Hvor egoistisk hadde du syntes dette var?

[Gjest AveM]

Jeg nektet henne aldri å delta. Derimot fortalte jeg at jeg på mange måter hadde et ønske om å gjøre det alene, og ba henne bruke tid på å tenke over hva hun følte/tenkte om dette. Umiddelbart sa hun at jeg da skulle gjøre det alene, Jeg insisterte på at dette ikke skulle avgjøres der og da, og tok opp igjen temaet med henne noen dager senere. Da sa hun også med en gang at hun ville jeg skulle gjøre det alene - men at hun også ville at jeg ikke skulle nevne temaet overhodet igjen.

Ser at flere mener at jeg ikke hadde ønsket dialog med henne, Det stemmer ikke - jeg ønsket at vi skulle snakke om hva vi begge følte rundt dette, og jeg anså det ikke som noen selvfølge at mine behov skulle få bestemme utfallet.

Prøvde i dag å finne en løsning ved å snakke med min svigermor. Hun mente at "bordet hadde fanget" i det øyeblikket jeg hadde sagt at jeg på mange måter ønsket å gjøre det alene, og at min svigerinne ikke ville ønske å delta verken om det skulle skje i dag eller om det ble utsatt inntil videre slik at hun kunne få tid på seg til å vurdere muligheten for å delta.

Jeg synes det er stor forskjell på å nekte noen å delta og det å uttrykke et behov.

Jeg hadde en stund alene nylig, og da ble jeg og tenke på ditt dilemma. Jeg prøvde å sette meg inn i din situasjon.

Tanken på at dette var noe mellom meg og mannen min ble veldig sterk. Jeg ville aldri følt det ble helt privat om jeg ikke fikk gjøre det alene og på min måte. Men _det_ etter å ha lest alle innleggene dine i denne tråden, og hvordan du og dere hadde det. Det med at han så ut mot sjøen og den nærheten dere hadde osv.

Du har helt sikkert hatt dine tanker om hvordan _du_ skal ta avskjed med han, på en måte som han også ville satt pris på. da vil kanskje andres tilstedeværelse forstyrre. ikke vet jeg, men slike tanker fikk jeg.

Har tenkt på deg endel,selv om du er en fremmed.

[Gjest skal]

Hvorfor ønsker du ikke å ha hans nære og kjære til stede når asken spres?

En ting er at du ideelt sett hadde hatt denne stunden alene, du har vel nok med egne følelser der og da... Men når hans søster uttrykker et sterkt ønske om å ta del i seremonien, kan du da frata henne den muligheten? Hun er jo også en av hans nærmeste pårørende og har tilbrakt store deler av sitt liv og sin erfaringsverden med ham? Vær klar over at det frarøver henne muligheten til å ta et siste farvel med sin bror, være til stede der hun føler at hun hører til som søster.

Din mann var jo også bror, far, sønn...

Og alle bærer stor sorg som de sikkert vil dele med deg som var hans kone.

Jeg tror ikke jeg ville nektet min svigerinne/svigerforeldre eller egne barn for den del, å delta, men heller sett det som en selvfølge at de fikk delta.

Husk, de har sin sorg å bære, de også.

Lykke til! Det er en vanskelig avgjørelse å ta, men nå har jeg vært ærlig og gitt mitt råd iallefall. Det kommer mange år etterpå, der du skal omgås din svigerfamilie og ideelt sett støtte deg til dem, og de til deg.

Ønsket din mann at hans familie ikke skulle være tilstede under askespredningen da? Begravelser etc er til for de sørgende, ikke for den avdøde først og fremst. Og da er ikke noens sorg mer viktig og verdig enn andres...

Forstå meg rett:jeg tror ikke du mener det, altså... Tror derimot at jeg ville tenkt på det når jeg skulle ta avgjørelsen.

Ønsker deg alt mulig godt framover, og håper at jula ikke bare er vanskelig.

Sender varme tanker!

Les litt mer av tråden, avgjørelsen er tatt, og det er gjort La henne få være i fred nå!

[frosken]

"Det er ikke snakk om hvem som betyr mest, hvem han var mest glad, hvem som var mest glad i ham"

Allikevel er det nettopp det du sier.

Dette gidder jeg ikke å diskutere mer. Frosken har bestemt seg og hadde det før hele denne lange tråden ble laget og jeg gidder ikke å kaste bort mer tid på dette. Det er bare deprimerende.

Du har misforstått dersom du tror at jeg hadde tatt stilling til hva jeg skulle gjøre når jeg startet denne tråden.

[Gjest Wita]

Du har misforstått dersom du tror at jeg hadde tatt stilling til hva jeg skulle gjøre når jeg startet denne tråden.

Javel!

[ylvali1365381015]

"Hvis hun utviste en liknende eietrang når han var i live tviler jeg på at andre slapp forbi henne?"

tja, du synes muligens det er greit å svare slik som poden har skrevet og som jeg svarte på. kanskje et ørlite grann mer respekt ville vært ønskelig? vi kan være uenig, det er selvsagt helt greit. frosken ba om synspunkter -og det har hun fått, i bøtter og spann. men det er kveld, og

på en dag som denne.. tror jeg frosken trenger vår støtte og varme mer enn våre råd/meninger/synspunkter.

Jo, du har rett i at det er sterke ord og raske slutninger som dras. Og det egner seg sikkert ikke helt som svar i en sådan stund.

Men, det avdekker at denne er uenig i avgjørelsen, hvilket jeg også forstår godt.

Kunne valgt ordene sine med litt større omhu, det er jeg enig i.

[frosken]

Hvorfor ønsker du ikke å ha hans nære og kjære til stede når asken spres?

En ting er at du ideelt sett hadde hatt denne stunden alene, du har vel nok med egne følelser der og da... Men når hans søster uttrykker et sterkt ønske om å ta del i seremonien, kan du da frata henne den muligheten? Hun er jo også en av hans nærmeste pårørende og har tilbrakt store deler av sitt liv og sin erfaringsverden med ham? Vær klar over at det frarøver henne muligheten til å ta et siste farvel med sin bror, være til stede der hun føler at hun hører til som søster.

Din mann var jo også bror, far, sønn...

Og alle bærer stor sorg som de sikkert vil dele med deg som var hans kone.

Jeg tror ikke jeg ville nektet min svigerinne/svigerforeldre eller egne barn for den del, å delta, men heller sett det som en selvfølge at de fikk delta.

Husk, de har sin sorg å bære, de også.

Lykke til! Det er en vanskelig avgjørelse å ta, men nå har jeg vært ærlig og gitt mitt råd iallefall. Det kommer mange år etterpå, der du skal omgås din svigerfamilie og ideelt sett støtte deg til dem, og de til deg.

Ønsket din mann at hans familie ikke skulle være tilstede under askespredningen da? Begravelser etc er til for de sørgende, ikke for den avdøde først og fremst. Og da er ikke noens sorg mer viktig og verdig enn andres...

Forstå meg rett:jeg tror ikke du mener det, altså... Tror derimot at jeg ville tenkt på det når jeg skulle ta avgjørelsen.

Ønsker deg alt mulig godt framover, og håper at jula ikke bare er vanskelig.

Sender varme tanker!

Hvorfor jeg ideelt sett ønsket å være alene anser jeg for å være så privat at jeg ikke ønsker å drøfte det senere.

Men jeg kan ikke se at jeg fratok min svigerinne muligheten ved å ta sjansen på å fortelle om mine følelser. Det er leit at hun ikke orket å snakke mer om det, men det kunne jeg ikke vite på forhånd. Jeg tok en sjanse, og mislyktes i forhold til å få til en samtale rundt et vanskelig tema.

[ylvali1365381015]

Jeg nektet henne aldri å delta. Derimot fortalte jeg at jeg på mange måter hadde et ønske om å gjøre det alene, og ba henne bruke tid på å tenke over hva hun følte/tenkte om dette. Umiddelbart sa hun at jeg da skulle gjøre det alene, Jeg insisterte på at dette ikke skulle avgjøres der og da, og tok opp igjen temaet med henne noen dager senere. Da sa hun også med en gang at hun ville jeg skulle gjøre det alene - men at hun også ville at jeg ikke skulle nevne temaet overhodet igjen.

Ser at flere mener at jeg ikke hadde ønsket dialog med henne, Det stemmer ikke - jeg ønsket at vi skulle snakke om hva vi begge følte rundt dette, og jeg anså det ikke som noen selvfølge at mine behov skulle få bestemme utfallet.

Prøvde i dag å finne en løsning ved å snakke med min svigermor. Hun mente at "bordet hadde fanget" i det øyeblikket jeg hadde sagt at jeg på mange måter ønsket å gjøre det alene, og at min svigerinne ikke ville ønske å delta verken om det skulle skje i dag eller om det ble utsatt inntil videre slik at hun kunne få tid på seg til å vurdere muligheten for å delta.

Jeg synes det er stor forskjell på å nekte noen å delta og det å uttrykke et behov.

Det er veldig sant.

Så lenge du spør etter deres meninger og gir rom også for deres synspunkter, er det jo dialog og respekt som ligger i bunnen for den avgjørelsen som taes.

skal svarer meg at avgjørelsen er tatt og at jeg skal la deg være i fred. Ikke meningen å trakassere eller plage deg, jeg beklager virkelig dypt dersom jeg ripper oppi noe som er avgjort og avsluttet. Jeg kjenner meg ydmyk overfor det du har måttet gå igjennom og ønsker ikke å legge sten til byrden din. Jeg ga mitt råd, men det er du som må følge ditt hjerte.

Uansett ønsker jeg deg en fin og sterk stund. Håper du skjønner at jeg ikke mente noe vondt med det jeg skrev til deg.

*KLEM*

[ylvali1365381015]

Hvorfor jeg ideelt sett ønsket å være alene anser jeg for å være så privat at jeg ikke ønsker å drøfte det senere.

Men jeg kan ikke se at jeg fratok min svigerinne muligheten ved å ta sjansen på å fortelle om mine følelser. Det er leit at hun ikke orket å snakke mer om det, men det kunne jeg ikke vite på forhånd. Jeg tok en sjanse, og mislyktes i forhold til å få til en samtale rundt et vanskelig tema.

Slikt er jo vanskelig, det kan jeg skjønne. Men du skal ha ros for at du prøvde å snakke om det, lufte dine tanker.

Dersom hun ikke tar imot ballen du kastet, blir det jo uansett vanskelig å få til dialog og gjensidig forståelse av hca den andre ønsker.

Har hun låst av, er det ikke du som har avvist noen, da er det hun som har gjort det.

[Gjest Shira12]

Kjære frosken.

Jeg har tenkt på deg siden tråden ble starten. Og tenkt ekstra på deg i kveld, som mange på Dol har gjort.

Jeg håper inderlig at avskjeden ble slik du ønsket.

Jeg har ikke svart tidligere, da jeg har måtte tenke på spørsmålet ditt. Men jeg synes det er leit at en del av tråden utviklet seg til og bli krass.

Jeg tror og mener at du ikke hadde bestemt deg på forhånd, du er en så sterk og reflektert person, at da hadde du ikke stilt spørsmålet i utgangspunket.

Du er ærlig. Og det skal du ha respekt for, det er en stor forskjell på egoisme og ærlighet.

Jeg kan se det fra begge sider, så godt som jeg kan klare og sette meg inn det, jeg vil jo ikke kunne uttale meg helt sikkert, da dette er noe du opplever, og jeg ikke har.

Og jeg beundrer deg for at du er ærlig med ditt ønske. Du tar også det opp med familien hans. Du tenker på dem, oppi det hele. Bare ved at det plager deg at søsteren ikke klarer og snakke om dette, viser at du bryr deg om hennes følelser også. Samtidig til at du er modig nok til og kjenne på dine egne.

Jeg både tror og håper at du reiser deg over de usaklige svarene her i tråden. At du ser hvem som skjønte innlegget ditt, og hvem som satte opp forsvaret med en gang.

Jeg oppfatter deg ikke som en person som trenger bekreftelse, og søker Dol for det. Du er bare ærlig, og det er det mange her inne som setter stor pris på.

Nå hjelper ikke dette på den avgjørelsen du måtte ta, men jeg håper at du skjønner at mange her ser på deg som er tøff, god, ærlig og hjelpsom person, en ressurs.

Og du og mannen din hadde ett spesielt bånd, slik alle elskede har. Men dere delte ett annet bånd også, dere delte hans sykdom. Jeg er full av beundring for det. Det er en helt spesiell og sårbar situasjon, man får innblikk i mange ting. Man må se realiter i øynene, takle ting som vanskelige.

Jeg skal gi meg nå, men aller sist vil jeg si, at du har ved og dele en del av livet ditt med oss her på Dol, har gitt meg pågangsmot til og kjempe videre, på tross av sykdom, kan man ha ett godt samhold, og kjempe slagene sammen.

Håper du fikk tatt ett farvel som du kan lagre i hjertet ditt, og ta med deg videre på den veien du nå må gå.

*klemmer forsiktig*

[Gjest AveM]

Slikt er jo vanskelig, det kan jeg skjønne. Men du skal ha ros for at du prøvde å snakke om det, lufte dine tanker.

Dersom hun ikke tar imot ballen du kastet, blir det jo uansett vanskelig å få til dialog og gjensidig forståelse av hca den andre ønsker.

Har hun låst av, er det ikke du som har avvist noen, da er det hun som har gjort det.

Hvis jeg som søster ble spurt om dette ville jeg muligens blitt slitt mellom flere tanker. Som f eks hva ville broren min ment jeg skulle gjøre, hva vil jeg selv, hva ønsker min svigerinne, hva er moralsk mest riktig osv. Jeg ville mest sannsynlig blitt så pirrevirr at jeg ville svart som hun gjorde - og håpet på at andre tok den avgjørelsen.

Det ligger nok mange føleser i dette.

[frosken]

Hvis jeg som søster ble spurt om dette ville jeg muligens blitt slitt mellom flere tanker. Som f eks hva ville broren min ment jeg skulle gjøre, hva vil jeg selv, hva ønsker min svigerinne, hva er moralsk mest riktig osv. Jeg ville mest sannsynlig blitt så pirrevirr at jeg ville svart som hun gjorde - og håpet på at andre tok den avgjørelsen.

Det ligger nok mange føleser i dette.

Det ligger svært mange følelser - og lite vond vilje - i dette.

Jeg synes det er trist at det ble slik at vi ikke kunne snakke sammen og finne ut hvilke løsninger som best ivaretok oss alle, men slik ble det ikke.

[frosken]

Det er veldig sant.

Så lenge du spør etter deres meninger og gir rom også for deres synspunkter, er det jo dialog og respekt som ligger i bunnen for den avgjørelsen som taes.

skal svarer meg at avgjørelsen er tatt og at jeg skal la deg være i fred. Ikke meningen å trakassere eller plage deg, jeg beklager virkelig dypt dersom jeg ripper oppi noe som er avgjort og avsluttet. Jeg kjenner meg ydmyk overfor det du har måttet gå igjennom og ønsker ikke å legge sten til byrden din. Jeg ga mitt råd, men det er du som må følge ditt hjerte.

Uansett ønsker jeg deg en fin og sterk stund. Håper du skjønner at jeg ikke mente noe vondt med det jeg skrev til deg.

*KLEM*

Du skrev ingenting som såret meg :-)

[frosken]

Kjære frosken.

Jeg har tenkt på deg siden tråden ble starten. Og tenkt ekstra på deg i kveld, som mange på Dol har gjort.

Jeg håper inderlig at avskjeden ble slik du ønsket.

Jeg har ikke svart tidligere, da jeg har måtte tenke på spørsmålet ditt. Men jeg synes det er leit at en del av tråden utviklet seg til og bli krass.

Jeg tror og mener at du ikke hadde bestemt deg på forhånd, du er en så sterk og reflektert person, at da hadde du ikke stilt spørsmålet i utgangspunket.

Du er ærlig. Og det skal du ha respekt for, det er en stor forskjell på egoisme og ærlighet.

Jeg kan se det fra begge sider, så godt som jeg kan klare og sette meg inn det, jeg vil jo ikke kunne uttale meg helt sikkert, da dette er noe du opplever, og jeg ikke har.

Og jeg beundrer deg for at du er ærlig med ditt ønske. Du tar også det opp med familien hans. Du tenker på dem, oppi det hele. Bare ved at det plager deg at søsteren ikke klarer og snakke om dette, viser at du bryr deg om hennes følelser også. Samtidig til at du er modig nok til og kjenne på dine egne.

Jeg både tror og håper at du reiser deg over de usaklige svarene her i tråden. At du ser hvem som skjønte innlegget ditt, og hvem som satte opp forsvaret med en gang.

Jeg oppfatter deg ikke som en person som trenger bekreftelse, og søker Dol for det. Du er bare ærlig, og det er det mange her inne som setter stor pris på.

Nå hjelper ikke dette på den avgjørelsen du måtte ta, men jeg håper at du skjønner at mange her ser på deg som er tøff, god, ærlig og hjelpsom person, en ressurs.

Og du og mannen din hadde ett spesielt bånd, slik alle elskede har. Men dere delte ett annet bånd også, dere delte hans sykdom. Jeg er full av beundring for det. Det er en helt spesiell og sårbar situasjon, man får innblikk i mange ting. Man må se realiter i øynene, takle ting som vanskelige.

Jeg skal gi meg nå, men aller sist vil jeg si, at du har ved og dele en del av livet ditt med oss her på Dol, har gitt meg pågangsmot til og kjempe videre, på tross av sykdom, kan man ha ett godt samhold, og kjempe slagene sammen.

Håper du fikk tatt ett farvel som du kan lagre i hjertet ditt, og ta med deg videre på den veien du nå må gå.

*klemmer forsiktig*

Tusen takk, Shira :-)

[ylvali1365381015]

Hvis jeg som søster ble spurt om dette ville jeg muligens blitt slitt mellom flere tanker. Som f eks hva ville broren min ment jeg skulle gjøre, hva vil jeg selv, hva ønsker min svigerinne, hva er moralsk mest riktig osv. Jeg ville mest sannsynlig blitt så pirrevirr at jeg ville svart som hun gjorde - og håpet på at andre tok den avgjørelsen.

Det ligger nok mange føleser i dette.

Ja, det gjør det. Og mange hensyn å ta i en situasjon der man har mer enn nok med å mestre sine egne følelser, både for kone og søster, barn og foreldre...

Kan bre forestille meg, men ikke vite, hva det innebærer for de etterlatte...

[mariaflyfly]

P.S. Du kan kanskje også foreslå for S at han kan kaste en rose på sjøen neste gang han er her.

Det skal vi gjøre!