Hvor egoistisk hadde du syntes dette var?

[frosken]

...Jeg vil for balansens skyld - og fordi jeg aldri har vært i din situasjon, si, at jeg nok hadde gjort som deg likevel - om mitt ønske om å være alene var så sterkt som det er hos deg.

Jeg tror bare at jeg hadde ønsket å dele for å gjøre prosessen enklere -hatt noen å være sammen med, men da ser jeg for meg min familie -og ikke min manns. Jeg kunne faktisk ikke delt noe å personlig med min manns familie. De er ikke nær meg.

Huff, for et dilemma!

Du har sett dilemmaet mitt tydelig, flisa.

Ønsker ikke å såre noen, men vurderer å ta hensyn til et overraskende sterkt ønske hos meg selv.

Tror forøvrig at noen og enhver vil kunne bli overrasket over hva man føler den dagen man står i en slik situasjon.

[frosken]

Jeg håper liza titter innom og sender deg noen ord... hun har tross alt vært i samme situasjon som deg og kjenner nok dette på kroppen mer enn oss andre og vår synsing. Det fine her, synes jeg, er at du er så oppmerksom på hva disse andre tenker og føler. Av og til kræsjer det, man kan rett og slett ikke få alle til å bli "fornøyd". I enkelte av disse innleggene noen har skrevet får jeg inntrykk av at det er en viss forkjørsrett og konkurranse, søsken vs. enken, noe jeg finner forunderlig. For din egen skyld håper jeg du våger å være egoistisk, -men det er kun _min_ mening. Det offentlige farvel`et har funnet sted, det er over nå.. den siste lille stunden og denne dagen bør få være din alene. Kun din. Det blir staks mer komplisert når ikke din svigerinne vil (orker?) å snakke noe om dette, det blir vanskelig å forstå og komme henne i møte. Det blir vanskelig og trist hvordan man enn vender på det

Uansett hva som hender, jeg håper dette blir en fin dag..

Kan du ikke sende noen røyksignaler til utlendingen vår slik at hun kan bistå med litt klokskap?!?

[mariaflyfly]

Akkurat sånn tenker jeg også. Min mann er MIN - men min bror er MIN han også.

Nettopp. Men etter å ha lest denne tråden her, tror jeg (og håper jeg) jaggu jeg ville klart å respektere en svigerinnes ønske dersom det var min bror det var snakk om.

[frosken]

hva om det var ett av barna dine da, og du ikke fikk være med, fordi det var svigerdatteren/sønnen din sitt juridiske valg.

Hadde du da syns det var like rett?

Hans mor ønsker ikke å være tilstede.

[Gjest Wita]

Du har sett dilemmaet mitt tydelig, flisa.

Ønsker ikke å såre noen, men vurderer å ta hensyn til et overraskende sterkt ønske hos meg selv.

Tror forøvrig at noen og enhver vil kunne bli overrasket over hva man føler den dagen man står i en slik situasjon.

"Tror forøvrig at noen og enhver vil kunne bli overrasket over hva man føler den dagen man står i en slik situasjon"

Nettopp og her handler det jo om hva flere føler, ikke sant?

Mener ikke å fornærme deg på noen måte. Jeg skjønner at du har det tungt, men du snakker hele tiden om hva -DU- føler.

[Gjest orker ikke nick i denne tråden]

Hans mor ønsker ikke å være tilstede.

Hadde hun vært velkommen, men ikke søstern?

Bare spør, mener ikke noe vondt, men lurer.

[frosken]

Det er kanskje egoistisk, men i såfall synes jeg at du er i din fulle rett til å være egoistisk. Vi har alle forskjellige måter å sørge på og må prøve å respektere hverandre i sorgen. Men hvis man skal velge hvem sine behov som skal komme først, så synes jeg absolutt at en enkes behov kommer foran en søsters. Og på en måte så synes jeg det virker som din svigerinne også mener det, selv om hun er såret over at hun ikke får delta på en slik måte som hun hadde ønsket.

Jeg har stor forståelse for at du ønsker å gjøre dette alene og håper at du klarer å la dine egne behov komme først i akkurat denne saken.

Håper det er som du skriver, tror jeg skal snakke litt med svigermor i morgen og høre hva hun tenker.

[frosken]

Hadde hun vært velkommen, men ikke søstern?

Bare spør, mener ikke noe vondt, men lurer.

Jeg opplever moren som mer sårbar enn søsteren, så hadde det vært hans mor som ønsket å være tilstede så hadde jeg sannsynligvis latt egne behov vike.

[thinkerbell]

Kan du ikke sende noen røyksignaler til utlendingen vår slik at hun kan bistå med litt klokskap?!?

selvsagt kjære!!

hun ligger trolig å vaker i portvinen..

[frosken]

"Tror forøvrig at noen og enhver vil kunne bli overrasket over hva man føler den dagen man står i en slik situasjon"

Nettopp og her handler det jo om hva flere føler, ikke sant?

Mener ikke å fornærme deg på noen måte. Jeg skjønner at du har det tungt, men du snakker hele tiden om hva -DU- føler.

Nå har jeg fått nok av dine innspill, Wita. Jeg skriver primært om mine følelser her ja - da jeg selvfølgelig har best oversikt over dem.

God natt.

[frosken]

Jeg hadde blitt lei meg om det var min i alle fall.

Hadde føltes veldig feil at jeg ikke var velkommen...

Ville det ha hjulpet om du forsto at det ikke handlet om deg som person, kun om mitt personlige behov for å være alene? Eller ville det spilt liten rolle for deg hva som begrunnet mitt ønske?

[mariaflyfly]

Nå har jeg lest gjennomhele tråden, og jeg tror jeg har klart å gjøre meg opp en mening.

Det var deg som stod løpet ut under froskemannens sykdom. Det var deg som var der for han natt og dag, uansett klokkeslett på døgnet, manko på søvn, kjipe sykehusinnleggelser og vanskelige tider.

Det var du som respekterte froskemannens ønske om å være hjemme så lenge som mulig og unngå sykehusinnleggelse. Det var du som var der da han døde, holdt rundt han og fulgte han til terskelen.

Dere to hørte sammen. Dere fikk altfor kort tid sammen. Det skulle bare mangle at ikke du fikk den aller, aller siste stunden sammen med han også, uten andres påsyn, nærvær og innblanding. Denne stunden er bare deres.

Etter å ha lest tråden, tror jeg faktisk at jeg skulle klart å vise respekt og forståelse dersom jeg var svigerinna og det var min bror som var død.

Jeg har alltid stor tro på at man skal følge magefølelsen sin. Dersom din sier deg at du skal være "egoistisk" nå, håper jeg du våger å følge den.

[Gjest flisa _,,,_c",)_,,,_]

Du har sett dilemmaet mitt tydelig, flisa.

Ønsker ikke å såre noen, men vurderer å ta hensyn til et overraskende sterkt ønske hos meg selv.

Tror forøvrig at noen og enhver vil kunne bli overrasket over hva man føler den dagen man står i en slik situasjon.

Jeg tenker mer og mer her jeg sitter - og det intime min mann og jeg har - og det vi faktisk også har diskutert om døden - og etter døden - det har vi ikke delt med andre igjen. Det er oss to.

OG når jeg så tenker på min KJÆRE bror - så må jeg jo innse at det intime han har med sin samboer er veldig privat. Ja, jeg tror jeg hadde "latt" henne gjøre dette ene, private alene.

Jeg ser for meg den utrolige vakre bisittelsen jeg var i i februar - hos min tante i Sverige. 17.mai ble urnen satt ned - av mannen, hennes sønn og barnebarn, vi fikk MSN-melding om det og bilde av gravstøtten.Hennes andre sønn bodde så langt unna at han var heller ikke med da. Det var en kortvarig og privat seremoni.

Jeg syns likevel jeg var med og ga en siste hilsen den gang i februar.

Mulig din svigerinne rett og slett ikke liker at han skal "reise" på denne måten i det hele tatt? -at det er derfor hun ikke vil snakke mer om det. Kanskje det er mangel på en grav å gå til hun synes er leit?

Jeg tror du skal gjøre dette alene, likevel frosken. Dere to delte det mest intime -den tosomheten man bare får om man har god kommunikasjon i ekteskapet - to som "kryper inn i hverandres hoder" på en måte.

Jeg kjenner ikke min bror slik -. det gjør nok samboeren hans .-- eller vil gjøre med årene.

Vel, dette var også noen tanker fra meg.

[frosken]

Jeg tror ikke jeg vil klare å sette meg inn i hvordan jeg ville følt det om jeg var i dine - eller din manns families - sko. Men jeg har forstått ut fra en del av det du har skrevet her gjennom årene at du hadde et svært nært og spesielt forhold til din mann, kanskje spesielt pga hans sykdom og hvordan den preget deres hverdag.

Det var deg som levde dag og natt sammen med ham i de årene dere fikk sammen, og deg som virkelig sto last og brast gjennom alle opp- og nedturer, selv om familien sikkert også stilte opp i et mer eller mindre omfattende omfang.

Så lenge alle i familien visste at bisettelsen var deres mulighet for et siste farvel, og således ikke så for seg en felles seremoni ifbm. aske-spredning, så synes jeg du skal gjøre som du føler riktigst for deg.

Det hadde nok vært enklere om jeg hadde hatt oversikt over resten av prosessen på det tidspunktet han døde. Ingenting var avklart den gangen, og ting ble til "dag for dag". Derfor ble ikke askespredningen diskutert, dessverre.

[mariaflyfly]

Jeg tenker mer og mer her jeg sitter - og det intime min mann og jeg har - og det vi faktisk også har diskutert om døden - og etter døden - det har vi ikke delt med andre igjen. Det er oss to.

OG når jeg så tenker på min KJÆRE bror - så må jeg jo innse at det intime han har med sin samboer er veldig privat. Ja, jeg tror jeg hadde "latt" henne gjøre dette ene, private alene.

Jeg ser for meg den utrolige vakre bisittelsen jeg var i i februar - hos min tante i Sverige. 17.mai ble urnen satt ned - av mannen, hennes sønn og barnebarn, vi fikk MSN-melding om det og bilde av gravstøtten.Hennes andre sønn bodde så langt unna at han var heller ikke med da. Det var en kortvarig og privat seremoni.

Jeg syns likevel jeg var med og ga en siste hilsen den gang i februar.

Mulig din svigerinne rett og slett ikke liker at han skal "reise" på denne måten i det hele tatt? -at det er derfor hun ikke vil snakke mer om det. Kanskje det er mangel på en grav å gå til hun synes er leit?

Jeg tror du skal gjøre dette alene, likevel frosken. Dere to delte det mest intime -den tosomheten man bare får om man har god kommunikasjon i ekteskapet - to som "kryper inn i hverandres hoder" på en måte.

Jeg kjenner ikke min bror slik -. det gjør nok samboeren hans .-- eller vil gjøre med årene.

Vel, dette var også noen tanker fra meg.

Jeg er helt enig med deg, flisa.

[Gjest flisa _,,,_c",)_,,,_]

Nå har jeg lest gjennomhele tråden, og jeg tror jeg har klart å gjøre meg opp en mening.

Det var deg som stod løpet ut under froskemannens sykdom. Det var deg som var der for han natt og dag, uansett klokkeslett på døgnet, manko på søvn, kjipe sykehusinnleggelser og vanskelige tider.

Det var du som respekterte froskemannens ønske om å være hjemme så lenge som mulig og unngå sykehusinnleggelse. Det var du som var der da han døde, holdt rundt han og fulgte han til terskelen.

Dere to hørte sammen. Dere fikk altfor kort tid sammen. Det skulle bare mangle at ikke du fikk den aller, aller siste stunden sammen med han også, uten andres påsyn, nærvær og innblanding. Denne stunden er bare deres.

Etter å ha lest tråden, tror jeg faktisk at jeg skulle klart å vise respekt og forståelse dersom jeg var svigerinna og det var min bror som var død.

Jeg har alltid stor tro på at man skal følge magefølelsen sin. Dersom din sier deg at du skal være "egoistisk" nå, håper jeg du våger å følge den.

Nå skrev vi nesten likelydende innlegg med ett minutts mellomrom

[mariaflyfly]

Nå skrev vi nesten likelydende innlegg med ett minutts mellomrom

La merke til det

[frosken]

Jeg tenker mer og mer her jeg sitter - og det intime min mann og jeg har - og det vi faktisk også har diskutert om døden - og etter døden - det har vi ikke delt med andre igjen. Det er oss to.

OG når jeg så tenker på min KJÆRE bror - så må jeg jo innse at det intime han har med sin samboer er veldig privat. Ja, jeg tror jeg hadde "latt" henne gjøre dette ene, private alene.

Jeg ser for meg den utrolige vakre bisittelsen jeg var i i februar - hos min tante i Sverige. 17.mai ble urnen satt ned - av mannen, hennes sønn og barnebarn, vi fikk MSN-melding om det og bilde av gravstøtten.Hennes andre sønn bodde så langt unna at han var heller ikke med da. Det var en kortvarig og privat seremoni.

Jeg syns likevel jeg var med og ga en siste hilsen den gang i februar.

Mulig din svigerinne rett og slett ikke liker at han skal "reise" på denne måten i det hele tatt? -at det er derfor hun ikke vil snakke mer om det. Kanskje det er mangel på en grav å gå til hun synes er leit?

Jeg tror du skal gjøre dette alene, likevel frosken. Dere to delte det mest intime -den tosomheten man bare får om man har god kommunikasjon i ekteskapet - to som "kryper inn i hverandres hoder" på en måte.

Jeg kjenner ikke min bror slik -. det gjør nok samboeren hans .-- eller vil gjøre med årene.

Vel, dette var også noen tanker fra meg.

Takk for din villighet til å reflektere flere runder over mitt dilemma...

[frosken]

Du kan ikke vite om du er blindet av sorgen, mens du er midt oppi det.

Men jeg håper du har rett.

Jeg opplever ikke det å sørge som å miste evnen til rasjonell tenkning. Kanskje de første døgnene var preget av manglende perspektiver, men forøvrig ikke.

Det er kanskje en grunn til at sorg ikke sies å være en sykdom.

[frosken]

Enkelte ting kan man ikke gjøre uten å såre andre. Det var du som var gift med ham, det var deg som han var glad i, og i vielsesløftet står det noe om "å elske og ære hverandre til døden skiller dere ad".

Du som hans kone og nå enke kommer i første rekke. Hans slekt kommer i andre rekke. Slekten har på en måte gitt avkall på sin førsterett til ham den dagen dere giftet dere. Dere har hatt en bisettelse hvor de andre fikk sin sjanse til å ta farvel med ham, det burde egentlig holde. Det er du som hans livspartner som skal sende ham ut på den siste reisen, ingen andre. Hvordan du gjør det, har de andre ikke noe med fordi de har "overgitt" ham til deg ved ekteskapsinngåelsen og tatt farvel med ham i bisettelsen.

Håper de også kan se det på denne måten. Det er slik de har forholdt seg til oss mens han levde, så kanskje det er grunnlag for å håpe det.