Personlighetskollisjon i familien

[Gjest Litt sliten datter]

Moren min og jeg er totalt forskjellige. Helt fra jeg var ganske liten har hun misforstått ting jeg sier og gjør, som regel til det verre. Altså, jeg kan si helt vanlige ting som at det er travelt på jobben om dagen, og hun svarer nesten alltid noe negativt, som at jeg sikkert jobber for sakte eller ikke er flink nok. (!) Jeg vil jo besøke foreldrene mine av og til, men ofte er stemningen slik at du kan skjære i den med kniv. Så da sitter jeg der og lurer på hva jeg har gjort galt. Mamma er nok glad i meg som i alle barna sine, men jeg tror ikke hun _liker_ meg noe større.

Jeg kunne skjønt det om jeg var et problembarn, men jeg er nok den av barna som satt hjemme i helgene som tenåring, hverken røykte eller drakk, og kom alltid hjem med gode karakterer. Det var lite bry med meg, slik sett.

Regner med at vi er flere i samme båt. Om dere har tips til hvordan jeg kan gi litt mer blaffen i dette, er jeg veldig takknemlig. Det er veldig slitsomt i lengden. Hvordan takler dere familiemedlemmer med helt annerledes personlighet enn dere?

[Gjest Flystripa]

Man kan ikke endre på andre folk.

Beherske seg selv, eller unngå dem.

[margerita1365380476]

Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Det er vanskelig å unngå henne siden hun er moren din. Og man ønsker jo å ha kontakt med foreldrene sine.

Skulle ønske jeg ikke brydde meg om hva hun sa, men klarer ikke la være.

Hvis jeg f.eks sier til moren min. Jeg har så vondt i hodet i dag. Da kan hun svare: Jeg har hatt mye vondt i hodet jeg.

Det hjelper jo ikke meg. Hun vil ikke høre på andres problemer, har nok med sine egne.

Håper ikke jeg blir slik mot mine barn.

[Elis31]

Du kan jo si det var da ikke hyggelig sagt.