Dårlige dager...

[Gjest Sliiiten og lei]

Hvor mange dårlige dager har du? Jeg synes ikke jeg har annet enn dårlige dager for tiden. Har en lang liste av grunner til hvorfor jeg har så mange dårlige dager.

* Vanskelig å få barn nummer 2

* Dødsyk far med kreft

* "Krise" i svigerfamilie. Barnet vi har nå er nesten ikke blitt kjent med dem og de viser liten eller ingen interesse. De er veldig selvopptatte.

* Mistet kontakten med familie og venner etter vi fikk vårt første barn.

* Venner har flyttet.

* Mistet kontakten med min søster. Vi var som bestevenninner før og det har endret seg. Nå er hun redd for for mye kontakt.

* Kontakten med mine foreldre er det JEG som må holde. De ringer aldri, kommer aldri ubedt på besøk og ber oss veeeldig sjelden selv på besøk.

* Mine foreldre har aldri på eget iniativ spurt om å få passe sønnen vår. Forholdet er tross alt hjertelig når de først er sammen. De tar han på fanget. Men virker stort sett uinteressert som alle de andre.

* Jeg savner en nær venninne å være sammen med og prate om de nære ting med.

* Føler meg ensom.

* Sønnen vår er kommet i trassalderen.

* Ble dypt deprimert da jeg fikk barn nummer 1.

* Jeg er blitt 20 kilo mer overvektig.

* Svigerfamilien er veldig overflatisk og har alltid kritisert oss. Vi har alltid gjort alt feil i deres øyne. Søsteren til min mann har alltid gjort alt riktig. Hun stikker vel av med all arven tenker jeg.

* Jeg er deprimert.

* Føler liten eller ingen glede over noe lenger.

* Håret mitt er tynt og pistrete og jeg går alltid med håret oppsatt. Ser velstelt ut da, men er lei av å ha det sånn.

* Er stressa og rastløs.

* Opplever at folk rundt meg er kalde og uinteresserte.

* Jeg føler meg sliten og tiltaksløs. Orker nesten ingenting. Det flyter rundt oss, klarer ikke rydde.

* Posten vår er stjålet 2 ganger i det siste. Den ene pakka er til og med hentet i noen andres navn. Underskriften er vanskelig å tyde, så vi finner ikke ut hvem det er.

* Bilen vår har fått to skader i det siste. Den ene er mannen min som kjørte for nærme en mur, den andre er noen som kjørte i frontlykta vår. Skulle vært gjort noe med.

* Føler meg ensom.

* Er mye alene og er mest bare sammen med mannen og sønnen min.

* Flere bryter avtaler

* Mannen min er av den tause typen og sier lite. Får aldri komplimenter og sexlivet er dødt. Føler meg ensom med ham.

* Skal vi være sammen med venner eller noe er det vi som må ta kontakt.

* Klarer ikke sette meg ned å gjøre noe hyggelig, drive med noe hobby eller slikt, det er det ikke tid til.

* Føler meg slett ikke pen.

* Fått noen frekke kommentarer i det siste på at jeg er overvektig (Den ene fra ei jeg ikke har sett på mange år: Var ikke du veldig tynn før? Den andre var fra noen venner vi hadde på besøk, dette var mannen og han sa: Nå skal jeg være slem med deg men du burde komme deg opp av sofaen). Vel, har klart å gå ned 2 1/2 kilo i det siste, jeg skal ned mer så kommentarene var virkelig en vekker.)

* Skal i masse juleselskap og føler jeg ikke orker. Selvtilitten er på bånn. Skal i ett i morgen og jeg vurderer å droppe det.

* Føler meg ensom.

* Jeg har mye hodepine for tiden, en av dagene kastet jeg opp også. Tror den kommer av for mye stress.

* Føler meg som ei elendig mor som er så sliten hele tiden.

* Føler jeg mister meg selv og dem rundt meg...

Hva er vitsen med alt dette? Ønsker meg laaaangt bort og vil bare ha fred...Ikke tenke på noen problemer. Ikke ta inn over meg mer.

Er det bare hos meg verden føles så kald og urettferdig, eller er det slik hos andre også? Bryr ikke menneskene seg om hverandre lenger?

Ingen bryr seg om meg iallefall...Jeg er ikke verdt noen ting. Det er vel egentlig ikke plass i verden til sånne som meg...

[Moraki]

Kjære deg!

Du er i allefall ikke alene om å føle det slik. Spesielt vil jeg tro at det i slike mørke tider som disse at de fleste sliter mest.

Det du skriver om at mannen din, har dere snakket om dette da?

*juleklem*

[Gjest pompell]

I de siste fire årene har jeg hatt det som deg...så og si bare dårlige dager...så jeg skjønner hvor vondt du har det.

Mange ganger har jeg hatt bare lyst til å krype nedi et hull og bli der for alltid...

For å ha noe godt å tenke på opp gjennom ei vond tid,-så kjøpte jeg meg ei tegnebok...

I den skulle jeg tegne bare glade opplevelser...så jeg måtte aktivt søke etter noe godt for at jeg skulle tegne noe.

Det kunne være ei lita skjære som lekte seg eller en liten vårblomst som dukket opp...

Egentlig er dette ting som vi normalt tar for gitt,-men som kan gi en stor glede for den som har det tungt.

Er dette noe for deg,kanskje? Kjøp deg ei tegnebok...ei ordentlig fin ei med harde permer...ei som du kan putte ned i veska di...

Om du ikke er så flink å tegne,så har det ikke noe å si ...for alt det du tegner blir fint for deg i blokka di...Let etter små og gode opplevelser...

Det er sant! Dette virker veldig bra!

Ønsker du får det bedre med deg selv,for det har du fortjent!

Klemtildegframeg

[Velouria]

Jeg syns du skal snakke med legen din, du trenger noen å snakke med og det er ikke alltid partneren er den beste å snakke med. Jeg syns helt klart at dere skal vente med å prøve på barn nummer 2, det er viktig at du kommer deg på beina ordentlig først, og akkurat nå er sikkert 1 barn mer enn nok for deg.

Psykisk helse har en tlf du kan ringe om du trenger noen som kan lytte til deg. Du finner nummeret på hjemmesidene deres.

Håper du får en fin jul allikevel og gjør det pent rundt deg sammen med mannen og barnet deres. Ting er ofte lettere når man er flere.

[Gjest ferskentre]

Du får prøve å lete fram det positive! Du sier du skal i masse juleselskap. DET rimer jo ikke med at ingen vil være sammen med dere! Så det er nok ikke fullt så svart som du skal ha det til.

Men ta en snakk med legen. Kanskje trenger du en psykolog å snakke med for å få satt tingene i perspektiv. Forøvrig er småbarnsalderen ofte veldig slitsom, med forandret forhold både til ektefelle, venner og familie.

[Gjest pompell]

Du får prøve å lete fram det positive! Du sier du skal i masse juleselskap. DET rimer jo ikke med at ingen vil være sammen med dere! Så det er nok ikke fullt så svart som du skal ha det til.

Men ta en snakk med legen. Kanskje trenger du en psykolog å snakke med for å få satt tingene i perspektiv. Forøvrig er småbarnsalderen ofte veldig slitsom, med forandret forhold både til ektefelle, venner og familie.

Angående masse selskaper...så kan en være ensom blant mange...

Det kommer an på hvordan en har det inni seg...

[Gjest gomle]

Oj, ikke rart du er sliten og lei med alt det negative fokuset!! Det er virkelig noe i ordtaket "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det". At din far er dødssyk er selvsagt noe annet, det har du "lov" til å være trist over. Men resten av lista tror jeg kan gjelde for de fleste. Jeg tror du bør søke hjelp! Dersom man selv gir noe, så får man noe tilbake. Du må selv være blid og hjelpsom, og om andre ikke er hjelpsomme tilbake, så gjør det uansett godt å hjelpe andre. Jeg må si jeg kjenner meg igjen på mange av punktene dine, men mitt liv er helt topp, jeg er glad nesten hele tiden, og føler jeg er kjempeheldig som lever det livet jeg gjør. Og ikke irriter deg over overfladisk familie som ikke er interessert, du må ta dem som de er, de er bare mennesker de også, og noen er rett og slett bare sånn. Vær glad du selv er annerledes, eller er du det?.. Lykke til!

[Gjest this is a signature]

Du virker veldig deprimert..

Hva med å oppsøke lege, deretter psykolog?

Kanskje du trenger noe medisin mot depresjonen din..

Eller så kan du begynne å gå tur daglig. Det er slankende, og hjelper på humøret.

Har du hund, så har du en veldig god unnskyldning.

Men det med posten skjønte jeg ikke - hvordan vet du at den er stjålet?

[Gjest this is a signature]

Det kan for øvrig være en høstdepresjon du har..Mange får det nå i mørketiden.

[Gjest gomle]

Oj, ikke rart du er sliten og lei med alt det negative fokuset!! Det er virkelig noe i ordtaket "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det". At din far er dødssyk er selvsagt noe annet, det har du "lov" til å være trist over. Men resten av lista tror jeg kan gjelde for de fleste. Jeg tror du bør søke hjelp! Dersom man selv gir noe, så får man noe tilbake. Du må selv være blid og hjelpsom, og om andre ikke er hjelpsomme tilbake, så gjør det uansett godt å hjelpe andre. Jeg må si jeg kjenner meg igjen på mange av punktene dine, men mitt liv er helt topp, jeg er glad nesten hele tiden, og føler jeg er kjempeheldig som lever det livet jeg gjør. Og ikke irriter deg over overfladisk familie som ikke er interessert, du må ta dem som de er, de er bare mennesker de også, og noen er rett og slett bare sånn. Vær glad du selv er annerledes, eller er du det?.. Lykke til!

Må bare understreke det jeg sa først: Du må søke hjelp! Gå til fastlegen, og si du er deprimert (for det er det du er), og så blir du vel plassert i kø hos en psykolog, og du vil antegelig få medisiner som kan hjelpe deg til å få oversikten litt tilbake. Og for all del, vent med barn nr 2!! Jeg kan love at ting ikke ser lysere ut med et barn til i huset!

[Gjest this is a signature]

Det du må jobbe med er å komme deg ut av tankene du har.

Alle finner alltids noe negativt. Men greia er å tenke positivt. Selv om det kan være vanskelig.

Men det at du hadde gått ned i vekt, hadde nok hjulpet på selvfølelsen din. Det å føle seg vel med hvordan man ser ut, påvirker selvfølelsen.

Det at vi her inne også synes synd på deg, hadde ikke hjulpet deg noe særlig. Da hadde du bare fått en bekreftelse på at du har lov til og kan være nedstemt osv. Du trenger heller å gjøre noe med problemene dine. Som å gå til legen. En psykolog kan hjelpe deg med å komme ut av tankerekkene dine, og få et anet fokus og måte å tenke på.

[Gjest this is a signature]

Må bare understreke det jeg sa først: Du må søke hjelp! Gå til fastlegen, og si du er deprimert (for det er det du er), og så blir du vel plassert i kø hos en psykolog, og du vil antegelig få medisiner som kan hjelpe deg til å få oversikten litt tilbake. Og for all del, vent med barn nr 2!! Jeg kan love at ting ikke ser lysere ut med et barn til i huset!

Ikke sant?

Kanskje et banalt eksempel, men se på Britney Og Kevin (Federline). De skulle liksom gjøre alt bedre og fikse problemene i ekteskapet med å få to barn. Og de er separert nå..

[Gjest ferskentre]

Angående masse selskaper...så kan en være ensom blant mange...

Det kommer an på hvordan en har det inni seg...

Jada, det kjenner jeg godt til! Men en BLIR jo bedt iallefall. Det er noen som tenker på en. Bedre enn å være totalt isolert og alene både i sinn og skinn.