kremt

[cathlin]

Vil bare si en ting og det er at jeg tror man i grunn selv ofte vet best og mest om hvordan man skal og vil leve livet sitt. Ikke leger eller psykologer, trollmenn eller NHD.

Jeg tror ikke de sitter med alle svarene.

Jeg tror det er styrkende å stole på seg selv. (Også å gi seg lov til å ha de reaksjonen man har, fordi det er ofte gode grunner til at man føler som man gjør.)

[Gjest skal]

*applaus*

[Gjest melmøll]

Er det ikke psykologens oppgave å hjepe deg med å finne ut av dine egne meninger, ikke tre sine meninger nedover ørene på pasienten?

[mariex]

Hei kjære Cathlin.

Jeg vet hvordan jeg vil leve, men syns det er vanskelig å komme "dit" uten hjelp.

Har gått mange år i terapi, og syns jo mange ganger at behandlingen står på stedet hvil,men lever stadig i håpet.

For meg er det godt å vite at jeg har et menneske som lytter til meg, om mine problemer og meninger.Det er en trygghet i seg selv syns jeg.

Jeg har funnet ut at jeg er nødt å leve i håpet, og at jeg trenger hjelp for å opprettholde dette.

Hvis man er psykisk syk, tror jeg man må innse at man trenger hjelp,og det er kanskje akkurat det du sliter med nå.Man vet ikke alltid hva som er best for seg selv.

Klem og vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dersom alle hadde visst best selv, ville problmene vært løst, og ingen ville hatt behov for å søke hjelp hos andre :-)

[Gjest Helle Marie]

Dersom alle hadde visst best selv, ville problmene vært løst, og ingen ville hatt behov for å søke hjelp hos andre :-)

wooow...vent LITT nå NHD..Det ER faktisk forskjell på pasienter! Det kunne du kanskje også skrive noe om??

[Sarah Elizabeth]

wooow...vent LITT nå NHD..Det ER faktisk forskjell på pasienter! Det kunne du kanskje også skrive noe om??

Så hårsåre vi er her da Han skrev at ikke -alle- vet best selv. Idet ligger det at noen vet og noen ikke vet. Klart det er forskjell på pasienter.

Selv har jeg vel en viss peiling på hva som er best for meg sånn egentlig, men ikke søren om jeg klarer å komme dit selv! Da kan man fundere på om jeg likevel ikke er sikker -nok- selv om jeg kan tro det selv. Kanskje ville jeg gjort det riktige hvis jeg hadde vært 100% sikker på hva som er riktig. Men da kommer vi til viljesvakhetens problem og det blir filosofiske spørsmål..

[Orio]

Dersom alle hadde visst best selv, ville problmene vært løst, og ingen ville hatt behov for å søke hjelp hos andre :-)

Er det sånn at behandler/profesjonelle alltid vet best? Eller kan det være lurt å stole på seg selv også noen ganger?

Jeg er vanvittig usikker for tiden, har jeg det bra? Det føles slett ikke sånn. Men jeg kan få tilbakemeldinger om at det går bedre med meg, uten at jeg merker noe til det selv. Hvem skal jeg da stole på? Har jeg det bra? Eller ville jeg merket det selv?

Det samme problemet dukker også opp i forhold til behandling. Er det jeg som skal merke at det går fremover? Eller er det noe behandler avgjør? Hvem er det som har rett til å bestemme hvordan jeg har det og hva som er viktig for meg? Har jeg i det hele tatt noe jeg skal ha sagt? Det er så frustrerende å ikke bli trodd når jeg sier at jeg slett ikke har det bra. Og så begynner jeg å tvile. Kanskje det er dette som er å ha det bra?

[cathlin]

*applaus*

Å? takk:-) lol

[Gjest skal]

Å? takk:-) lol

[cathlin]

Dersom alle hadde visst best selv, ville problmene vært løst, og ingen ville hatt behov for å søke hjelp hos andre :-)

Uenig.

Slik jeg ser det er det ingen motsetninger mellom å vite beste selv hva man trenger/vil/osv og å søke hjelp.

Problemene løser seg ikke bare å vite hva som er best for en selv og hvordan man vil leve osv.

[cathlin]

Hei kjære Cathlin.

Jeg vet hvordan jeg vil leve, men syns det er vanskelig å komme "dit" uten hjelp.

Har gått mange år i terapi, og syns jo mange ganger at behandlingen står på stedet hvil,men lever stadig i håpet.

For meg er det godt å vite at jeg har et menneske som lytter til meg, om mine problemer og meninger.Det er en trygghet i seg selv syns jeg.

Jeg har funnet ut at jeg er nødt å leve i håpet, og at jeg trenger hjelp for å opprettholde dette.

Hvis man er psykisk syk, tror jeg man må innse at man trenger hjelp,og det er kanskje akkurat det du sliter med nå.Man vet ikke alltid hva som er best for seg selv.

Klem og vennlig hilsen

Jo, jeg tror man vet det:-) Men trenger kanskje hjelp til å finne det ut.

*snakker ut fra mitt ståsted*

[cathlin]

Er det ikke psykologens oppgave å hjepe deg med å finne ut av dine egne meninger, ikke tre sine meninger nedover ørene på pasienten?

Psykologer er mennesker med meninger de også.

[Gjest melmøll]

Psykologer er mennesker med meninger de også.

Det forstår jeg. Psykologen jeg går til holder meningene for seg selv. Kunne gjerne ønske noen synspunkter iblandt men....Trodde det skulle være sånn jeg...?

[Gjest pleier og pasient]

Dersom alle hadde visst best selv, ville problmene vært løst, og ingen ville hatt behov for å søke hjelp hos andre :-)

Har stor tro på den gyldne middelvei, når det gjelder det meste (likevel sier en psykiater at jeg tenker svart/hvitt og enten/eller). Mellomting mellom det faderlige og moderlige prinsipp, mellomting mellom paternalisme og autonomi osv.

Helsepersonell bør jo ta alvorlig pasienten sine opplevelser og erfaringer.

Man kan ikke stole blindt på helsepersonells råd. I noen spørsmål strides jo også de lærde, og hvordan skal man vite om lege 1 eller lege 2 har rett? Da må man jo bare skaffe seg kunnskap og kjenne etter selv også.Og også helsepersonell kan gjøre feil.

Mener ikke at pasienten ikke skal høre på legen. Mener vel man gjensidig på høre på hverandre og ta til etterretning det den andre sier.

Legen har jo mye kunnskap om sykdommen og medisiner generelt. Men selv om det er mange fellestrekk ved en sykdom, så kan jo det være individuelle variasjoner også i hvordan man opplever den, hva som er vanskelig og hva som hjelper.

Opplevelsen av å ikke bli forstått av behandler, er i alle fall vond, så selv om behandlere er eksperter, så synes jeg de skal prøve å forstå pasienten sin opplevelse av situasjonen også, og også noen ganger gå i seg selv. Ikke alltid ta for gitt at reaksjoner hos pasienten er uttrykk for sykdom heller. Man skal også være ydmyk for det pasienten forteller. Også for å få kontakt med pasienten og tilrettelegge for en relasjon som vil fremme behandlingsmuligheter?