens for meg her nede, vil det virke som 90 år"

Hvordan var denne historien egentlig? Den var veldig trøstende husker jeg.

[ShitDiddelyDo]

Ja det hadde vært trist, men slik tror jeg ikke det er. Jeg tror vi får være sammen med de menneskene vi er glad i, og at de som allerede er der venter på oss.

Sånn jeg ser det må det bli utrolig fullt der opp. Det er jo snakk om tipp-tipp-tipp-folk helt tilbake til Adam og Eva.

[sheba]

Sånn jeg ser det må det bli utrolig fullt der opp. Det er jo snakk om tipp-tipp-tipp-folk helt tilbake til Adam og Eva.

Jeg tror vi lever flere ganger:) enkelte ler av meg mens andre er skeptiske eller enige...

reinkarnasjon er det jeg tror på

[ShitDiddelyDo]

Jeg tror vi lever flere ganger:) enkelte ler av meg mens andre er skeptiske eller enige...

reinkarnasjon er det jeg tror på

Jeg tror ingenting, jeg. Men jeg helgarderer ved å holde alle muligheter åpne.

Det eneste jeg vet sikkert er at jeg en dag finner ut. Enten blir det svart eller så skjer det noe mer.

[thinkerbell]

kanskje mange finner en slags mening.. fordi å tenke på at det hele er så uendelig menigsløst rett og slett blir uholdbart.

[Gjest Underskrift]

Sånn jeg ser det må det bli utrolig fullt der opp. Det er jo snakk om tipp-tipp-tipp-folk helt tilbake til Adam og Eva.

Vi får vel gå utifra at endel har tatt heisen ned også, i varmen ;o)

Mer plass til di snille :-D

[Moraki]

Jeg sliter ogsaa med det, etter aa ha mistet min elskede mann. Og fire barn sin far.

men kanskje han ga oss det han skulle?

Hva ville 20- 50 aar gjort med ham?

Kanskje styrken hans ville vaert mindre? Og dermed vaar?

En annen gang...naar jeg ikke har hoy feber, kan jeg kanskje skrive noe fornuftig Om dette at vi self "vet" naar det er tiden for aa doe?

Ja, gjør endelig det. Trist å lese din historie i allefall. *klem*

[sheba]

Jeg tror ingenting, jeg. Men jeg helgarderer ved å holde alle muligheter åpne.

Det eneste jeg vet sikkert er at jeg en dag finner ut. Enten blir det svart eller så skjer det noe mer.

Svart blir det nok ikke, det tviler jeg sterkt på, men selvfølgelig vet man jo ikke hva som skjer:)

jeg har vært med to nære slektninger når de døde og roen som kom over dem når det nærmet seg gjør at jeg ikke egentlig frykter døden, jeg er mer redd for å dra fra mine barn.... om du skjønner hva jeg mener?

[avtrykk]

M-m, enig i det du skriver. Jeg tenker slik også. Det er bare at ventetiden virker så forderdelig lang.

Kom til å tenke på "Brødrene Løvehjerte" og den ene sier noe sånt som "Det blir ikke lenge for deg å vente på meg der oppe. Det kommer bare til å virke som 30 dager, mens for meg her nede, vil det virke som 90 år"

Hvordan var denne historien egentlig? Den var veldig trøstende husker jeg.

Kavringen var syk,og skulle dø. Broren, Jonatan som var frisk, døde før han. Han reddet broren i en brann, og døde i fallet. Kavringen døde ikke så lenge etterpå. Da ventet storebroren på han.

Ja, jeg likte også denne historien. Har lest den flere ganger.

De kom først til kirsebærdalen. De døde der og, og gikk videre til en annen "himmel" hvor de igjen kunne treffe "bestefaren" Mathias.

Fin fortelling:)

[Moraki]

Svart blir det nok ikke, det tviler jeg sterkt på, men selvfølgelig vet man jo ikke hva som skjer:)

jeg har vært med to nære slektninger når de døde og roen som kom over dem når det nærmet seg gjør at jeg ikke egentlig frykter døden, jeg er mer redd for å dra fra mine barn.... om du skjønner hva jeg mener?

Jeg har også sett denne roen senke seg over døende mennesker, men da er døden forventet, så jeg vet ikke om det blir annerledes.

Å dø fra barna sine eller andre man elsker, ja, hva kan virke verre enn det?

[sheba]

Jeg har også sett denne roen senke seg over døende mennesker, men da er døden forventet, så jeg vet ikke om det blir annerledes.

Å dø fra barna sine eller andre man elsker, ja, hva kan virke verre enn det?

Den tråden din fikk mine tanker til og vandre og undre mye mer enn jeg har gjort i det siste:)

Tror nok dette er noe som opptar de fleste av oss...

[Moraki]

Kavringen var syk,og skulle dø. Broren, Jonatan som var frisk, døde før han. Han reddet broren i en brann, og døde i fallet. Kavringen døde ikke så lenge etterpå. Da ventet storebroren på han.

Ja, jeg likte også denne historien. Har lest den flere ganger.

De kom først til kirsebærdalen. De døde der og, og gikk videre til en annen "himmel" hvor de igjen kunne treffe "bestefaren" Mathias.

Fin fortelling:)

Ja, den er fin. Trøstet meg mye da jeg var yngre. Men husker du hva Jonathan sa til Kavring da Kavring var syk? Kavring sa noe om at han gruet seg til å være i Himmelen uten Jonathan, og Jonathan sa noe om at "det trenger du ikke, det kommer bare til å virke som 30 dager, men for meg vil det virke som 90 år" (eller noe)