For ressurssterk til å få hjelp?

[Gjest Ellipse]

Skal vi se. Om jeg får konkrete oppgaver i noe slag?Nei. Fokus i min terapi er for tiden på å være åpen og akseptere de behovene som dukker opp underveis. Har en aldri så liten stolthet/strenghet som hindrer meg i å "slippe løs". Så mat og slikt er ikke det største fokus nå, men kanskje det kan bli det om jeg/når jeg klarer å senke veggene litt.. Nå er jeg veldig der at en del av meg vil klare seg selv for jeg er jo ikke "så syk". Den jeg er hjemme slipper ikke helt til. Det blir som du sier selv at jeg ler det bort..

Men jeg har en veldig god venninne som har hatt bulimi og som fikk mer konkrete oppgaver. Det gikk f.eks. på å lære seg å finne ut hvilken mat hun likte, prøve å spise ting hun ikke spiste før. Dette var riktignok etter lengre tids behandling på Modum og hun var langt på bedringens vei. Vet ikke hvor bra slike oppgaver er hvis man ikke er klar for å utfordres på det området.

Egentlig så savner jeg mer "oppgaver" fra psykologen min jeg også og har vel prøvd å spørre om det, men virker ikke som om det er noe hun er interessert i å gi meg. Hun spurte meg om hvordan jeg kom til å ta en oppgave, om jeg kom til å prøve gå utover mine grenser for å prestere bra. Altså, jeg tror hun mener at denne "flink pike" siden vil bli for opptatt av å gjøre det bra og at det bare blir ett ekstra press. Tiden hos psykologen skal på en måte ikke være forbundet prestasjoner, men jeg skal kunne klare å være der-med hele meg, uten å strekke meg etter noen standarder eller oppgaver. Skjønner? Tror jeg ser poenget selv, men det er en vanskelig prosess. Men når det er vanskelig så er det kanskje det jeg trenger å bli utfordret på og!

Bare spør om det er noe mer-jeg skal svare så godt jeg kan:)

Ha en fin søndag du!

Klem

Takk for nok et utfyllende svar(og klem:), du!!

Ja, du har nok rett i at det som føles vanskeligst å jobbe med, nettopp er det riktige å jobbe med:) Håper du etter hvert klarer å være bare deg, hos psykologen, og hvor du ellers er i verden. Og kjenne at du er bra nok i deg selv! For det er du:)

Flink-pike-syndromet...en fare for at det kan ta overhånd om en får utdelt oppgaver og øvninger, kanskje...

Grunnen til at jeg lurte på dette, er at kognitiv atferdsterapi (CBT), der en jo jobber veldig konkret med ulike målsetninger, har vist seg effektivt ved bulimi-problemer. (Men har i grunnen testet det, i gruppeterapi, noe som ikke fungerte så bra...så, jeg vet ikke)

Håper du har hatt en bra dag, og ønsker deg en fin kveld.

Klem til deg

[PieLill]

Jeg slet med det der i årevis! De så ikke sykdommen min, bare at jeg var pen og velstelt, veltalende og påfallende flink til å uttrykke meg skriftlig.

KAN ikke pene og veltalende folk bli syke de kanskje? Utrolig hvor korttenkte folk i hjelpeapparatet faktisk ER!

Jeg løste det ved å nedtone mine 'flinke' sider når jeg var i kontakt med dem som skulle hjelpe meg. Jeg sminket meg ikke, farget ikke håret rett før et møte, og tok på meg klær som ikke satt pent og som var i farger jeg ikke kledde.

Det gjorde susen det! Jeg fikk sympati og hjelp. Når jeg kledde meg slik FØLTE jeg meg jo faktisk syk også.hehe...

Men det ER jo patetisk at en må gå til slike skritt!

Lykke til, får håpe du får hjelp etterhvert også.

Skal vi se, hvordan takle de ulike:

Ung mann:

Er man en del år eldre enn han kan furiesint kjerring virke. Er man jevngammel eller yngre er det smartest å gråte.

Mer voksen mann:

Hjelpeløs, hjelpeløs, hjelpeløs. Men ikke overspill. Det kan hende han ikke er idiot.

Ung dame:

Vær forvirret og usikker. Be om masse råd.

Mer voksen dame:

Appeler til morsinnstinktet. Selvmedlidenhet kan slå begge veier her, så den må man være forsiktig med. Spe på med litt forvirring.

Bortsett fra konstillasjonen ung dame ber om hjelp av ung mann lønner det seg som du påpeker og ikke være for velkledd og velstelt. Dessuten må man aldri få en mann til å føle at man kan noe bedre enn han.

*************

Jo det er motbydelig patetisk.

Trøsten din får vel være at du stiller sterkere i en rettssak eller et jobbintervju med veltalenhet og et atraktivt utseende.

mvh

[Gjest fibrodama]

Bra du fikk hjelp til slutt da!

Synd du måtte gå til slike skritt, bare...

For min del føles ikke det som det riktige å gjøre. Jeg vil ikke la meg selv "forfalle" med vilje for å bevise at jeg er syk.

Frykter også det ville få meg til å _bli_ sykere. Er redd for å synke lengre ned om jeg dyrker det syke, hvis du forstår? Synes PieLill skrev veldig bra om det.

Men takker så mye for svar, og ønsker deg alt godt!!

Jeg lot meg ikke forfalle da! Bare utseendemessig de dagene jeg skulle treffe de her folka som ikke kunne se forbi det ytre. Det er utrolig hva fett hår, null farge i ansiktet og blasse farger og uskjønt snitt på klær kan gjøre med deg. hehe... Er jo utrolig at en måtte gjøre slikt. Og det verste var jo faktisk at de plutselig mente at jeg var hjelpetrengende. Det sier litt om vurderingsevnen deres. Jeg var like syk tidligere. Men jeg bruker en strategi som tilsier at jo mer kroppen smerter, jo mer pynter jeg meg. Det gir meg en form for verdighet. Men DET skjønte ikke leger og trygdefolk.

[PieLill]

Jeg lot meg ikke forfalle da! Bare utseendemessig de dagene jeg skulle treffe de her folka som ikke kunne se forbi det ytre. Det er utrolig hva fett hår, null farge i ansiktet og blasse farger og uskjønt snitt på klær kan gjøre med deg. hehe... Er jo utrolig at en måtte gjøre slikt. Og det verste var jo faktisk at de plutselig mente at jeg var hjelpetrengende. Det sier litt om vurderingsevnen deres. Jeg var like syk tidligere. Men jeg bruker en strategi som tilsier at jo mer kroppen smerter, jo mer pynter jeg meg. Det gir meg en form for verdighet. Men DET skjønte ikke leger og trygdefolk.

"Men jeg bruker en strategi som tilsier at jo mer kroppen smerter, jo mer pynter jeg meg. Det gir meg en form for verdighet."

Støtter den til fulle. Det er ille nok å føle seg elendig om man ikke skal se slik ut også.

God mentalhygiene!

;-)

mvh

[Gjest Ellipse]

Jeg lot meg ikke forfalle da! Bare utseendemessig de dagene jeg skulle treffe de her folka som ikke kunne se forbi det ytre. Det er utrolig hva fett hår, null farge i ansiktet og blasse farger og uskjønt snitt på klær kan gjøre med deg. hehe... Er jo utrolig at en måtte gjøre slikt. Og det verste var jo faktisk at de plutselig mente at jeg var hjelpetrengende. Det sier litt om vurderingsevnen deres. Jeg var like syk tidligere. Men jeg bruker en strategi som tilsier at jo mer kroppen smerter, jo mer pynter jeg meg. Det gir meg en form for verdighet. Men DET skjønte ikke leger og trygdefolk.

Dumt at de, som skal være profesjonelle folk, ikke kan forstå at mennesker er ulike! Sykdom/problemer kan tross alt gi forskjellige utslag fra person til person! At en som ser ok ut utenpå også kan slite, burde de forstå?

Noen har problemer med å sove om nettene, andre har problemer med å opprettholde personlig hygiene, noen mister appetitten og går ned i vekt, andre trøstespiser osv, osv...

Eller er det slik at alle som er skikkelig dårlige og deprimerte gir blaffen i hvordan de ser ut(og lukter..)???

Jeg sminker meg sjelden noe særlig (oftest litt mascara bare), og er ikke så pyntet av meg. Men jeg liker å være ren og fresh, da. Jeg sliter med dårlig selvtillit og sosial angst, og jeg tror ikke jeg skulle våge å "møte verden" uten dette minimum av egenpleie:)

[Perlemoren]

Takk for nok et utfyllende svar(og klem:), du!!

Ja, du har nok rett i at det som føles vanskeligst å jobbe med, nettopp er det riktige å jobbe med:) Håper du etter hvert klarer å være bare deg, hos psykologen, og hvor du ellers er i verden. Og kjenne at du er bra nok i deg selv! For det er du:)

Flink-pike-syndromet...en fare for at det kan ta overhånd om en får utdelt oppgaver og øvninger, kanskje...

Grunnen til at jeg lurte på dette, er at kognitiv atferdsterapi (CBT), der en jo jobber veldig konkret med ulike målsetninger, har vist seg effektivt ved bulimi-problemer. (Men har i grunnen testet det, i gruppeterapi, noe som ikke fungerte så bra...så, jeg vet ikke)

Håper du har hatt en bra dag, og ønsker deg en fin kveld.

Klem til deg

takk for gode ord:)de skal jeg jammen sove litt på.. husk at det samme gjelder deg også!

god natt!