Sorgprosess

[Gjest Signert]

For en måned siden mistet jeg et søskenbarn i en trafikkulykke. Nyheten kom selvfølgelig som et sjokk på meg, men ettersom vi ikke har hatt så mye kontakt de siste årene, taklet jeg sorgen i grunn greit. Inntil nå. Det er først den siste uken, kanskje bare de siste dagene, at jeg har innsett hva som har skjedd. Tanker om at jeg burde ha vært mer sammen med ham - og ikke minst tanken på at jeg aldri får bli ordentlig godt kjent med ham - dukker stadig opp i hodet mitt.

Samtidig har jeg blitt utrolig redd for at jeg skal få en tilsvarende beskjed igjen. Hver gang jeg hører en sirene eller får en tekstmelding eller telefon på en uvanlig tid av døgnet, frykter jeg det værste. Jeg har også begynt å tenke på hvordan jeg vil ha min egen begravelse og hvordan begravelsen til mine nærmeste skal være. Dette er jo egentlig absurd. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Ikke klarer jeg å konsentrere meg om studiene og heller ikke å prate med familien min om dette. Det er jo ikke noe mindre synd på dem...

Jeg vet ikke om dette er riktig forum å poste innlegget på, men jeg håper at noen der ute kan gi meg noen råd om hva jeg kan eller bør gjøre i denne situasjonen.

[Gjest Den sorte enke]

Enn om du ringer Mental Helse?

Tlf. dit er 810 300 30...og den er gratis...

De er der for deg...

Det som er viktig for deg at du får prate om de ting som du tenker på...

Eller du kan prate med noen som du føler deg vel med...

Si ting akkurat som du føler det...

Du må ikke la det vonde sette seg fast i sinnet...få det ut med å prate...

[Gjest jada mhm]

jeg vet akkurat hvordan du har det!

jeg mistet min fetter for 2år siden i en ulykket og han var bare 22år.

hadde ikke mye kontakt med han og jeg var og følelsesmessig helt ok. først dagene etter tok følelsene mine helt av og jeg begynnte å tenke på ting du tenker på.

jeg ble innelåst,men etterhvert som jeg fikk mer og mer kontakt med min tante så ordnet det seg.

for meg hjalp det å snakke med de etterlatte og min kjære om det som hadde skjedd.

selv er vi en gjevnaldrende søskenbarn flokk og tankene svirrer når det kommer en sen tlf/sms..

jeg kan ikke si hvordan du skal takle det for alle reagerer jo forskjellig.

å ringe ett senter og prate med ukjente ville ikke funket for meg i allefall..

det er familiens tap og det er dere selv som kan jobbe dere igjennom dette sammen..

det vil jeg tro i allefall

lykke til:)

[Dorthe]

Jeg tror du skal la tankene være der du føler de skal være. Og la sorgen få gå sin gang. Vi sørger alle på forskjellig måte og det er viktig at du sørger på den måten som er riktig for deg. Sorg er ikke en statisk prosess, den kommer og går og kommer tilbake med ny styrke og etterhvert blir ting lettere å leve med.