Angst-depresjon, og det og støte venner bort...

[frkPig@lopp]

Hei, jeg er en dame på 40 år, mor til to tenåringer. Jeg er i jobb, og holder på med utdanning ved siden av, et halvtidsstudie. Er bare i 75% jobb.

Etter å ha sluttet med Cipralex på sensommeren,følte jeg meg dårlig psykisk, og har nå startet opp igjen med Cipralex.

Problemet mitt er at den gamle angsten, og sosialfobien har dukket opp igjen, og jeg skyver venner ifra meg, jeg vil ikke at de skal se at jeg har det vanskelig og ikke fikser livet mitt.

Jeg finner på unnskyldinger og utveier for å slippe kontakt, og islolerer meg, nå mens jeg har det vanskelig.

Selv om jeg har gått en mnd på Cipralex nå, så føler jeg at jeg fortsatt er i det sorte hullet fra i høst, hvor mye er svart.

Føler rammene i livet mitt er viktig akkurat nå, mht til å holde på jobb, og studier.

Tenker at jeg kommer igjennom, og at det blir bedre. Jeg har vært igjennom tøffe tider før.Og at jeg kanskje vil vokse på å stå i denne smerten.

Jeg går til Psykolog ca 1 gang pr mnd (kognitiv Terapi), og jeg føler det er litt lite. Men han jeg går hos, har ikke mer kapasitet.

Det er veldig godt å lese innleggene her på psykiatriforum. Det gir meg en følelse av å ikke være så alene med problemene mine.

Dette er ikke et spørsmålsinnlegg, bare et forsøk på å skrive av meg litt smerte...

Klem,

[Gjest sjøstjerna]

Skriving kan være bra.

Jeg skrev meg ut av krise for noen år siden. Faktisk har jeg gjort det to ganger. Første gangen skrev jeg det slik at jeg sendte det til et ukeblad og fikk det i trykken. Den andre gangen ryddet jeg ikke like mye i det jeg skrev. skrev bare side på side ned inntil jeg følte meg bedre (sendte det ingensteder).

Så jeg mente bare å si at jeg synes ikke det er så dumt - den siste setningen du skrev. Nemlig at du bare ville skrive deg ut av smerten.

:-)