Tabuområde - selvmord/personlig tragedie

[punkyB]

Når noen velger å ta sitt eget liv så er det veldig 'touchy' å skrive om - hvorfor det?

Man kan ha meninger om det er en bra løsning men bør man ikke repsketere valget vedkommende tar?

Det dukker stadig opp avisoppslag når noen tar selvmord evnt. når man mistenker at det har skjedd. Da skriver man at det er en personlig tragedie. Pårørende vil helst ikke at dette skal bli offentlig kjent - det er rett og slett litt tabu å snakke om.

Tar man selvmord har man psykiske problemer - dvs. en diagnose , fastsatt eller ikke. Det samme kan man jo si om personer med alkoholproblemer - man skal liksom ikke snakke om det.

Kan åpenhet om slike saker føre til at det blir mer 'stuerent' å ha psykiske/alkohol o.l. problemer ?

[Gemini]

En av grunnene til at selvmord ikke skal omtales i særlig grad i media er at det er fastslått at det har en viss smitte-effekt. Altså blant suicidale som leser om andres selvmord.

[NeaNoor]

Jeg jobber i media, og der er hovedregelen at man ikke omtaler selvmord. Unntak finnes selvsagt, men som ofte veier grunnen imot større enn grunnen for.

At noen tar sitt eget liv er en enorm belastning for de etterlatte, og det blir ikke bedre av at det blir slått stort opp i mediene. Noe annet blir det selvsagt om de etterlate etterhvert ønsker å snakke om dette. Men samtidig må man i den sammenhengen huske på at det er en stemme som ikke blir hørt - nemlig den avdødes.

http://tinyurl.com/yxsmna

[Babette]

Respektere valget, ja. Men dette handler jo ikke om å velge Esso fremfor Shell. Det handler om bunnløs fortvilelse, med eller uten sykdom. Enten som et spontant innfall eller en planlagt handling.

Klart det er vondt å snakke om det for de pårørende. De vil alltid lure på om de gjorde nok. Om de overså signaler og rop om hjelp. Og spørre hvorfor, hvorfor. Det finnes ikke alltid noe brev eller en åpenbar årsak som omverdenen har sett.

Dette er ikke det samme som at det er tabu.

Men at det kan være tabu i tillegg er så.

[ShitDiddelyDo]

"Når noen velger å ta sitt eget liv så er det veldig 'touchy' å skrive om - hvorfor det?"

For det første har selvmord en smitteeffekt. For det andre er det ekstra belastende for pårørende.

"Man kan ha meninger om det er en bra løsning men bør man ikke repsketere valget vedkommende tar?"

Vi snakker om kjente personer her?

Hvem i helvete er vi til å sitte og respektere valget noen vi ikke kjenner fra annet enn en eller annen avis velger å gjøre?

[Katt-ja]

Jeg synes det stort sett er mye mer åpenhet om selvmord enn det var før. Det er ikke så sjelden lenger at det står i dødsannonsene "...orket ikke leve lenger" eller noe slikt. Før var det noe man helst ikke opplyste om. Så jeg tror ikke det er så mye "skam" rundt dette nå for tiden.

At man ikke bør spekulere i om noe er selvmord - i alle fall her på nettet, hvor alle,- også de pårørende - kan lese det, blir noe annet.

Hvis ikke de pårørende vet årsaken til dødsfallet, er det respektløst å spekulere i om det er selvmord - og tilogmed årsaken til "selvmordet".

[ShitDiddelyDo]

Jeg synes for øvrig du avskriver det i overkant enkelt her.

Du skriver: "Tar man selvmord har man psykiske problemer - dvs. en diagnose , fastsatt eller ikke."

Hva er det for slags rør?

Er det en psykisk diagnose hvis man mistrives så enormt i livet at man ikke lenger har lyst til å være her?

I dette tilfellet snakker vi for øvrig om et reelt valg, og noe som eventuelt kan respekteres.

Men du avskriver alle som tar selvmord som psyke, og forventer likevel at deres valg, altså valget til noen du allerede har avskrevet som psykisk ustabile, skal respekteres.

Å påstå at alle som tar selvmord er psykisk syke er like forenkla som å si at alle som begår drap er psykisk syke, noe som naturligvis ikke er tilfelle.

[punkyB]

Jeg jobber i media, og der er hovedregelen at man ikke omtaler selvmord. Unntak finnes selvsagt, men som ofte veier grunnen imot større enn grunnen for.

At noen tar sitt eget liv er en enorm belastning for de etterlatte, og det blir ikke bedre av at det blir slått stort opp i mediene. Noe annet blir det selvsagt om de etterlate etterhvert ønsker å snakke om dette. Men samtidig må man i den sammenhengen huske på at det er en stemme som ikke blir hørt - nemlig den avdødes.

http://tinyurl.com/yxsmna

Det var jo en interessant og ikke minst lærerik artikkel!

Tønne-saken ble jo veldig diskutert etterpå. Her kan man jo diskutere om han ble drevet til det av all mediaomtale i forkant.

Den saken med hun som var savnet i lang tid var også spesiell. Her var jo 'alle' sikker på at samboeren hadde drept henne. i dette tilfellet er det jo ganske riktig å få fram at det dreide seg om selvmord.

[Gjest Aviaana]

Selv om personen har tatt selv mord så trenger ikke det å bety at personen ønsket at hele verden skulle vite om det. Ofte kan man heller ikke vite sikkert om personen virkelig gikk inn for å dø. Langvarig bruk av piller og alkohol kan også føre til døden.

Mange vil nok ikke omtale det som personlig tragedie i dødsannonsen. Jeg ser ikke noe galt med å holde det for seg selv. Hvorfor skal man være så dønn åpne bestandig?. De aller nærmeste og andre som kjente personen godt vil som regel få vite det.

Vet om etterlatte etter selvmord som skriver i dødsannonsen: ”i stedet for blomster ønsker en gave til landsforeningen for hjerte og lungesyke”. Hvis det er for å dekke over selvmord synes jeg det er drøyt. Ellers så kan jo det å være hjertesyk likestilles med det å ha hjertesorg etter kjærestebrudd.

Men i enkelte tilfeller synes jeg det er helt på plass med åpenhet. En person som satt med spisskompetanse på selvmord i et fylke, personen arbeidet med åpenhet rundt selvmord. Personen valgte selv bort livet. Da valgte familien å være åpen om dette.

[punkyB]

En av grunnene til at selvmord ikke skal omtales i særlig grad i media er at det er fastslått at det har en viss smitte-effekt. Altså blant suicidale som leser om andres selvmord.

Det er jo et veldig godt argument. Det gjelder vel spesielt å nevne blant annet metoder som artikkelen det linkes til beskriver.

[punkyB]

Respektere valget, ja. Men dette handler jo ikke om å velge Esso fremfor Shell. Det handler om bunnløs fortvilelse, med eller uten sykdom. Enten som et spontant innfall eller en planlagt handling.

Klart det er vondt å snakke om det for de pårørende. De vil alltid lure på om de gjorde nok. Om de overså signaler og rop om hjelp. Og spørre hvorfor, hvorfor. Det finnes ikke alltid noe brev eller en åpenbar årsak som omverdenen har sett.

Dette er ikke det samme som at det er tabu.

Men at det kan være tabu i tillegg er så.

Jeg husker ikke helt hva jeg skrev i hovedinnlegget mitt - men det gjelder jo ikke bare i media dette. Blant familie/venner gjelder jo det samme. I hvilken grad skal man 'offentliggjøre' det.

Nå er det vel ikke alt som er nødvendig kommer fram. Det er en kjempebelastning for de nærmeste - de føler en skyldfølelse , kunne jeg ha gjort noe osv. Derfor er jo selvmord en nokså egoistisk handling synes jeg.

En teori - hvis man åpent kan diskutere selvmord , pårørende som står fram med følelser de har etterpå osv. Kan ike dette få de som tenker på selvmord til å tenke seg om - fordi det påvirker de nærmeste på en brutal måte - de kan heller søke hjelp. Da må man selvsagt ha et system som kan gi disse hjelp på en profesjonell måte.

[punkyB]

"Når noen velger å ta sitt eget liv så er det veldig 'touchy' å skrive om - hvorfor det?"

For det første har selvmord en smitteeffekt. For det andre er det ekstra belastende for pårørende.

"Man kan ha meninger om det er en bra løsning men bør man ikke repsketere valget vedkommende tar?"

Vi snakker om kjente personer her?

Hvem i helvete er vi til å sitte og respektere valget noen vi ikke kjenner fra annet enn en eller annen avis velger å gjøre?

"Hvem i helvete er vi til å sitte og respektere valget noen vi ikke kjenner fra annet enn en eller annen avis velger å gjøre? "

Jeg mener ikke bare kjente personer omtalt i media - mente generelt , dvs. også blant familie/venner.

Jeg mener selvmord er en egoistisk handling - men mener vel at man respektere valg folk tar, uansett om man er enig eller ikke.

[punkyB]

Jeg synes det stort sett er mye mer åpenhet om selvmord enn det var før. Det er ikke så sjelden lenger at det står i dødsannonsene "...orket ikke leve lenger" eller noe slikt. Før var det noe man helst ikke opplyste om. Så jeg tror ikke det er så mye "skam" rundt dette nå for tiden.

At man ikke bør spekulere i om noe er selvmord - i alle fall her på nettet, hvor alle,- også de pårørende - kan lese det, blir noe annet.

Hvis ikke de pårørende vet årsaken til dødsfallet, er det respektløst å spekulere i om det er selvmord - og tilogmed årsaken til "selvmordet".

Man kan jo diskutere om det å omtale selvmord på nett er å spekulere eller diskutere. Synes artikkelen i linken til NeaNoor var en god pekepinn på hvilket nivå man bør legge seg på.

[Gjest stor smitteeffekt]

Man behøver ikke å være psykisk syk for å velge selvmord, feks hvis man er i siste stadium av en alvorlig sykdom, og har mye smerter, og velger å avslutte livet, er man ikke nødvendigvis psykisk syk. Stor sorg, eller fortvilelse over å ha blitt tatt for å gjøre noe kriminelt osv, er heller ikke nødvendigvis forbundet med en diagnose, selv om man er psykisk opprørt.

Pårørende etter et selvmord vil nesten alltid lure på om de gjorde nok for den avdøde, og om de kunne avverget selvmordet. Dette gjør denne sorgen svært annerledes enn sorg etter andre typer dødsfall.

[punkyB]

Jeg synes for øvrig du avskriver det i overkant enkelt her.

Du skriver: "Tar man selvmord har man psykiske problemer - dvs. en diagnose , fastsatt eller ikke."

Hva er det for slags rør?

Er det en psykisk diagnose hvis man mistrives så enormt i livet at man ikke lenger har lyst til å være her?

I dette tilfellet snakker vi for øvrig om et reelt valg, og noe som eventuelt kan respekteres.

Men du avskriver alle som tar selvmord som psyke, og forventer likevel at deres valg, altså valget til noen du allerede har avskrevet som psykisk ustabile, skal respekteres.

Å påstå at alle som tar selvmord er psykisk syke er like forenkla som å si at alle som begår drap er psykisk syke, noe som naturligvis ikke er tilfelle.

"Du skriver: "Tar man selvmord har man psykiske problemer - dvs. en diagnose , fastsatt eller ikke."

Hva er det for slags rør?"

Henviser til svaret i siste avsnitt.

"Er det en psykisk diagnose hvis man mistrives så enormt i livet at man ikke lenger har lyst til å være her?

I dette tilfellet snakker vi for øvrig om et reelt valg, og noe som eventuelt kan respekteres."

Da mener du altså man skal respektere at man tar selvmord ?? Ref. det andre svaret ditt her.

"Men du avskriver alle som tar selvmord som psyke, og forventer likevel at deres valg, altså valget til noen du allerede har avskrevet som psykisk ustabile, skal respekteres."

???

Jeg har ikke 'avskrevet' noen som psykisk ustabile - det er dine ord. Jeg skriver at det er mang med en psykisk lidelse (=sykdom) som tar selvmord.

"Å påstå at alle som tar selvmord er psykisk syke er like forenkla som å si at alle som begår drap er psykisk syke, noe som naturligvis ikke er tilfelle."

I artikkelen NeaNoor linker til anslår de tallet på de som tar selvmord med psykisk lidelse til å være 90%.

[sammfunnskritiker]

Jeg syns det er bra at selvmord ikke er materie for media. Ser i mange lokalaviser skrives det om helt trivielle saker. Hvordan skulle avisene lokalt og nasjonalt ha dekket saker som angår selvmord? Jeg tror ikke media er stedet verken å publisere, debatere eller skape åpenhet omkring tema på.

Erfaringsmessig vet jeg at hjelpeapparatet lokalt er FLINKE til å være åpen, skape debatt og er åpen for spørsmål og undring rundt tema. Jeg tror egentlig det er det som blir riktig arena for en slik debatt.

[Gjest smitte som er tragisk]

Nå er det slik at selvmord har faktisk smitteeffekt. Tro det eller ei. Men det blir sett ganske tydelige mønster hvis slikt blir omtalt mye i media.

[punkyB]

Selv om personen har tatt selv mord så trenger ikke det å bety at personen ønsket at hele verden skulle vite om det. Ofte kan man heller ikke vite sikkert om personen virkelig gikk inn for å dø. Langvarig bruk av piller og alkohol kan også føre til døden.

Mange vil nok ikke omtale det som personlig tragedie i dødsannonsen. Jeg ser ikke noe galt med å holde det for seg selv. Hvorfor skal man være så dønn åpne bestandig?. De aller nærmeste og andre som kjente personen godt vil som regel få vite det.

Vet om etterlatte etter selvmord som skriver i dødsannonsen: ”i stedet for blomster ønsker en gave til landsforeningen for hjerte og lungesyke”. Hvis det er for å dekke over selvmord synes jeg det er drøyt. Ellers så kan jo det å være hjertesyk likestilles med det å ha hjertesorg etter kjærestebrudd.

Men i enkelte tilfeller synes jeg det er helt på plass med åpenhet. En person som satt med spisskompetanse på selvmord i et fylke, personen arbeidet med åpenhet rundt selvmord. Personen valgte selv bort livet. Da valgte familien å være åpen om dette.

"Men i enkelte tilfeller synes jeg det er helt på plass med åpenhet. En person som satt med spisskompetanse på selvmord i et fylke, personen arbeidet med åpenhet rundt selvmord. Personen valgte selv bort livet. Da valgte familien å være åpen om dette. "

Dette viser jo at det 'kan skje den beste'. Ved åpenhet kan man lære seg mer om det å håndtere situasjonen i ettertid for pårørende - unngå at det skjer osv. ? Med forbehold etter 'vis varsomhet plakaten' referert til her.

[punkyB]

Man behøver ikke å være psykisk syk for å velge selvmord, feks hvis man er i siste stadium av en alvorlig sykdom, og har mye smerter, og velger å avslutte livet, er man ikke nødvendigvis psykisk syk. Stor sorg, eller fortvilelse over å ha blitt tatt for å gjøre noe kriminelt osv, er heller ikke nødvendigvis forbundet med en diagnose, selv om man er psykisk opprørt.

Pårørende etter et selvmord vil nesten alltid lure på om de gjorde nok for den avdøde, og om de kunne avverget selvmordet. Dette gjør denne sorgen svært annerledes enn sorg etter andre typer dødsfall.

"Man behøver ikke å være psykisk syk for å velge selvmord, feks hvis man er i siste stadium av en alvorlig sykdom, og har mye smerter, og velger å avslutte livet, er man ikke nødvendigvis psykisk syk."

I slike tilfeller synes jeg absolutt man skal respektere at man velger denne utveien. Selv om det burde være andre alternativer i slike tilfeller.

[Gjest stor smitteeffekt]

"Du skriver: "Tar man selvmord har man psykiske problemer - dvs. en diagnose , fastsatt eller ikke."

Hva er det for slags rør?"

Henviser til svaret i siste avsnitt.

"Er det en psykisk diagnose hvis man mistrives så enormt i livet at man ikke lenger har lyst til å være her?

I dette tilfellet snakker vi for øvrig om et reelt valg, og noe som eventuelt kan respekteres."

Da mener du altså man skal respektere at man tar selvmord ?? Ref. det andre svaret ditt her.

"Men du avskriver alle som tar selvmord som psyke, og forventer likevel at deres valg, altså valget til noen du allerede har avskrevet som psykisk ustabile, skal respekteres."

???

Jeg har ikke 'avskrevet' noen som psykisk ustabile - det er dine ord. Jeg skriver at det er mang med en psykisk lidelse (=sykdom) som tar selvmord.

"Å påstå at alle som tar selvmord er psykisk syke er like forenkla som å si at alle som begår drap er psykisk syke, noe som naturligvis ikke er tilfelle."

I artikkelen NeaNoor linker til anslår de tallet på de som tar selvmord med psykisk lidelse til å være 90%.

Det er stor forskjell på at mange som tar selvmord har en psykisk lidelse, og at alle har det, slik du skrev.