Hvor egoistisk hadde du syntes dette var?

[frosken]

En av dere ender opp med en askespredning dere ikke ønsker.

Og jeg forstår søsteren som ikke vil prate om det hvis det ligger an til at det blir en forsvarstale fra deg på hvorfor dette er så viktig for deg.

Som søster forstår jeg henne veldig godt.

Som kone forstår jeg deg også, selv om ditt ønske er et annet enn det mitt ville vært.

Jeg har ikke lagt opp til en forsvarstale. Jeg har sagt hva jeg ønsker og gitt henne tid til å tenke over saken. Hennes svar er at det er ok at jeg gjør som jeg vil, men at hun ikke ønsker å snakke om det.

[frosken]

Det kan jo være mange andre som er glad i han, og som ønsker å ta et siste farvel. Det bør du ta hensyn til.

Hvorfor tenker du at bisettelsen ikke var "siste farvel"?

[gripp]

Hvorfor tenker du at bisettelsen ikke var "siste farvel"?

Jeg leste vel ikke innlegget godt nok. Hvis man har en vanlig seremoni i kirken, bør det vel holde. Hvem som tømmer urnen utover havet, spiller mindre rolle. Synes jeg....akkurat nå.

Men generelt gjelder; hør litt på folk som deler sorgen..og forsøk å finne løsninger som de fleste synes er greie. Ikke sant?

[Gjest du var hans kone]

Enkelte ting kan man ikke gjøre uten å såre andre. Det var du som var gift med ham, det var deg som han var glad i, og i vielsesløftet står det noe om "å elske og ære hverandre til døden skiller dere ad".

Du som hans kone og nå enke kommer i første rekke. Hans slekt kommer i andre rekke. Slekten har på en måte gitt avkall på sin førsterett til ham den dagen dere giftet dere. Dere har hatt en bisettelse hvor de andre fikk sin sjanse til å ta farvel med ham, det burde egentlig holde. Det er du som hans livspartner som skal sende ham ut på den siste reisen, ingen andre. Hvordan du gjør det, har de andre ikke noe med fordi de har "overgitt" ham til deg ved ekteskapsinngåelsen og tatt farvel med ham i bisettelsen.

[frosken]

Jeg er helt enig med ferskentre nedenfor. Familien til mannen din sto like nær ham som du, bare på en annen måte. De har kjent ham mye, mye lengre enn du har.

Jeg mener at du ikke har noen rett til å gjøre det slik i det hele tatt. Juridisk kanskje, men ikke moralskt.

Du får ta sorgen din alene etterpå, men ikke nekt andre som var glad i ham å bære med når asken skal spres. Du kan jo gjøre det slik at det er du som sprer asken, men at de andre er tilstede.

Jeg syns du har lite perspektiv for hva andre føler, og jeg syns ikke du har rett til å være så egoistisk, nei. Prøv å sett deg selv inn i deres situasjon, dersom det var din bror/søster eller ditt eget barn som var død, og ektefellen nektet deg å være med på askespredningen!

Det er ok å mene at jeg evt. gjør et egoisktisk valg. Derimot synes jeg det er lite passende å påstå at jeg har lite perspektiv på andres følelser i denne situasjon.

[GoodTimes]

Det har jeg ikke vanskelig for å forstå. Men finnes det situasjoner hvor det er lov å være så egoistisk at man kun tar hensyn til egne behov? Er dette i såfall en slik situasjon?

For meg er det svært viktig å få gjøre dette alene.

Nei, dette orker jeg bare ikke å se på. "Blod tykkere enn vann"?

Du må ikke høre på dem, frosken!

Jeg har mange søsken. Eldste søster har alltid vært litt sjalu på storebrors kone, hun og bror var alltid så nære. Nå er de snart 60 år. Jeg tenker at om bror døde nå, ville storesøster hatet at storebrors kone skulle ta farvel alene.

Men dette har storesøster ingenting med! Et ekteskap er noe helt annet enn et søskenskap. "Blod tykkere enn vann", hva er det for noe sludder! Jeg elsker mine søsken, men har aldri noen gang innbilt meg at jeg står foran nærheten deres til ektefellene. Nå må dere for fanken ta dere sammen her. Jeg blir helt rystet.

Familien har hatt sin sammenkomst. Nå er det frosken aleine.

Snille frosk, egoisme hører ikke inn her.

[GoodTimes]

Nei, de lar seg ikke kombinere.

Jeg prøver å sette meg inn i din situasjon og forstår deg, men jeg prøver å sette meg inn i din søsters situasjon også.

Jeg har to brødre selv som også er mine beste venner og hvsi min svigerinne skulle ha kommet med et slikt krav sier hun på en måte at mine følelser ikke er like viktig som hennes og det blir helt feil for meg.

Men nå er det slik som sagt at brødrene mine står meg veldig nær og derfor hadde det føltes veldig vondt.

Jeg synes ikke man skal lage dette til en konkuranse om hvem som sørger mest og hvem som sto personen nærmest. Husk at du sikkert også skal ha et forhold til søsteren etter dette og når hun føler det som hun gjør, kommer du lengst med å la henne få være med.

Det er hva du tenker når du står der som betyr noe, ikke hvem som er der.

Hva tror du mannen din hadde ment da?

Hustruens følelser er viktigere enn dine, skjønner du ikke det?

[Gjest AveM]

Dette var litt av et dilemma. Du får gjøre det du tror er mest levelig med i ettertid. Det kan jo hende du får dårlig samvittighet om du gjør det alene. Et alternativ er jo at du sørger for å få deg alenetid der ute etterpå.

Jeg ville respektert deg uansett hvilket valg du gjorde. Dette her er en ekstrabyrde i sorgen og savnet, at du kan risikere å såre noen.

[Gjest Wita]

Nei, dette orker jeg bare ikke å se på. "Blod tykkere enn vann"?

Du må ikke høre på dem, frosken!

Jeg har mange søsken. Eldste søster har alltid vært litt sjalu på storebrors kone, hun og bror var alltid så nære. Nå er de snart 60 år. Jeg tenker at om bror døde nå, ville storesøster hatet at storebrors kone skulle ta farvel alene.

Men dette har storesøster ingenting med! Et ekteskap er noe helt annet enn et søskenskap. "Blod tykkere enn vann", hva er det for noe sludder! Jeg elsker mine søsken, men har aldri noen gang innbilt meg at jeg står foran nærheten deres til ektefellene. Nå må dere for fanken ta dere sammen her. Jeg blir helt rystet.

Familien har hatt sin sammenkomst. Nå er det frosken aleine.

Snille frosk, egoisme hører ikke inn her.

Jeg blir like rystet over ditt svar.

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal lage dette til en konkursanse og si at ekteskap er viktigere enn søskenskap.

Det kommer jo helt an på øynene som ser og det er derfor det er så viktig og la hver enkelt få avgjøre selv hvor viktig vedkommende var for en.

Mange søsken har svært tette bånd og har vært nære hele livet.

[tula]

Jeg kan også forstå søsteren hans. Hvis ikke, så hadde dette ikke vært noe dilemma for meg.

Men jeg hadde ønsket at vi kunne snakke om det og finne ut av hva som blir "mest riktig".

Helt enig!

God kommunikasjon er veldig viktig når saken er såpass ømtåelig. Alle fortjener å bli hørt. Og det blir dobbelt så trist når det ender med surmuling. Det hører liksom ikke med rundt denne situasjonen.

Håper du/dere evner å løse dette dilemmaet uten at det blir et sår mellom dere.

[Gjest Wita]

Hustruens følelser er viktigere enn dine, skjønner du ikke det?

Det er ikke mine følelser det handler om. Jeg har ikke mistet noen.

Jeg har vært kone i 17 år og jeg har hatt brødre i 34 og 38 år.

Jeg snakket med mannen min om dette og han ville aldri ha utelatt mine foreldre og mine søsken om det var meg det gjalt. Jeg ville ha hatt dem der.De er like viktige for meg som han er. Vi tilbragte barndommen sammen og har hatt tett kontakt hele veien.

Samtidg ville jeg ha vært til stede hvis det gjaldt mine søsken. Selvfølgelig ville jeg det.

Hvem av meg og min brors kone som er viktigst for han aner jeg ikke og det har jeg da heller ikke tenkt å spørre om.

Det er ufint.

[mariaflyfly]

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg hadde reagert hvis det var min bror det var snakk om.

Jeg har ingen problemer med å forstå at du vil gjøre dette på egenhånd - og jeg hadde sansynligvis ønsket å gjøre akkurat det samme sjøl. Offentlig føleri er ikke noe for meg, og jeg hadde ikke ønsket å ha noen andre som tilskuere når jeg skulle gjennomføre noe SÅ personlig. Jo mer jeg tenker over det, jo sikrere er jeg på at jeg ikke hadde fiksa å ha med meg noen på dette. Det var en grunn til at jeg ønsket å være i fred for resten av familien min da jeg skulle se min døde mor den gangen.

Når det er sagt, ville jeg sikkert kaldkvælt min eventuelle svigerinne hvis hun hadde nekta meg å være med...

Jeg veit virkelig ikke.

[GoodTimes]

Jeg blir like rystet over ditt svar.

Jeg skjønner ikke hvorfor man skal lage dette til en konkursanse og si at ekteskap er viktigere enn søskenskap.

Det kommer jo helt an på øynene som ser og det er derfor det er så viktig og la hver enkelt få avgjøre selv hvor viktig vedkommende var for en.

Mange søsken har svært tette bånd og har vært nære hele livet.

Jeg og mine søsken har vært uvanlig nære hele livet. Likevel er det ingen tvil hos meg om at mine to brødres koner, mine to søstres menn og min mann - er i siste instans, bokstavelig talt, viktigere for hver av oss søsken enn vi søsken er.

Dette har du åpenbart vondt for svelge, Wita. Det er ditt problem.

[GoodTimes]

Det er ikke mine følelser det handler om. Jeg har ikke mistet noen.

Jeg har vært kone i 17 år og jeg har hatt brødre i 34 og 38 år.

Jeg snakket med mannen min om dette og han ville aldri ha utelatt mine foreldre og mine søsken om det var meg det gjalt. Jeg ville ha hatt dem der.De er like viktige for meg som han er. Vi tilbragte barndommen sammen og har hatt tett kontakt hele veien.

Samtidg ville jeg ha vært til stede hvis det gjaldt mine søsken. Selvfølgelig ville jeg det.

Hvem av meg og min brors kone som er viktigst for han aner jeg ikke og det har jeg da heller ikke tenkt å spørre om.

Det er ufint.

Jeg håper virkelig det er kona hans.

[Gemini]

Jeg tror ikke jeg vil klare å sette meg inn i hvordan jeg ville følt det om jeg var i dine - eller din manns families - sko. Men jeg har forstått ut fra en del av det du har skrevet her gjennom årene at du hadde et svært nært og spesielt forhold til din mann, kanskje spesielt pga hans sykdom og hvordan den preget deres hverdag.

Det var deg som levde dag og natt sammen med ham i de årene dere fikk sammen, og deg som virkelig sto last og brast gjennom alle opp- og nedturer, selv om familien sikkert også stilte opp i et mer eller mindre omfattende omfang.

Så lenge alle i familien visste at bisettelsen var deres mulighet for et siste farvel, og således ikke så for seg en felles seremoni ifbm. aske-spredning, så synes jeg du skal gjøre som du føler riktigst for deg.

[Gjest Wita]

Jeg håper virkelig det er kona hans.

Det kan godt hende. De har et fint forhold og hun er en flott jente som jeg setter veldig stor pris på og er glad i jeg også. Hun ville nok ha hatt oss med. Hun vet at det er tette familiebånd og det har hun til sin familie også.

Jeg forstår at dette engasjerer deg. Det engasjerer meg også og svært mange andre som du kan se ut av tråden, men det er ingen grunn til å bli både usaklig og frekk.

Dette handler om følelser og det er viktig å ta vare på hverandre og ikke gjøre sorg til en konkuranse, slik jeg ser det.

Du ser selv hvordan mange i denne tråden reagerer og det er et tegn på at her må man tenke seg om og ikke gjøre noe som vil skape vonde følelser mellom familiemedlemmene.

Jeg kan også føle at jeg står mannen min nærmere enn søstrene og broren til mannen min gjør (ja, jeg føler nok det), men det er ikke sikkert min manns søsken føler det slik. Skjønner?

[Gjest Wita]

Jeg og mine søsken har vært uvanlig nære hele livet. Likevel er det ingen tvil hos meg om at mine to brødres koner, mine to søstres menn og min mann - er i siste instans, bokstavelig talt, viktigere for hver av oss søsken enn vi søsken er.

Dette har du åpenbart vondt for svelge, Wita. Det er ditt problem.

Men nå må ikke du tro at alle andre familier er som din familie heller da.

Dessuten synes jeg godt du kan roe tonen ned litt.

Hvorfor er du så sint?

[frosken]

"For meg blir det slik at dersom andre er tilstede blir de en form for "tilskuere" når jeg skal utføre en svært personlig handling"

Jeg blir bare mer og mer forundret her.

Kan være at søsteren også føler at hun vil utføre en svært personlig handling og at du blir en tilskuer.

Kanskje hun skal få gjøre dette alene og så kan du la være å bli med?

Ja, jeg blir litt kvass her nå, men ser du ikke hvor urettferdig du er nå?

Jeg synes mye av det du skriver i denne tråden tyder på at du tolker dette som en form for konkurranse om "hvem som står nærmest". Det handler om helt andre ting fra min side.

[Gjest Wita]

Jeg synes mye av det du skriver i denne tråden tyder på at du tolker dette som en form for konkurranse om "hvem som står nærmest". Det handler om helt andre ting fra min side.

Ok, jeg tror jeg greier å sette meg inn i situasjonen din og jeg kjenner at det hadde nok føltes riktig om det var min mann det gjalt også, men så er det bare det at det kan være flere som også føler det slik og man skal tross alt leve med dette i ettertiden også.

Jeg synes ihvertfall du skal gjøre et nytt forøk på å få søsteren i tale, slik at du er helt trygg på at du tar et riktig valg.

Når hun nekter å snakke om det, så tyder på at hun har vonde følelser og at det er ett eller annet som har låst seg hos henne. Kanskje hun ikke tør å si hva hun egentlig føler fordi hun er redd for å bli uvenner med deg?

Jeg vet ikke, bare noe jeg tenker.

[GoodTimes]

Men nå må ikke du tro at alle andre familier er som din familie heller da.

Dessuten synes jeg godt du kan roe tonen ned litt.

Hvorfor er du så sint?

Ja, jeg ble veldig sint, noe jeg skjelden blir her inne. jeg syntes du tråkket inn i en skjør og var situasjon - som de fleste av oss vet noe om fordi vi har vært her mye - på søskens vegne til å "elske den døde mest".

Det var veldig ekkelt. Dette er ingen diskusjon om en fiktiv situasjon. Jeg syns du burde tenkt deg om. Jeg er - for å si det sånn- glad jeg ikke er svigerinna di.