Selvmordstanker. NHD og alle dere andre.

[Gjest HemmeligeMeg]

Jeg skriver dette innlegget fordi jeg lurer på om det er mange som har det slik som meg.

For noen få år siden var jeg alvorlig deprimert og suicidal i lange perioder. Jeg er bipolar 2, men dette visste jeg ikke den gangen. Jeg fikk derfor ikke riktig behandling. Jeg blir veldig syk av SSRI. Mister kontrollen, blir aggresiv og fryktløs.

Jeg var innlagt under en slik periode. Desverre var jeg i en konflikt med overlegen på grunn av noe som hadde hendt tidligere og med min tilstand så ble dette veldig voldsomt for meg.

Det hele endte med at jeg bestemte meg for å ta mitt eget liv. Jeg visste at han ikke ville tro meg hvis jeg sa det til han. Jeg krevde derfor en samtale. I samtalen, hvor også flere andre var til stede krevde jeg å bli utskrevet. Jeg var også ganske tydlig på at jeg kom til å skade meg selv, og at det kunne de bare drite i (det var vel omtrent sånn jeg sa det).

Som planlagt ble jeg utskrevet likevel. To timer senere balansert jeg på utsiden av rekkverket på en bro. Det ble et himla leven med politi og ambulanse. Jeg var bare irritert for at de ikke lot meg få nyte følelsen av å stå der ute å sveve mellom liv og død.

Som sagt, jeg var skikkelig dårlig den gangen. Jeg ble innlagt igjen. Jeg følte skikkelig at stoltheten min hadde fått en knekk. Jeg hadde sagt at jeg skulle ta livet mitt, men så hadde jeg ikke gjort det. Jeg lovet meg selv at jeg skulle bruke første mulige anledning.

Men så har årene gått. Jeg har fått riktig medisin, studerer, har fått barn og har det fint.

Men om natten når jeg ikke får sove kommer tankene. At jeg "skylder" denne overlegen at jeg tar skrittet helt ut. At jeg ikke er noen pingle. At jeg tør.

Hver eneste dag tenker jeg på det. Ulike metoder. Ser for meg situasjoner. Prøver å forestille meg hvordan det føles å falle.

Jeg er jo frisk nå! Har ikke vært deprimert på lenge, og liver mitt fungerer. Men likevel tenker jeg hver eneste dag på hvordan jeg kan avslutte det hele. Når en presset situasjon oppstår er tanken der med en gang. Som om det er en liten stemme som hvisker til meg at nå er sjansen min kommet til å gjøre alvor av truslene.

Kommer jeg alltid til å ha det sånn? Jeg vet det er absurd, men jeg føler at jeg har sviktet. At jeg har tatt en avgjørelse, men så feiget ut. Jeg tar løfter alvorlig og ofte tenker jeg at denne overlegen ler av meg. At det var det han visste, at når alt kommer til alt så er jeg bare en tåplig psykiatrisk pasient...

[Gjest Ferri]

Har en rart forhold til en overlege fra når jeg var innlagt som ungdom jeg også, det gikk ikke så langt som med deg altså, men han var så uberørt av alt at det var irriterende; og skulle tro han egentlig bare ga blaffen - og tenkte på og fremme sitt eget navn og være "tøff" forran studenter..

Har ikke no smart svar til deg.

Men jeg har stemplet denne overlegen jeg husker som en tulling i hodet mitt, at han bare er en dust, at det er han det var no galt med og ikke meg. Med måten jeg ble behandlet av ham så gir jeg helt blaffen i hva slags dummheter han skulle ha ment den gangen. Men det gnager fortsatt litt av og bare bli minnet på ham, heldigvis så tenker jeg ikke på ham annet en når noen sier ordet overlege

[Gjest skal]

Tror det er sånn man tenker når man virkelig virkelig har ønsket og av en eller annen grunn ikke klart. Selvom det ikke er sånn lenger.

Regner med (og håper..) at det kan iallfall nesten forsvinne når man snakker om det.

Men det er vanskelig. Jeg kan i svarte netter gråte for at jeg var en feiging. Selvom jeg vet at det ikke er sånn!

Godt du har det bedre nå!

[Gjest HemmeligeMeg]

Har en rart forhold til en overlege fra når jeg var innlagt som ungdom jeg også, det gikk ikke så langt som med deg altså, men han var så uberørt av alt at det var irriterende; og skulle tro han egentlig bare ga blaffen - og tenkte på og fremme sitt eget navn og være "tøff" forran studenter..

Har ikke no smart svar til deg.

Men jeg har stemplet denne overlegen jeg husker som en tulling i hodet mitt, at han bare er en dust, at det er han det var no galt med og ikke meg. Med måten jeg ble behandlet av ham så gir jeg helt blaffen i hva slags dummheter han skulle ha ment den gangen. Men det gnager fortsatt litt av og bare bli minnet på ham, heldigvis så tenker jeg ikke på ham annet en når noen sier ordet overlege

Jeg har prøvd å tenke at han er en dust jeg også, for det er han jo. Men dette er liksom min eneste måte å få hevn på, om du skjønner hva jeg mener...

[Gjest immmaa]

nei nei nei! du var veldig syk, og overlegene på psykiatriske institusjoner ønsker at pasientene skal bli bra, og det du blitt så det er han kjempeglad for, så du skylder han ikke et selvmord:)

(kjenner meg noe sykt igjen i det du forteller forresten... er også bipolar og var så på trynet, men nå er har jeg rett medisin og er frisk og studerer osv... helt snålt)

[Gjest Ferri]

Jeg har prøvd å tenke at han er en dust jeg også, for det er han jo. Men dette er liksom min eneste måte å få hevn på, om du skjønner hva jeg mener...

Ja, tror jeg forstår åssen du føler det, men vet ikke helt åssen man kan komme over dette annet en og miste all respekten for minnet om ham.

Jeg er ingen ekspert eller noe altså...!! og blir som sagt minnet på denne irriterende overlegen som "viste alt". Selv om det er fryktelig lenge siden nå.

Og "gjøre det slutt" nå for og vise ham, ville ikke fungert helt bra tror jeg. Han kommer vel uansett til og fortsette og være en arrogant drittsekk? Og de finnes det jo endel av ser det ut som..

(jeg som tenker på min egen overlege når jeg kaller din det altså

Kanskje du kunne skrive et brev til ham, du må jo ikke postlegge det! Eller en ukjent email så han ikke kan kontakte deg tilbake

Men hvem vet, kanskje han er utrolig snill...

prøver og legge meg her, natta

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du utfordret han på om han/helsevesenet eller du skulle ha det endelige ansvar for ditt liv.

Han tok deg på alvor og lot deg ta ansvaret. Sammen har dere dermed tatt ansvar for at du i dag har et godt liv.

Hva skal du bevise? Hva skal du hevne?

[Gjest Violsa]

Du utfordret han på om han/helsevesenet eller du skulle ha det endelige ansvar for ditt liv.

Han tok deg på alvor og lot deg ta ansvaret. Sammen har dere dermed tatt ansvar for at du i dag har et godt liv.

Hva skal du bevise? Hva skal du hevne?

men tenk om vesenet er virkelig.

tror du vil ha veldig fælt meta-helvete.

[Gjest Violsa]

Du utfordret han på om han/helsevesenet eller du skulle ha det endelige ansvar for ditt liv.

Han tok deg på alvor og lot deg ta ansvaret. Sammen har dere dermed tatt ansvar for at du i dag har et godt liv.

Hva skal du bevise? Hva skal du hevne?

jeg tenkte at alt akademikere sier var så himla smart.

å lese nettdebatter gjør at man ser at det ikke er sånn.

morsomt at NHD er ikke politisk korrekt. Og håper det fortsetter sånn

[Mihra]

men tenk om vesenet er virkelig.

tror du vil ha veldig fælt meta-helvete.

ja, tenkt om denne overlegen egentlig er den inkarnerte versjonen av dette vesenet, og at avdelingen hans faktisk er et forstadie på hva som venter:-)

Takk for gode svar folkens. Jeg liker også NHD, Violsa!

[Mihra]

Du utfordret han på om han/helsevesenet eller du skulle ha det endelige ansvar for ditt liv.

Han tok deg på alvor og lot deg ta ansvaret. Sammen har dere dermed tatt ansvar for at du i dag har et godt liv.

Hva skal du bevise? Hva skal du hevne?

Jeg synes nesten det virker som at enkelte psykiatere går inn for å bli mislikt. Er dette også en del av taktikken, eller er de rett og slett ikke hyggelige?

Er kanskje tanken at hvis pasienten blir irritert nok, så blir hun fortere frisk? :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes nesten det virker som at enkelte psykiatere går inn for å bli mislikt. Er dette også en del av taktikken, eller er de rett og slett ikke hyggelige?

Er kanskje tanken at hvis pasienten blir irritert nok, så blir hun fortere frisk? :-)

Vi psykiatere har ingen ønsker om å bli mislikt.

Vi har et ønske om å gjøre jobben vår, som er å få pasienten til å mestre livet. Prisen for dette er ofte at en blir mislikt. Det er underordnet.

Om en har stort behov for å bli likt og få anerkjennelse, bør en velge et annet yrke.

[Gjest Wita]

En merkelig tankegang du har.

Du synes det er viktig å hevne en lege som sannsynligvis har glemt deg for lenge siden, men at ungene dine mister sin mor er visst ikke viktig nei.

Ta deg sammen!

[Gjest Violsa]

ja, tenkt om denne overlegen egentlig er den inkarnerte versjonen av dette vesenet, og at avdelingen hans faktisk er et forstadie på hva som venter:-)

Takk for gode svar folkens. Jeg liker også NHD, Violsa!

mener ikke å være ekkel..men snakket med poltiet nå..og det var vondt.

[Gjest Mechilah]

Jeg syns ikke det er så merkelig at du tenker sånn,du sa jo du skulle ta livet ditt og gjorde det ikke...det er derfor du tenker slik i dag og det forstår jeg.

Det er derfor jeg aldri aldri skal true med å ta livet mitt,skal ikke si det til noen om jeg gjør det gjør jeg det og ferdig med det.

Men prøv å legge dette bak deg i ale fall,det er lenge siden,se fremover

[Gjest HemmeligeMeg]

En merkelig tankegang du har.

Du synes det er viktig å hevne en lege som sannsynligvis har glemt deg for lenge siden, men at ungene dine mister sin mor er visst ikke viktig nei.

Ta deg sammen!

Jeg tror kanskje det er du som trenger å ta deg sammen!

Jeg har verken sagt at jeg skal hevne meg, eller sagt at jeg har planer om å forlate barna mine.

Jeg spurte om det var flere som sliter med selvmordstanker selv om det er lenge siden de var syke.

Det å kunne reflektere over sine egne tanker er på ingen på noe tegn på at man han mistet grepet.

Så jeg foreslår at du enten leser det jeg har skrevet ordentlig, eller at du lar være å skrive kommentarer!

[Mihra]

mener ikke å være ekkel..men snakket med poltiet nå..og det var vondt.

Nå henger jeg ikke helt med, Violsa?

[Gjest Wita]

Jeg tror kanskje det er du som trenger å ta deg sammen!

Jeg har verken sagt at jeg skal hevne meg, eller sagt at jeg har planer om å forlate barna mine.

Jeg spurte om det var flere som sliter med selvmordstanker selv om det er lenge siden de var syke.

Det å kunne reflektere over sine egne tanker er på ingen på noe tegn på at man han mistet grepet.

Så jeg foreslår at du enten leser det jeg har skrevet ordentlig, eller at du lar være å skrive kommentarer!

Jeg har lest skikkelig.

Du skriver at du tenker på det hver eneste dag og jeg kan ikke skjønne hvorfor du tror at du kan straffe han mer enn barna dine?

Jeg skjønner ikke hvorfor du er så opphengt i en mann du ikke har truffet på mange år. Han har andre pasienter nå og har sannsynligvis glemt deg.

For han er du en del av statistikken, men det er du ikke for barna dine og andre som er glade i deg.

[Adriana]

Jeg synes absolutt ikke at du er en håpløs psykiatrisk pasient i hvert fall! Du er jo et godt eksempel på hva psykiatrien er til for, nemlig å hjelpe mennesker til å få det sånn som du har det nå

Kanskje overlegen der så at du var en sterk person og at dt ville hjelpe deg mer å få ansvaret selv enn å bli passet på der? Og han hadde jo rett i det og han ville sikkert blitt glad dersom han hadde fått vite hvordan det går med deg nå! :-)

Jeg må innrømme at jeg også har lurt på om psykiatere går inn for å bli mislikt fordi de ofte kommer med provoserende tilbakemeldinger. Jeg har vel egentlig funnet ut at de fleste kommer med sånne "ikke-vennlige" tilbakemeldinger for å få oss til å tenke og for å få oss engasjerte og irriterte nok til å stå opp for oss selv og kjempe? De kan få oss til å våkne litt opp og finne "stå-på-viljen" vår og den trenger vi for å få det bra!

Husk at du har barn nå og glem den overlegen. Skal overlegen ta fra barna dine moren sin? Håper du kommer deg over disse tankene