Luksusproblem

[Aramir]

Er det noen av dere som innimellom føler at det dere har å stri med er et luksusproblem i global sammenheng?

Jeg gjør det! Innimellom skammer jeg meg over at jeg i det hele tatt våger å kalle det jeg stri med et problem. Jeg hiver i meg piller og tenker at hvor mange plagende sjeler er det der ute som overhode ikke har en mulighet til å pleie sin psyke?

Hvis Norge hadde vært i krig, hvordan hadde vi hatt det da? Jeg mener; uten tilgang til psykiatere, psykologer og medisiner?

[missKrogh]

Nei, jeg føler ikke at det jeg strir med er ett luksusproblem. For meg er det snakk om liv eller død med behandling og medisiner. Og min tilstand har enormt mye å si for min familie. Ungene kan man igjen si er viktig fordi de er fremtiden..... Så, jeg anser ikke det at jeg bruker av helsevesenets ressurser som luksus.

[Gjest Violsa]

Ja jeg tenker ofte sånn.

Og jeg er virkelig takknemlig for at jeg er født i norge og at jeg har familie som er glad i meg og sånn. Men det er en menneskelig greie.

Hele maslowsgreia.At man hele tiden prøver å få tilfred stilt sine behov. Og de endrer seg etterhvert.

[Gjest nnnkkkkiiii]

nei jeg ser ikke på det at jeg har bipolar lidelse som noe luksusproblem. Ser på det som en helt grusom tilstand, som har ødelagt livet mitt. Men ja, jeg er glad for at jeg bor i Norge slik at jeg får tilgang til medisiner så jeg kan leve et bruktbart liv. Vet ikke hvordan det er i andre land, men jeg vet selvmordsraten for bipolar var på hele 25% før vitenskapen utviklet medisiner og det sier mer enn nok, til at dette ikke er et luksusproblem...

[Gjest Mechilah]

Har tenkt på det samme selv..hva om det blir krig her...hva om det blir jordskjelv..osv..kanskje vi blir sterkere da?

Når vi må?

Nei ikke vet jeg...jeg hadde vel klikka uasett.

[Caloni Makaroni]

Det har hendt jeg har tenkt sånn. Man ser bilder på TV av brennende hus, bombefly, og apatiske barn fra Afrika med store mager, mens mødrene står i kø for å få litt vann til familien. Og så har man "stakkars Caloni" i rike Norge. Caloni har akkurat grått litt, og kom seg derfor ikke opp fra den myke senga så tidlig som hun skulle. Caloni var litt lei seg i dag, og derfor orket hun ikke gå på skolen som er et gratis tilbud til alle i Norge. Caloni spiser litt mat og kaster resten, fordi hun er psyk og har dårlig matlyst. Caloni tar med seg lommeboken sin og kjører bilen sin til psykologen og prater, og så setter hun seg ned i godstolen og ser litt på tv og orker ikke gjøre noe.

Men man kan ikke sammenlikne problemer. Problemer er reelle for den det gjelder akkurat der og da. Hvis jeg går igjennom en stor krise, så kan ikke den krisen sammenliknes med naboens krise, og den kan heller ikke sammenliknes med en person fra den tredje verden sin krise.

Å si at "alle psyke burde tatt seg en tur til et u-land og bo i en landsby i noen mnd" blir også feil. Kulturene er totalt forskjellige, og det er også forventningene. En psyk person fra landsbygda i Afrika ville neppe blitt kjempefrisk med en gang i Norge.