Livet før og etter barn

[Gjest corian]

Jeg venter mitt første barn om en måneds tid. Svangerskapet hittil har vært preget av mye grubling og bekymring fordi graviditeten ikke var planlagt. Føler meg rimelig klar for oppgaven nå, men er fortsatt bekymret for å miste hele mitt gamle liv og "bare" være mamma. Litt klaustrofobi har jeg nok, men jeg har til gode å høre om noen som har angret på at de får barn :-)

Hvordan opplevde dere at livet ble annerledes med barn? Hva ga du opp/fikk du tilbake? Var det helt greit, eller var overgangen strevsom fra et liv uten barn?

[pekkaline]

Før og etter ja, det er to forskjellige liv. Mest merkbart i begynnelsen. Du blir så oppslukt at ditt lille store under at annet ikke betyr så mye. Det var egentlig mye større enn forventet. Ved å jevnlig ha kontakt, eks en gang pr uke, med dine venner så vil du kunne holde begge livene greit. Men ikke glem at du må prate om andre ting enn bare babyen da

Vår vennekrets skrumpet inn pga de ikke hadde barn, vi måtte til med rutiner for barnet. (vi kunne ikke alltid på fest eller sitte oppe halve natta å prate) Ting sklir ut av seg selv, og nye venner kommer til, nye interesser, mer glede og mer ansvar. Man -må- være voksen. Det er hærlig å bli foreldre, det er såå stort.

Jeg føler ikke at jeg måtte gi opp noe som helst. Når babyen blir littegrann større så kan du kanskje få barnevakt å være deg selv noen timer. De første par tre mnd så kan du ha med deg baby på vennebesøk. Baby kan bare sove i bærebag/vogn. Så helt isolert blir du jo ikke.

[tula]

Hadde vel samme tankene som du da jeg gikk gravid første gangen. Jeg var 23 år og graviditeten var ikke planlagt.

Levde ganske bekymringsfritt sammen med pappaen til barnet frem til jeg ble gravid. Da skar det seg mellom oss. Men vi valgte å bo sammen som venner og foreldre til barnet ble 1 år. Det er jeg glad for.

Men tilbake til saken;) Da barnet ble født, ble jeg også som født på ny! Fra partyløve til hønemor;) Var lite interessert i annet enn babyen hele det første året. Orket ikke fester eller sene kvelder. Og jeg storkoste meg;)

Synes du skal glede deg, for det du har i vente er altoppslukende og fantastisk;) Og skulle du bli litt rastløs, er det lov å tenke på seg selv innimellom. Skaff en barnevakt og kom deg ut en tur!

Lykke til;)

[jubalong70]

Det var veldig planlagt å få barn, og jeg følte meg veldig forberedt. Men ble tatt skikkelig på senga likevel.

Den første tiden er fullstendig kaotisk. Man er sliten og trett etter fødsel og søvnmangel. Man har ansvar for et lite menneske man ikke kjenner så veldig godt, og som krever en så og si 24/7.

Så den første tiden dreide absolutt hele livet mitt seg om barnet. Det å prøve å sove når jeg kunne, det å bli kjent med henne, lære hennes språk.

Så går det enda litt tid, og man begynner å føle seg tryggere i denne nye situasjonen. Man oppdager at det faktisk finnes en verden utenfor!

Da kunne jeg kjenne meg litt låst. Det var ikke så lett å bare stikke av når ungen skal ammes flere ganger om dagen.

Det vi ga opp var spontantiteten. Det var ikke bare å stikke en tur på kino, eller stikke ut på tur. Alt måtte planlegges. Og skulle barnet være med noe sted, så var det veldig mye utstyr jeg følte jeg _måtte_ ha med meg.

Men til tross for ting man gir opp. Man får så utrolig mye mer. Man får lubne barnearmer som legger seg mykt om halsen din. Man får dype øyne som ser på deg med undring. Man får det første smilet! Ingenting er vakrere enn det.

Ikke tenk på det du må gi opp (for en periode), tenk på det du får!