NHD: Å flykte...

[Gjest Hei33]

Hei! Jeg har nå gått i gruppebehandling noen uker (18-ukers opplegg på DPS). Jeg syntes først det var helt ok, og at det hjalp meg. Men nå er det helt annerledes.

Jeg får ofte angst når jeg sitter der; blir kvalm og uvel, svetter, osv. Og så bare MÅ jeg stikke. Jeg bare MÅ ut og få luft. Når det har roet seg, kan jeg gå inn igjen.

Jeg bare lurer på om du vet noe om HVORFOR folk (jeg) hele tiden må flykte når ting blir for vanskelig? Hva er det et symptom på? Har det sammenheng med min unnvikende pf? Jeg spør deg fordi jeg ikke har fått noe svar på det der jeg går til behandling.

Jeg føler også nå at jeg blir mer og mer innesluttet/stille. Jeg tør ikke så ofte si noe, og trekker meg unna. Derfor tror jeg ikke lenger at gruppeterapi er noe for meg. Man skal jo ikke bli verre av denne behandlingen, men selvsagt bedre. Og når jeg ikke klarer å jobbe med meg selv der, så er det vel best å slutte. Eller hva mener du?

Takk for evt svar! :-)

[thinkerbell]

Nå er jeg ikke Nhd men jeg poster et liten tanke likevel.

Man må ofte gjennom mye smerte for å få det bedre. Som regel må man ta/kjenne på og sette ord på smerten og være i den -før den slipper taket.

At du rømmer er logisk, selvsagt gjør du det. Dette er tross alt smertefullt for deg.

Det er viktig at du fortsetter i denne behandlingen, fordi du åpenbart er på rett vei. Endel mennesker slutter terapien i denne fasen, rett og slett fordi det gjør for vondt, men da blir man værende i det vonde. Trekk derfor luft når du føler for det, og gå tilbake til møtet igjen.. Jeg tror det er flere som har det som deg i gruppen, kanskje er det en idè å lufte disse tankene også der.

Du gjør en god innsats for å bli bedre, jeg håper du velger å bli værende.

Gode tanker i førjulstiden fra

[destgirl]

hei

da jeg begynte i gruppe ble jeg fortalt at det ble verre før det ble bedre..

og at når du sitter der og prater om vonde ting, så har vi en kropp som også reagerer. det er gjerne den som forteller ting før hukommelsen.

skal man nå et må i slike situasjoner da må man desverre gjennom alt det du beskriver, før det en dag gradvis går mer vekk, og man gradvis får mer styrke ,tro og mot..

alt det du skriver er utrolig vanlig og normalt i slike situasjoner..det er grusomt og den værste tida, men for hver dump du må ned i langs den veien, vil den i fremtiden bli mindre og mindre..

en dag helt borte og du står oppreist..

ikke gi opp. det du beskriver er et sunt tegn på at du er i fremgang og vekst,og at det skjer ting med deg som er tegn på at du er på riktig veg.. nemlig fremover.. det vil ikke alltid være slik, men du må kjenne på det nå, for å slippe det fri..du vil vel heller la det fly vekk en å bære det hos deg i din kropp for alltid..

en dag er DU fri..

lykke til..jeg skal tenke på deg, for jeg vet hvor tøft det er når du er midt i det..

ikke gi deg, du er for verdifull til det..

stå på..

[Gjest melmøll]

Har ikke vært i gruppeterapi enda, men hvis jeg tenker på det å møte folk i RL, så opplever jeg det på den måten. Det er lettere i starten når man er i "bli kjent"-fasen. Men etterhvert når det blir naturlig å gå videre og jeg ser andre finner hverandre (i skolesammenheng f.eks) da føler jeg meg veldig utenfor og trekker meg unna. Jeg er fast bestemt på at dette skyldes at ingen vil være sammen med meg, ettersom jeg føler jeg har gjort en innsats i starten.

[Gjest Lilyjet]

Dette er jo en glimrende ting å ta opp i gruppa, du er sansynligvis ikke alene om det.

Det har sikkert en primærkontakt som du har samtaler med ved siden av terapien, du kan ble ham/henne hjelpe deg å ta det opp i gruppa om du syns det er vanskelig å starte. Om det ikke er primærkontakten din som har gruppa de så kan dere i fellesskap snakke med en av gruppelederene om det. Det gjorde jeg, når jeg ville ta opp et meget sårt tema og jeg fikk hjelp.

Jeg går nå i viderebehandlingsgruppe og er veldig takknemlig for at jeg har dette tilbudet, det hjelper meg sakte, men sikkert til å nå målet.