Hvor egoistisk hadde du syntes dette var?

[frosken]

Jeg ville tatt med de som ville være med. Det er jo "siste stopp" for din avdøde mann, og du-dere får ikke en grav å gå til?

Kan ikke du stå i baugen av båten/tuppen av fjellet, med de andre bak deg?

Dersom jeg visste at flere ville vært med, så hadde jeg følt meg veldig egoistisk...sorry.

Jeg føler meg nok egoistisk, så det er ok at du mener det :-)

Tror jeg kommer til å være egoist denne gangen...

[Gjest Wita]

Nå har jeg fått nok av dine innspill, Wita. Jeg skriver primært om mine følelser her ja - da jeg selvfølgelig har best oversikt over dem.

God natt.

Ærlig talt! Du spør om råd og det får du.

Jeg sier bare at det kan være flere som føler noe.

Hvis du føler deg såret kan ikke jeg noe for det.

Husk at det kan det være flere som gjør.

Forøvrig har selv fått svar i fra deg som jeg så på som svært lite hyggelig og sårende angående min syke sønn. Man er ikke alltid like enig og du får tenke litt på andres følelser også.

Ellers får jeg håpe du tar et valg du vil føle deg vel med.

[thinkerbell]

Nå har jeg lest gjennomhele tråden, og jeg tror jeg har klart å gjøre meg opp en mening.

Det var deg som stod løpet ut under froskemannens sykdom. Det var deg som var der for han natt og dag, uansett klokkeslett på døgnet, manko på søvn, kjipe sykehusinnleggelser og vanskelige tider.

Det var du som respekterte froskemannens ønske om å være hjemme så lenge som mulig og unngå sykehusinnleggelse. Det var du som var der da han døde, holdt rundt han og fulgte han til terskelen.

Dere to hørte sammen. Dere fikk altfor kort tid sammen. Det skulle bare mangle at ikke du fikk den aller, aller siste stunden sammen med han også, uten andres påsyn, nærvær og innblanding. Denne stunden er bare deres.

Etter å ha lest tråden, tror jeg faktisk at jeg skulle klart å vise respekt og forståelse dersom jeg var svigerinna og det var min bror som var død.

Jeg har alltid stor tro på at man skal følge magefølelsen sin. Dersom din sier deg at du skal være "egoistisk" nå, håper jeg du våger å følge den.

nydelig skrevet. og kjenner jeg vår kjære frosk rett..så gjør hun det, hun velger -for engangs skyld- å ta hensyn til sine egne følelser...og det unner jeg henne av hele mitt hjerte.

[Gjest Liza i London]

Jeg har ikke lest traaden..ennaa.

men,frosk, husker du?

Husker du den roede kjolen jeg ville ha paa meg i begravelsen?

Husker du svarene dine fra dengang?

"Lytt til dine egne foelser og behov" Skrev du. Ikke en gang,men mange ganger.

Skal det vaere andre regler for deg?

Er ikke dine behov like viktige som alle andres?

De andre har faat tatt sine farvel.Du beroever dem ikke noenting.

Aa bli med ham det aller,aller siste stykket,det maa du faa lov til aa gjoere alene.

Det finnes en naerhet han bare delte med deg.

Som bare du delte med ham.

det er disse oeyblikkene som skal baere deg i tiden fremover.

Saa skap enda et slikt.

Kjenner du et dikt som heter Viljen? (I Himmelvarden,tror jeg)

"...hav og himmel..og berre du,

yst ute - og uraad snu..."

Raadene dine har saa mange ganger gitt styrke til andre,frosk...lytt til dem selv,naa

[thinkerbell]

Kan du ikke sende noen røyksignaler til utlendingen vår slik at hun kan bistå med litt klokskap?!?

er det ikke et under hva jeg klarer.. lytt til det hun sier, og lytt til deg selv. klem til deg frosken..

[tzatziki1365380058]

Dette var vanskelig.

Jeg hadde ikke hatt problemer med å akseptere at svigerinnen min hadde vært alene ved urnenedsettelsen dersom det skjedde på en kirkegård. Da kunne jeg tatt mitt egne, stille farvel ved graven ved en senere anledning. Synes det at asken skal spres slik at det ikke blir noen grav å gå til, faktisk kompliserer saken ganske mye.

Dette blir jo aller siste mulighet til å ta farvel med et "fysisk" minne etter din mann - for alle hans pårørende. Så jeg tror kanskje jeg ville akseptert andres behov for å være til stede dersom jeg hadde vært i din situasjon. Kanskje ved å lage noen avtaler på forhånd om hvordan det hele skulle foregå - noe med at ingen skal snakke sammen på vei frem og tilbake, at du skal spre asken og at andre skal holde seg i bakgrunnen når du gjør det, slik at du kan få en "illusjon" av å være alene. Meget mulig dette høres helt idiotisk ut for deg, og da skal du i så fall bare overse det, naturligvis.

Jeg tror likevel jeg hadde akseptert valget ditt dersom jeg hadde vært din svigerinne. Håper i alle fall det.

Leste nedenfor at moren hans ikke ønsker å være til stede. Dersom hun skulle forandre mening, synes jeg det vil være helt galt av deg å nekte henne det. I så fall mener jeg virkelig at ditt behov for å være alene skulle vike.

Men som jeg sa - dette var vanskelig. Og jeg skjønner faktisk veldig godt behovet ditt for å være alene når asken skal spres. Jeg ville også følt det sånn, tror jeg - selv om det naturligvis er helt umulig å si noe om før man er i situasjonen.

[Gjest Liza i London]

Jeg har ikke lest traaden..ennaa.

men,frosk, husker du?

Husker du den roede kjolen jeg ville ha paa meg i begravelsen?

Husker du svarene dine fra dengang?

"Lytt til dine egne foelser og behov" Skrev du. Ikke en gang,men mange ganger.

Skal det vaere andre regler for deg?

Er ikke dine behov like viktige som alle andres?

De andre har faat tatt sine farvel.Du beroever dem ikke noenting.

Aa bli med ham det aller,aller siste stykket,det maa du faa lov til aa gjoere alene.

Det finnes en naerhet han bare delte med deg.

Som bare du delte med ham.

det er disse oeyblikkene som skal baere deg i tiden fremover.

Saa skap enda et slikt.

Kjenner du et dikt som heter Viljen? (I Himmelvarden,tror jeg)

"...hav og himmel..og berre du,

yst ute - og uraad snu..."

Raadene dine har saa mange ganger gitt styrke til andre,frosk...lytt til dem selv,naa

Etter aa ha lest hele traaden,..logget ut og lagt meg, ble det mange tanker.

Noe,som for meg, kanskje ble noe av den viktigste laerdommen da Eric doede, var at sorg kan _ikke_ deles.

Vi kan vaere der for hverandre, stoette, hjelpe..Men sorg er saa fortvilende ensom.

Man soerger over en ektemann, soenn,bror,far....men vissheten om at den personen som sitter ved siden av meg lider minst like mye som meg selv, gjoer det enda vondere.(Det var vel derfor DOL ble "redningsplanken" min)

Sorgen maa du leve alene.

Derfor tror jeg,frosk, at det her ikke er snakk om egoisme eller ikke, ikke engang foelelser,men instinkt.

Og instinkter er som regel kloke. Ihvertfall hos et saa velbalansert menneske som deg,frosken.

Saa folg det!

Kanskje er det slett ikke sikkert at svigerinnen din er saaret over ditt valg. Kanskje hennes ensomme sorg ikler seg oensket om ikke aa snakke om det.

Hun sa at du maatte gjoere som du oensket.

Vis henne den respekten at du tar det hun sier paa face value.

[Gjest Pontiac]

Nå har jeg lest hele tråden din.

Det er mange svigninger når vi er inne på et tema som sorg ved miste av en kjær.

Ikke alle kan skjønne hva en annen føler og hvordan den kanskje ter seg i forhold til sorgen.

Vi mistet to tantebarn en gang for mange år siden. Det ene barnet døde så uventet at det ikke var tid til å vurdere noe som helst.

Det andre barnet var planlagt å koble fra respiratoren.

Foreldrene taklet helt enkelt ikke å være til stede, så min mor og jeg satt der den siste tiden i barnets liv mens h*n ble koblet fra.

Jeg kan ikke skjønne at en forelder klarer å la væra å være med barnet sitt denne siste tiden, en del andre kan heller ikke skjønne det, noen kan. Det var slik de taklet sorgen og tapet.

Vel. Jeg skjønner situasjonen slik jeg også at hans søster nok er godt tynget av sorg, at hun nok svært gjerne ville være med til det siste. Men at hun respekterer deg og ditt behov såpass at hun ikke vil snakke mer om det så vondt som hun har med å vingle mellom hva hun selv føler behov for og hva hun ønsker for deg.

Jeg skjønner at du føler at de har hatt muligheten til å si et siste farvel siden det har vært åpen seremoni. Men det er ikke siste farvel for deg, askestrøinga er. Og det er nok slik søsteren hans og kanskje andre føler også, at det aller siste farvel er ved askestrøinga.

Derfor er vel faren stor for at de vil føle seg frarøvet noe svært viktig ved ikke å få være med på det.

Jeg sitter og tenker på mulighetene for å få oppfyllt alles ønsker.

Hadde det ikke vært en mulighet for det?

Hvis dette skal skje fra fast land, kunne dere ikke da ha stått sammen en stykke fra vannet og sagt de siste ord dere ønsket før du gikk helt bort til vannet og spredte asken?

Eller om det skulle skje fra båt, kunne dere ikke hatt en fin stund sammen elle sammen før du tok båten noen meter ut/et godt stykke og spredte asken?

For meg virker dette svært vakkert, og du ville få denne private spesielle siste farvel med mannen din samtidig som de andre også fikk det.

Dette med sorg er så hardt at det kan sette varige spor hos oss, og jeg er redd for at hvis en føler seg forbigått i en slik situasjon så kan man ha lett for å bære med seg dette resten av livet.

Og det er jo ikke særlig bra, du skal jo gjerne beholde ditt gode forhold til hans familie også nå i ettertid.

Hadde jeg vært deg så hadde jeg valg en slik måte som jeg beskrev overfor. Jeg hadde også kalt inn til familiemøte hvor jeg hadde takket for all støtte, takket for forståelse, og forklart at den og den dagen er valgt, og slik ønsker jeg å ha det, og at hver og en som ønsket det av de nære var velkommen til å møte.

Kanskje dette kunne være en god måte for dere alle å gjøre det på?

[Lillemus]

Jeg skjønner deg utmerket godt og synes du skal gjøre som du føler for.

[Gjest ferskentre]

Jeg opplever ikke det å sørge som å miste evnen til rasjonell tenkning. Kanskje de første døgnene var preget av manglende perspektiver, men forøvrig ikke.

Det er kanskje en grunn til at sorg ikke sies å være en sykdom.

Sorg og forelskelse er ingen sykdom, men to ytterpunkter av følelseslivet. Det er vanskelig å være rasjonell i slike stunder.

Husker selv da min mor døde. Jeg tok noen rare beslutninger. Ser jeg i ettertid. Men folk torde liksom ikke 'røre' meg i sorgen, så det var ingen som ledet meg på rett vei. Jeg var ganske i tåka. Men trodde selv jeg gjorde det rette.

[Gjest ferskentre]

Hun spurte jo ikke om råd, hun ville vite hvordan andre ville reagert i samme situasjon.

Jeg hadde ikke vært tøff/egoistisk/bestemt (stryk det som ikke passer) til å ha guts nok til å gjøre dette alene, selv om jeg ville. Jeg ville vært redd for å få dårlig samvittighet etterpå. Og det er vondt å gå med. Mens Frosken kanskje takler det bedre enn meg. Eller kanskje ikke FÅR dårlig samvittighet.

Hvis jeg var søsteren ville jeg følt meg forferdelig tilsidesatt. Vært såret. Vært forbannet. Vekslet mellom disse følelsene. Og ikke hatt spesielt lyst til å diskutere med en pårørende som jeg kanskje oppfattet som veldig bestemt på sitt valg allerede. Søsteren vil jo heller ikke såre deg kanskje, til tross for sin egen sorg.

Men hvordan har forholdet dem imellom vært mens mannen levde? DET vet vi ikke noe om. Hadde vi visst det, hadde denne diskusjonen kanskje blitt mer nyansert. Nå vet vi bare bittelitt, og det skal vi liksom svare utifra. Da blir det jo BARE utifra det også! Hadde en visst mer, hadde en kanskje ment noe annet.

[frosken]

Jeg har ikke lest traaden..ennaa.

men,frosk, husker du?

Husker du den roede kjolen jeg ville ha paa meg i begravelsen?

Husker du svarene dine fra dengang?

"Lytt til dine egne foelser og behov" Skrev du. Ikke en gang,men mange ganger.

Skal det vaere andre regler for deg?

Er ikke dine behov like viktige som alle andres?

De andre har faat tatt sine farvel.Du beroever dem ikke noenting.

Aa bli med ham det aller,aller siste stykket,det maa du faa lov til aa gjoere alene.

Det finnes en naerhet han bare delte med deg.

Som bare du delte med ham.

det er disse oeyblikkene som skal baere deg i tiden fremover.

Saa skap enda et slikt.

Kjenner du et dikt som heter Viljen? (I Himmelvarden,tror jeg)

"...hav og himmel..og berre du,

yst ute - og uraad snu..."

Raadene dine har saa mange ganger gitt styrke til andre,frosk...lytt til dem selv,naa

Takk skal du ha, Liza...

[Sør]

Takk skal du ha, Liza...

Kjære Frosken,

Jeg er også enig med Liza, og støtter deg.

*forsiktig klem*

[frosken]

Etter aa ha lest hele traaden,..logget ut og lagt meg, ble det mange tanker.

Noe,som for meg, kanskje ble noe av den viktigste laerdommen da Eric doede, var at sorg kan _ikke_ deles.

Vi kan vaere der for hverandre, stoette, hjelpe..Men sorg er saa fortvilende ensom.

Man soerger over en ektemann, soenn,bror,far....men vissheten om at den personen som sitter ved siden av meg lider minst like mye som meg selv, gjoer det enda vondere.(Det var vel derfor DOL ble "redningsplanken" min)

Sorgen maa du leve alene.

Derfor tror jeg,frosk, at det her ikke er snakk om egoisme eller ikke, ikke engang foelelser,men instinkt.

Og instinkter er som regel kloke. Ihvertfall hos et saa velbalansert menneske som deg,frosken.

Saa folg det!

Kanskje er det slett ikke sikkert at svigerinnen din er saaret over ditt valg. Kanskje hennes ensomme sorg ikler seg oensket om ikke aa snakke om det.

Hun sa at du maatte gjoere som du oensket.

Vis henne den respekten at du tar det hun sier paa face value.

Jeg opplever også sorgen som svært ensom, og at jeg trenger å være alene for å få sørge. Samvær med andre er ok - men tid alene er også helt nødvendig.

Jeg tror sorg må leves, og synes det er godt å se at f.eks. du ser ut til å ha funnet mening i livet også med og etter sorg.

[frosken]

er det ikke et under hva jeg klarer.. lytt til det hun sier, og lytt til deg selv. klem til deg frosken..

De røyksignalene var utrolig effektive!

[Gjest Liza i London]

Jeg opplever også sorgen som svært ensom, og at jeg trenger å være alene for å få sørge. Samvær med andre er ok - men tid alene er også helt nødvendig.

Jeg tror sorg må leves, og synes det er godt å se at f.eks. du ser ut til å ha funnet mening i livet også med og etter sorg.

Ja, den maa dessverre (gjennom)leves.

Og den blir ikke borte, den skifter bare farge....

Det rare, frosken, er at det ogsaa blir gode minner fra den prossessen ogsaa.

Derfor synes jeg det er saa livsviktig at du gjoer dette paa din maate.

Jeg gjorde mye andre reagerte paa - og nettopp det er de gode minnene,noe av det som knytter ennaa flere gode baand til Eric. F.eks ungenes aktive deltagelse, den nesten nyfoedte i begravelsen, treet vi plantet der asken ble stroedd.

For deg blir det du og ham og havet.

[Gjest Liza i London]

De røyksignalene var utrolig effektive!

Du vet, boella har direkte linje til underbevisstheten min!

Men portvin liker jeg rett og slett ikke, der bommet hun!

[frosken]

Ja, den maa dessverre (gjennom)leves.

Og den blir ikke borte, den skifter bare farge....

Det rare, frosken, er at det ogsaa blir gode minner fra den prossessen ogsaa.

Derfor synes jeg det er saa livsviktig at du gjoer dette paa din maate.

Jeg gjorde mye andre reagerte paa - og nettopp det er de gode minnene,noe av det som knytter ennaa flere gode baand til Eric. F.eks ungenes aktive deltagelse, den nesten nyfoedte i begravelsen, treet vi plantet der asken ble stroedd.

For deg blir det du og ham og havet.

Huset vårt ligger ved sjøen, og alle nettene han ikke fikk sove satt han og så utover havet. Det ga ham en egen ro, og det gir mening at asken hans skal gå i ett med det elementet han var så knyttet til.

Jeg hadde forresten turkis hettegenser i bisettelsen... Og vi spilte gamle Lp'er, blant annet med Blood, Sweat &Tears (When I die , som han lenge før han ble syk hadde sagt skulle spilles i hans begravelse). Også hadde vi en utrolig kul prest som syntes at alt som ga mening var ok :-)

Jeg tenner lys for ham om kvelden og ser ut over havet.

Jeg kommer nok til å gjøre dette på min måte, skal bare forsøke å få snakket litt med svigermor først. Også må jeg finne ut av hvordan jeg får asken ut av urnen...tror bunnen skal skrus ut.

[Gjest Liza i London]

Huset vårt ligger ved sjøen, og alle nettene han ikke fikk sove satt han og så utover havet. Det ga ham en egen ro, og det gir mening at asken hans skal gå i ett med det elementet han var så knyttet til.

Jeg hadde forresten turkis hettegenser i bisettelsen... Og vi spilte gamle Lp'er, blant annet med Blood, Sweat &Tears (When I die , som han lenge før han ble syk hadde sagt skulle spilles i hans begravelse). Også hadde vi en utrolig kul prest som syntes at alt som ga mening var ok :-)

Jeg tenner lys for ham om kvelden og ser ut over havet.

Jeg kommer nok til å gjøre dette på min måte, skal bare forsøke å få snakket litt med svigermor først. Også må jeg finne ut av hvordan jeg får asken ut av urnen...tror bunnen skal skrus ut.

Det hoeres godt ut, frosken.

Jeg vet ikke hvordan norske urner aapnes...her var det et topplokk. ( og saa har jeg en liten soelveske igjen,med litt aske her. Men her i landet er jo det vanlig...andre regler)

[Gjest klem til deg]

Du må gjøre det på en måte som du kan leve med, og som gjør at du kan leve med svigerfamilien din videre også.

Kan du ikke snakke med svigermor, slik at du ihvertfall får forklart hvordan du tenker, uten at du må snakke mer med svigrinnen din om det, siden hun ikke ønsker det?

Og, er du sikker på at det ikke finnes en løsning som involverer familien samtidig som de siste minuttene og selve utstrøingen av asken bare er med deg (og barna?) tilstede?

Jeg ser litt for meg slik som siste episode av "kalde føtter", der alle går til havet, men ektemannen tar med sønnen alene for å tømme urnen.

Selv har jeg hatt begravelse både når samboeren min døde og faren min døde, men ved urnenedsettelsen til besteforeldrene mine var nærmeste familie tilstede.

Jeg hadde nok følt det vanskelig hvis jeg ikke fikk være med på siste avskjed hvis det var søsteren min som var død, men jeg ville selvsagt respektert min svoger og barna deres' behov for å gjøre det på sin måte.