Script for a Jester's Tear

[birdie]

Er favn Bob Marley-fan?

Jeg så det Last Waltz her forleden, med The Band og gjester, deriblandt Neil og Bob, og det var virkelig et konsert-dvd-høydepunkt for meg.

Neil Young og Dylan er to av de desidert største.

Ja, hun sa så. *venter spent på om hun dukker opp*

Er ikke spesielt begeistret for hverken Young eller Dylan, jeg - de blir for slitsomme å høre på, og da hjelper det ikke at tekstene er perler.

[ShitDiddelyDo]

Skjønner hva du mener, og jeg husker hvordan verden raste sammen rundt meg i 1989 da Fish stakk.

Men da hadde jeg jo ikke hørt den nye (som for øvrig heter Steve Hogarth).

På Rockefeller våren etter, ble all skepsis feid av banen - Og nå har jo Hogarth vært med dobbelt så lenge som Fish var.

Mine anbefalinger fra "nye" Marillion er Seasons End, Brave og Marbles. Tre ganske forskjellige skiver, men ikke desto mindre Marillion.

Slainthe!

Hva med Fish? Har du noe forhold til hans solomateriale?

Jeg liker stemmen hans. Det var på grunn av ham jeg skaffa meg Misplaced Childhood en gang for mange år siden.

Ja, den og det at Marillion av en eller annen grunn alltid figurerte i en del metal-blader jeg var fast leser av på den tida, og trodde de var noe annet enn det de viste seg å være.

[ShitDiddelyDo]

Ja, hun sa så. *venter spent på om hun dukker opp*

Er ikke spesielt begeistret for hverken Young eller Dylan, jeg - de blir for slitsomme å høre på, og da hjelper det ikke at tekstene er perler.

Da er det vel ingen grunn til å anbefale deg siste utgivelsen til Tom Waits heller.

[ShitDiddelyDo]

Kanskje jeg tar den nå i jula. Jeg har alle sesongene så det tar tid men tid har jeg nok av disse dagene.

Jeg også. Derfor begynte jeg på Six Feet Under igjen for noen dager siden, og koser meg nesten mer nå enn første gang jeg så serien.

[Rainm@n]

Heh, der våkna du jammen Rainm@n fra dvalen også, ikke verst! Skriv noe om .. hm, Bob Marley, Dylan, eller Neil Young, da, så ser vi om det er liv i favn fremdeles.

Hehe, ja, Rainm@n følger med :-)

Og når SDD plutselig ser lyset midt oppi juleevangeliet, kan jeg jo ikke la være å gratulere. Marillion er en større åpenbaring enn han gamlingen som angivelig har bursdag på søndag! Amen :-)

[birdie]

Den har jeg ikke hørt om.

Men Rome skuffa meg litt. Må sies at jeg ramla av etter 3 episoder. Kun sex og vold, og jeg klarte ikke skille karakterene fra hverandre. De var så like.

Mulig jeg gir den en sjanse en annen gang.

Jeg så også første episode av Big Love, men heller ikke den appellerte til meg.

Skal godt gjøres å følge opp serier som Six Feet Under, Carnivale og Sopranos.

Uffda? Sambo og jeg tenkte å investere i Rome for å innvie spiller/surround i jula, men da burde vi kanskje heller spandere på oss de tre første sesongene av Sopranos? Jeg vet han liker den, han har tittet litt på den når jeg sitter her og taster, og de få minuttene jeg har fått med meg har vært lovende. Rome har vi bare sett trailere av.

[Dorthe]

Jeg også. Derfor begynte jeg på Six Feet Under igjen for noen dager siden, og koser meg nesten mer nå enn første gang jeg så serien.

Da håper jeg at jeg får den til jul )

[birdie]

Da er det vel ingen grunn til å anbefale deg siste utgivelsen til Tom Waits heller.

Jo, har fått med meg det der - og lastet den ned også, når jeg bare tenker meg nøye om. Han takler jeg, men de to andre blir for skjærete (som i fugletypen). Setter herved på Waits, takk for påminnelse!

[birdie]

Hehe, ja, Rainm@n følger med :-)

Og når SDD plutselig ser lyset midt oppi juleevangeliet, kan jeg jo ikke la være å gratulere. Marillion er en større åpenbaring enn han gamlingen som angivelig har bursdag på søndag! Amen :-)

Hilse hjem!

[Rainm@n]

Hva med Fish? Har du noe forhold til hans solomateriale?

Jeg liker stemmen hans. Det var på grunn av ham jeg skaffa meg Misplaced Childhood en gang for mange år siden.

Ja, den og det at Marillion av en eller annen grunn alltid figurerte i en del metal-blader jeg var fast leser av på den tida, og trodde de var noe annet enn det de viste seg å være.

Ja, at Marillion er et metall-band er en grov, men dessverre utbredt misforståelse.

Stemmen til Fish er unik, men dessverre tonet han den ned allerede på første solo-skive. Den skiva er likevel den beste IMHO, fordi den hadde et lite snev av den gode Marillion-"fellingen". Deretter har det vært fint lite annet enn pop...

Live er han likevel verdt å få med seg, og som den Norgesvennen han har blitt, er han her minst en gang i året - ofte fler.

[ShitDiddelyDo]

Uffda? Sambo og jeg tenkte å investere i Rome for å innvie spiller/surround i jula, men da burde vi kanskje heller spandere på oss de tre første sesongene av Sopranos? Jeg vet han liker den, han har tittet litt på den når jeg sitter her og taster, og de få minuttene jeg har fått med meg har vært lovende. Rome har vi bare sett trailere av.

Jeg ville definitivt gått for både Sopranos, Six Feet Under og Carnivale før Rome.

Men jeg har jo som sagt ikke sett stort av Rome ennå, og skal derfor ikke uttale meg for kraftig om serien.

[ShitDiddelyDo]

Ja, at Marillion er et metall-band er en grov, men dessverre utbredt misforståelse.

Stemmen til Fish er unik, men dessverre tonet han den ned allerede på første solo-skive. Den skiva er likevel den beste IMHO, fordi den hadde et lite snev av den gode Marillion-"fellingen". Deretter har det vært fint lite annet enn pop...

Live er han likevel verdt å få med seg, og som den Norgesvennen han har blitt, er han her minst en gang i året - ofte fler.

Jeg kan forstå at Marillion appellerer til metalfolk, på samme måte som Pink Floyd plutselig ble veldig populært blant heavyfolket da jeg gikk på ungdomsskolen, men hvorfor de store metalbladene ofte hadde Marillion-reportasjer på 80-tallet, er det vanskelig å forstå.

[Rainm@n]

Jeg kan forstå at Marillion appellerer til metalfolk, på samme måte som Pink Floyd plutselig ble veldig populært blant heavyfolket da jeg gikk på ungdomsskolen, men hvorfor de store metalbladene ofte hadde Marillion-reportasjer på 80-tallet, er det vanskelig å forstå.

Svaret på dette er uten tvil EMI's makt, kombinert på deres tro på bandet og ønske om å "hype" dem.

Dessuten var jo 80-tallet preget av... nettopp; 80-tallsmusikk (ikke et vondt ord om det altså ;-), og alt som skilte seg fra dette ble lett satt i metall-båsen. Til og med Bryan Adams var vel innom Metal Hammer av og til...

[birdie]

Jeg ville definitivt gått for både Sopranos, Six Feet Under og Carnivale før Rome.

Men jeg har jo som sagt ikke sett stort av Rome ennå, og skal derfor ikke uttale meg for kraftig om serien.

Carnivale så jeg første episoden av og trakk meg fra, syntes den var ekkel på en ekkel måte. Six Feet Under er også ekkel, men ikke sånn under-huden-ekkel.

Takk for tips!

[ShitDiddelyDo]

Svaret på dette er uten tvil EMI's makt, kombinert på deres tro på bandet og ønske om å "hype" dem.

Dessuten var jo 80-tallet preget av... nettopp; 80-tallsmusikk (ikke et vondt ord om det altså ;-), og alt som skilte seg fra dette ble lett satt i metall-båsen. Til og med Bryan Adams var vel innom Metal Hammer av og til...

Hehe, det stemmer faktisk. Bryan Adams var også en som i ny og ne dukket opp.

Akkurat det er nesten perverst.

[ShitDiddelyDo]

Carnivale så jeg første episoden av og trakk meg fra, syntes den var ekkel på en ekkel måte. Six Feet Under er også ekkel, men ikke sånn under-huden-ekkel.

Takk for tips!

Carnivale er ekkel på en ekkel måte.

Men det er meningen.

[Rainm@n]

Hehe, det stemmer faktisk. Bryan Adams var også en som i ny og ne dukket opp.

Akkurat det er nesten perverst.

Definitivt! :-)

Men mens Topp og Okej tok seg av de glatte, fotogene popheltene, passet Marillion definitivt bedre inn i Kerrang og Metal Hammer. Bryan Adams falt nok litt mellom to stoler, og figurerte like gjerne i begge leire.

Det var jo litt mer sort-hvitt på 80-tallet. Satt litt på spissen var du enten en versting og digga heavy, eller så var du soss og digga alt det andre. - Men var det egentlig noen som digga Bryan Adams? ;-)

[ShitDiddelyDo]

Definitivt! :-)

Men mens Topp og Okej tok seg av de glatte, fotogene popheltene, passet Marillion definitivt bedre inn i Kerrang og Metal Hammer. Bryan Adams falt nok litt mellom to stoler, og figurerte like gjerne i begge leire.

Det var jo litt mer sort-hvitt på 80-tallet. Satt litt på spissen var du enten en versting og digga heavy, eller så var du soss og digga alt det andre. - Men var det egentlig noen som digga Bryan Adams? ;-)

Ja, det var en del som digge Bryan Adams. Spesielt etter albumet med Summer of 69.

Men det var nok mest jenter. Tror ikke de gutta som digga Bryan Adams tok sjansen på å si det høyt. Det var jo nummeret før Modern Talking-nivå.

Okej husker jeg godt. Jeg var fast leser, faktisk fordi det var et av få skandinaviske bladene som skrev en del om heavy.

[Rainm@n]

Ja, det var en del som digge Bryan Adams. Spesielt etter albumet med Summer of 69.

Men det var nok mest jenter. Tror ikke de gutta som digga Bryan Adams tok sjansen på å si det høyt. Det var jo nummeret før Modern Talking-nivå.

Okej husker jeg godt. Jeg var fast leser, faktisk fordi det var et av få skandinaviske bladene som skrev en del om heavy.

Ja, uansett. 80-tallet var et herlig tiår! :-)

For ekstremt utfyllende Marillion (med Fish) info anbefaler jeg http://www.morain.de/marillion_setlists_1980_-_1988.html og selvsagt www.marillion.com

For moro skyld: http://www.morain.de/MP_-_Fish_-_Faces_-_1981-1985.jpg

[musikeren]

Scirpt for a j.. er meatloaf, mangler bare marion hvesende i bakgrunnen med rennede maskara.

men du, har du sett the shield? er den bra? jeg har akkurat sett 6 fot under, siste sesong, fabelaktig!

Og da må en jo bare spørre: Har du noengang hørt Marillion? Hva i all videste av de vide verdener er det du mener Marillion og Meat Loaf har til felles? Prøver du å yppe bråk?